Valgfrihet og velferdsmiks fungerer bedre enn monopol
Dersom alle skal ha muligheten til å velge, må det være mulig å velge mellom offentlige tilbud og mellom offentlige og private tilbud som er offentlig finansiert, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 17. oktober 2020
I Aftenposten 4. oktober skrev jeg at det må «være friheten som er utgangspunktet i ethvert demokratisk samfunn. Vi har frihet, og det er de som vil innskrenke eller ta fra oss friheten, som må begrunne det. Det kan ikke være slik at de som vil ha frihet, har bevisbyrden.»
Dette er Sigrun Aasland i Agenda uenig i (13. oktober). Hun mener at det må være motsatt. Altså at alt som staten ikke eksplisitt har tillatt, i utgangspunktet er forbudt.
Det er et så oppsiktsvekkende standpunkt at jeg antar at Aasland egentlig ikke mener det.
Selv ikke en rødgrønn regjering kan fjerne de valgmulighetene folk allerede har i dag, til å velge svært dyre private tilbud innenfor utdanning, helse og omsorg. Problemet er at det bare er velstående mennesker som har råd til å bruke slike tilbud.
Dersom alle skal ha muligheten til å velge, må det være mulig å velge mellom offentlige tilbud og mellom offentlige og private tilbud som er offentlig finansiert.
Det er lang tradisjon for såkalt velferdsmiks i Norge. Kommunene driver mange tilbud selv, men de bruker også ideelle og kommersielle aktører når det er hensiktsmessig. Det kan være nødvendig for å øke kapasiteten, men det øker også muligheten for at kvaliteten heves. Sjansen for at det dukker opp gode ideer er som regel større der det er maktspredning og en viss konkurranse enn der det er monopol.
Politikerne har ansvaret for at skattepengene våre brukes mest mulig fornuftig, uansett om det er offentlige eller private aktører som driver tilbudene. Det skjer ikke alltid. Men det blir ikke pr. definisjon mer sløsing av at noe er offentlig eller privat. Den beste forsikringen mot sløsing er at det er flere ulike aktører, og at det er åpenhet om bruken av offentlige midler. Jeg tror dessverre at det er vanskeligere å finne ut hva kommunen egentlig bruker på et kommunalt sykehjem, enn hva den bruker på et sykehjem som er privat.
Innlegget var publisert i Aftenposten 15. oktober 2020.
Relatert
EØS, anbud og ideelle organisasjoner
Høyesterett har tatt stilling til spørsmålet om Oslo kommune kunne reservere en anbudskonkurranse for ideelle organisasjoner, selv om det fantes andre private tjenesteytere som kunne levere. Et hovedspørsmål var om en slik begrensning av konkurransen kunne forsvares etter EØS-retten.
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Neppe tilfeldig at sykefraværet er lavest i private barnehager
Lavere fravær i mer enn ti år
Sykefraværet er systematisk lavere i private enn i offentlige barnehager
