Formuesskatt

Er det noe poeng å høre etter i en politisk debatt?

Noen ganger blir det overtydelig hvor lite dialog det er, og hvor lite mange politikere egentlig hører etter. Det fikk vi et eksempel på i NRK Debatten i forrige uke, da temaet var formuesskatt, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 26. november 2020

Det er akseptert at en politisk debatt sjelden fremstår som en dialog. Den har mer karakter av duell, der det er om å gjøre for politikerne å fremstille seg selv og sine egne argumenter i et best mulig lys. Det forventes ikke egentlig at de skal høre etter hva den andre sier for å vurdere om han eller hun har et godt argument. Hører man etter, er det fordi man forsøker å finne måter å «ta» den andre på. Det er om å gjøre å vinne debatten. Det vil glede de tilhengerne som politikeren allerede har, og det kan kanskje overbevise noen som er usikre på hva de mener.

Politiske dueller kan ofte være interessante og underholdende, spesielt for dem som er veldig engasjert i politikk. Men jeg tror også de kan virke frustrerende og fremmedgjørende for folk som har litt større avstand til politikken, og som gjerne vil ha mindre «krangling» og en mer løsningsorientert debatt. Stadig færre er engasjert i partipolitikken, og noe av årsaken ligger kanskje her: Tonen i den politiske debatten virker ofte lite konstruktiv.

Noen ganger blir det overtydelig hvor lite dialog det er, og hvor lite mange politikere egentlig hører etter. Det kan skje, for eksempel når politikere møter vanlige folk, og ikke andre «profesjonelle» politikere, til debatt. Det fikk vi et eksempel på i NRK Debatten i forrige uke, da temaet var formuesskatt. Foranledningen var Bø kommunes beslutning om å redusere den kommunale formuesskatten i et håp om å tiltrekke seg investorer som skaper nye arbeidsplasser, og som dermed kan få flere til å flytte til kommunen.

Programmet inneholdt både en vanlig politikerdebatt – mellom Helge André Njaastad (FrP), Kari Elisabeth Kaski (SV), Bjørnar Skjæran (Ap) og Vetle Wang Soleim (H) – og en mer uvanlig debatt mellom to politikere og to næringslivsfolk som har erfaring med formuesskatten, nemlig Kari Elisabeth Kaski og Tore Sandvik (Ap) «mot» de to investorene Kristian Adolfsen og Benn Eidissen.

Adolfsen forklarte at den virksomheten som han driver sammen med broren sin, har en omsetning på ca. 14 – 15 milliarder kroner, at de har 24.000 ansatte og lønnskostnader på ca. 10 milliarder kroner i året. Han forklarte at de selskapene de eier, betaler over 2 milliarder kroner i skatt hvert år, i tillegg til at alle ansatte selvsagt også betaler skatt. Adolfsen-brødrene har brukt ca. 30 år på å bygge opp denne virksomheten. Han og broren har nå en stor formue, og 99 prosent av formuen ligger i selskapene, det vil si at det er næringsformue og ikke noe de disponerer privat.

Han forklarte hva han mener er ulempene med formuesskatten – nemlig at den må betales uansett om virksomheten går med overskudd eller underskudd, og at den diskriminerer norske eiere i forhold til utenlandske eiere, som ikke betaler formuesskatt. Han forklarte også at formuesskatten er en slags trippelbeskatning, fordi man både betaler skatt på inntekten, på utbytte og på formuen – og han forklarte hvordan systemet tapper selskapene for midler, og hvilken enorm personlig risiko som er knyttet til formuesskatten.

Han og Eidissen var overtydelige og forklarte gang på gang at de ikke har noe imot å betale skatt, og at de selvsagt vil være med på det store spleiselaget, og at de gjerne kan betale like mye eller enda mer skatt enn de gjør i dag. Det de klager på, er ikke at de må betale mye skatt, altså skattenivået. Det de klager på, er skattesystemet, fordi de mener formuesskatten er en skatt som er utformet på en skadelig måte. De ønsker derfor at formuesskatten på næringskapital reduseres eller fjernes, og at politikerne – dersom de mener at det er nødvendig – heller øker andre skatter, som for eksempel selskapsskatten, som betales når selskapene går med overskudd.

