Norge trenger en målrettet hydrogenpolitikk

Skal Norge utnytte de store hydrogenambisjonene i EU krever det en  målrettet politikk. Hverken  regjeringens passivitet eller opposisjonens  overilte  optimisme  adresserer  de virkelige hindringene.

Haakon Riekeles

Simon Seland

Publisert: 25. juli 2020

Hydrogen er en attraktiv energibærer fordi det har høy energitetthet og ingen utslipp ved forbrenning. Særlig til en del industrielle formål kan hydrogen være den eneste realistiske nullutslippsløsningen. Også til bruk i skipsfart, tungtransport og oppvarming er interessen voksende.

EU har høye ambisjoner om økt bruk av hydrogen. I 2050 skal EU ha netto null utslipp, og hydrogen kan bli sentralt for å nå det målet. Dette representerer både en trussel og en mulighet for Norge. En trussel fordi hydrogen er tenkt å erstatte viktige kilder til etterspørsel etter norsk gass, særlig innen industri som i dag står for rundt en tredel av EUs gassetterspørsel. Men også en mulighet, for Norge kan tilby deler av den energien Europa trenger for at hydrogenambisjonene skal nås.

Hydrogen kan produseres både fra fossil og fornybar energi. I dag brukes i hovedsak gass, i en prosess som gir store klimagassutslipp. Men CCS gjør det mulig å fjerne disse utslippene, og prosessen er enklere enn karbonfangst fra eksisterende kraftverk og industri. Ved å bruke gassressursene våre til å produsere hydrogen, og lagre CO2 i Nordsjøen, kan Norge gå fra å selge et utslippsintensivt produkt EU prøver å bli kvitt, til å tilby et nær utslippsfritt et. Det kalles blått hydrogen, og kan bli en ny norsk eksportindustri.

Det er imidlertid flere hindringer før det kan bli en realitet, som vi belyser i et nytt  Civita-notat.

For det første er interessen for blått hydrogen i Europa lunken. Både EU og Tyskland skriver i sine hydrogenstrategier at de heller vil satse på hydrogen produsert fra elektrolyse, såkalt grønt hydrogen, på tross av at blått hydrogen ofte har lavere utslipp. Grønt hydrogen vil trolig produseres nærme etterspørselen, det vil si i EU heller enn i Norge, for å balansere et kraftsystem med stor andel sol og vind, noe vi ikke trenger siden vannkraften gjør den jobben. Etterspørsel etter grønt hydrogen i EU vil i så fall kun gi litt mer norsk krafteksport. Det bør derfor være en prioritet i norsk europapolitikk å jobbe for at blått hydrogen likestilles med grønt hydrogen. Det er langt fra tilfelle i dag, hverken i EUs nye taksonomi for grønne investeringer eller i diverse hydrogenstrategier.

Videre er kostnadseffektiv transport av hydrogen fra Norge til kontinental-Europa et foreløpig uløst problem. Det er to aktuelle alternativer: å bruke skip, eller det eksisterende gassrørnettet, hvor det siste vil være klart billigst ved stor produksjon. Men skal gassrørledningene brukes, trengs det forskning og utvikling, regelverksutforming og investeringer. Til gjengjeld leder gassrørledningene fra norsk sokkel rett til eksisterende kilder til industriell hydrogenetterspørsel og dedikerte hydrogenrørledninger, noe som kan gi umiddelbare markedsmuligheter.

Et siste hinder er at til tross for store politiske ambisjoner, er det ennå ikke et marked for blå hydrogenproduksjon. Til syvende og sist er det prisene på gass, hydrogen, kraft og CO2-utslipp, samt kostnadene ved CO2-rensing og transport, som avgjør om det blir et slikt marked. Men når mangel på tilbud hindrer investeringer på etterspørselssiden, og manglende etterspørsel hindrer investering i produksjon, kan statlige tiltak som avlaster risiko være nødvendig.

Det er likevel viktig at beslutninger tas på kommersiell basis. Politikere fra Ap, Sp, MDG og SV fremmet nylig en felles plan med et måltall om produksjon av minst 400 000 tonn hydrogen per år innen 2030, som skal utløses gjennom et statlig hydrogenselskap, tilskudd og et hydrogenfond.

Å subsidiere hydrogen er å ta inntekter for staten (gass og kraftproduksjon) og gjøre dem om til utgifter. Det er åpenbart ikke en bærekraftig vei ut av oljeavhengighet. Å sette et vilkårlig produksjonsmål, som er høyt nok til at det blir dyrt dersom staten skal betale for det, men så lavt at det knapt betyr noe for norsk og europeisk energipolitikk, er heller ikke hensiktsmessig. Ideen om et nytt statlig hydrogenselskap virker mest som et merkelig utslag av 1970-tallsnostalgi, særlig i lys av at staten allerede er eier i tre selskaper (Equinor, Statkraft og Yara) som befatter seg med forskjellige former for hydrogenproduksjon i dag. Regjeringens  passive  hydrogenstrategi, som i liten grad belyser muligheten for hydrogeneksport, er heller ikke veien å gå.

Det Norge trenger er en politikk som gjør oss i stand til å gripe de mulighetene som kan dukke opp i Europa, uten å påføre staten store, unødvendige kostnader.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 23.7.20. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/hydrogen-muligheter-og-hindringer-for-en-ny-norsk-eksportnaering

Publisert: 13. januar 2023