Ensomhetsepidemien som ikke finnes

Knapt noen befolkning i verden var bedre rustet enn oss til å tåle nedstengning og isolasjon, skriver filosof Lars Fr. Svendsen i Harvest.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 13. november 2020

Det er fristende å si at knapt noen befolkning var bedre rustet til å klare seg gjennom nedstengninger og isolasjon under koronapandemien enn oss nordmenn. Vi hadde en av klodens laveste forekomster av ensomhet i utgangspunktet, og det hadde ikke vært noen ensomhetsøkning å spore på mange tiår. Hovedforklaringen på dette er antakelig at ingen har større tillit til ens medmennesker enn nordmenn.

Hvis jeg skulle gå inn i en sal med 100 mennesker, og gjette hvem av dem som er ensomme, og jeg bare kunne stille dem ett spørsmål – og spørsmålet ikke kan være: «Er du ensom?» – ville jeg ha spurt: «Synes du at andre mennesker i det store og hele er til å stole på?»

Svaret ville ha gitt meg en bedre treffprosent enn noe annet spørsmål jeg kunne ha stilt. Forklaringen er enkel: Tillitsfulle mennesker er gjennomgående mindre ensomme. Vi nordmenn er så tillitsfulle at vi ikke så sjelden beskrives som klodens mest naive folkeslag. Det er i så fall en naivitet vi skal prise oss lykkelige for.

Det finnes en godt dokumentert korrelasjon mellom tillit og ensomhet både på individ- og landsnivå. Det avgjørende er den generaliserte tilliten – hvorvidt man mener at andre mennesker stort sett er pålitelige. Å stole på ens medmennesker betyr at du oppfatter dem som pålitelige og føler deg trygg sammen med dem. Hvis tilliten faller i et samfunn, blir resultatet sterkere sosial desintegrasjon, med isolerte og engstelige individer. I et lavtillitssamfunn oppfattes enhver som en potensiell trussel mot andre. Evnen til å stole på andre og til å knytte seg til dem, er nært forbundne. Ensomme mennesker oppfatter i større utstrekning deres sosiale omgivelser som truende. De oppfatter andre som mindre pålitelige og støttende.

Mennesker med lave nivåer av generalisert tillit, altså hvorvidt man mener at andre mennesker stort sett er pålitelige, har sterkere tilbøyelighet til å føle seg ensomme, og land med lav, generalisert tillit har gjennomgående høye ensomhetstall. Variasjonen mellom ulike land er betydelig. I vår verdensdel er østeuropeere de mest ensomme og nordeuropeere de minst ensomme. Det er også høye ensomhetstall i søreuropeiske land som Italia, Hellas og Portugal. Dette er ganske klart korrelert med tillitsnivåene i disse landene.

Det er ikke én faktor som skaper høy tillit i et samfunn, men mange, som en solid rettsstat, et sterkt sivilsamfunn, lav korrupsjon, kulturell homogenitet, økonomisk likhet og velstand. Utdannelsesnivået i en befolkning er også klart korrelert med tillitsnivået. For ensomhetens del, er det også interessant at det er en korrelasjon mellom individualisering og generalisert tillit. Tilliten er høyere i mer individualistiske samfunn enn i de mer kollektivistiske. I mer kollektivistiske samfunn forbeholder man gjerne tilliten for mennesker i ens egen gruppe mens man i individualistiske samfunn også stoler på fremmede.

I den grad økt individualisering har påvirket andelen ensomme i befolkningen, har den ført til mindre, ikke mer, ensomhet. Enhver som ser med et rosenrødt blikk på de «varme» fellesskapene med tettere familierelasjoner i et land som Italia, bør sammenligne deres tall med våre, hvor vi ligger dobbelt så høyt i generalisert tillit, og er på en tredjedel av deres nivå i andelen av befolkningen som er rammet av alvorlig ensomhet.

Det er fristende å konstatere at det ikke finnes noen ensomhetsepidemi, faktisk at det ikke finnes noen slik epidemi noe sted. Hvis vi skal formulere oss litt mer forsiktig, kan vi nøye oss med å konstatere at det ikke er dokumentert noen slik epidemi. I noen land – som USA og Tyrkia – er det grunn til å tro at det har vært en økning i antall ensomme fordi det har vært en betydelig nedgang i den generaliserte tilliten, men det er foreløpig ikke klart dokumentert at det er slik. De fleste internasjonale studier viser temmelig flate kurver. Noen viser en økning, andre en nedgang, men hovedfunnet er at tallene knapt endrer seg gjennom lange tidsrom. I Norge kan vi fastslå med sikkerhet at det ikke har vært noen vesentlig økning.

Det kanskje mest besynderlige med studier av ensomhetsprevalens er nettopp hvor lite tallene endrer seg over tid. Vi skulle tro at fremveksten av sosiale medier, som virkelig har endret sosiale relasjoner, ville påvirket ensomhetstallene, men de har ikke det. Vi har sett en tiltagende individualisering, og Norge har fått klodens nest høyeste andel aleneboende, etter Sverige, men det har heller ikke ført til høyere ensomhetstall. Det har sikkert vært sosiale utviklingstrekk som har skapt mer ensomhet, men de er i så fall utliknet av andre utviklingstrekk som har virket motsatt. Det er noen endringer internt, med en liten økning i unge ensomme og en tilsvarende reduksjon hos de eldre, men ingenting som tilsier bruk av krigstyper. Det er også en liten reduksjon i andelen av befolkningen som er svært hardt rammet av ensomhet.

Vi har tall for ensomhetsprevalens for de siste 30-40 årene. Noen vil kanskje si at det er et altfor kort tidsrom til å kunne vurdere ensomhetens omfang og eventuelle økning i vår egen tid, men det er bare innenfor dette tidsrommet at vi har et pålitelig tallmateriale å basere oss på. Hvis noen skulle påstå at det var mindre ensomhet på 1950-tallet enn på 1990-tallet, foretar de i beste fall en kvalifisert gjetning.

Hva med koronapandemien? Vil ikke tiltakene forårsake massiv økning i ensomhet? Det kan virke som en rimelig hypotese, men så langt ser det ut fra Folkehelseinstituttets undersøkelser ikke ut til å være tilfelle. Noen er nok blitt mer ensomme fordi de er mer avskåret fra mennesker de føler en tilknytning til, mens andre nok er blitt mindre ensomme fordi de er blitt enda sterkere tilknyttet de nærmeste. Folkehelseinstituttets undersøkelser av ensomhet under koronaepidemien viser ikke noen økning, men tvert imot en nedgang. Kanskje oppfølgingsstudier vil vise en økning, men det er liten grunn til å frykte en dramatisk utvikling. Folkehelseinstituttets undersøkelser viste en liten reduksjon i den generaliserte tilliten, og det er ikke så rart i en situasjon hvor vi alle er potensielle smittekilder for hverandre, og det er tenkelig at det vil gi en litt forsinket effekt i form av en viss økning i ensomhet.

Når koronapandemien – forhåpentlig innen ikke så altfor lang tid – er overstått, er det all grunn til å tro at den økningen i ensomhet som eventuelt har funnet sted, som et resultat av smitteverntiltak, vil forsvinne igjen. Også i fortsettelsen vil vi nok være naive, litt distanserte og mindre plaget av ensomhet enn de fleste andre folkeslag. Fordi vi er et samfunn hvor vi fortsatt stoler på hverandre.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Harvest 04.11.20.