Eidissen forklarte i tillegg at de pengene – og mer til – som han og andre investorer i første omgang sparer på å betale mindre i formuesskatt i Bø kommune, skal brukes til å investere i ny næringsvirksomhet og dermed også nye arbeidsplasser i kommunen – som kan gi vekst og nye skatteinntekter til både stat og kommune.

Men Kaski og Sandvik hørte ikke etter noe av det som ble sagt.

De fortsatte bare med å bygge opp under et narrativ og en konflikt mellom «oss» som er for fellesskap og velferd, og «de» som bare er opptatt av å berike seg selv. Så de snakket videre nærmest som om Adolfsen og Eidissen ikke var til stede.

Sandvik insinuerte at de «unndrar seg spleiselaget», og det ble sagt at det var viktig for skattemoralen at også de rikeste bidrar og betaler skatt, og at det er urettferdig, dersom de som har mest, skal betale mindre skatt. Han mente at det foregår en kampanje mot formuesskatten blant noen få rike som ikke har råd til å bli i Norge, og at vi ikke kan fjerne formuesskatten, hvis vi vil ta vare på den norske velferdsmodellen. Mindre formuesskatt vil dessuten føre til at veldig mange vil bli nullskatteytere, sa Sandvik.

Kaski insisterte på at fremstillingen de ga var feil, siden formuesskatten er en beskatning på «personlig formue», og at det praktisk talt ikke skjer at noen må tappe bedriften for å betale formuesskatt. Hun viste også til at nesten ingen bruker ordningen med å få utsettelse på betaling av formuesskatt. Hun mente også at det å redusere formuesskatten er et opplegg som alle taper på, siden det gir mindre inntekter til staten, hvilket vil føre til at andre må betale mer skatt, eller til at vi må kutte i velferden. Hun mente derfor at skattesystemet må bli langt mer progressivt.

Både Sandvik og Kaski sa flere ting som er feil eller upresist:

Inntektene til stat og kommuner fra formuesskatten bidrar, som alle andre skatter og avgifter, til offentlig velferd, men selve formueskatten utgjør en veldig liten andel av statsbudsjettet. Formuesskatten på arbeidende kapital utgjør ca. 7 milliarder kroner, mens statsbudsjettet er på ca. 1500 milliarder kroner. Den kan derfor umulig være avgjørende for den norske velferdsmodellen. At det ikke slår hverken Kaski eller Sandvik at verdens rikeste offentlige sektor kanskje kan forsøke å få litt mer igjen for pengene, slik familier og bedrifter ofte må, er bare å notere.

Det er heller ikke mulig for folk som reelt sett tjener godt, å bli nullskatteytere over tid. Det kan skje et enkelt år, for eksempel fordi man har tapt mye penger eller fordi man ikke tar ut utbytte hvert år, men er man en (lang)varig nullskatteyter, er det fordi man tjener så lite at man ikke skal betale skatt. Og at ikke ordningen med utsatt betaling av formuesskatten blir brukt, forteller ingenting annet enn at det er mer lønnsomt å låne penger i banken for å betale formuesskatten nå enn å betale høye renter til kemneren for å kunne betale den siden.

Det mest påfallende med debatten er likevel ikke dette. Det mest påfallende er hvordan Kaski og Sandvik fullstendig overhører alt Adolfsen og Eidissen sier: De har forsøkt å forklare hva som er problemene med formuesskatten, og de har svært tydelig forklart at de gjerne betaler like mye eller mer i skatt, men at det bør skje på en annen og bedre måte – og at de gjerne vil investere mer, dersom det blir gjennomført lettelser i formuesskatten.

Men de talte for døve ører.

Kaski og Sandvik etterlot overhodet ikke inntrykk av at de hørte etter eller trodde på noe av det de sa.

De kunne like gjerne ha snakket til veggen.

Innlegget var først publisert på Facebook 23. november 2020.