Statsdrilling på norsk
Den store skattepakken til oljenæringen viser tegn til at den detaljinngripende korporative staten kan komme tilbake som nissen på lasset.
Publisert: 28. juni 2020
Mandag 8. juni vedtok et stort flertall på Stortinget, Ap, Sp og Frp, med støtte fra regjeringspartiene, en skattereduksjonspakke til oljeselskapene for 2020 og 2021 på åtte milliarder kroner, gjeldende for nye prosjekter på norsk sokkel.
Beregnet nåverdi av hele pakken for oljeselskapene er av Finans-departementet beregnet til 39 milliarder.
Skattepakken gikk langt utover regjeringens opprinnelige forslag, og inkluderte økt friinntekten fra 20,8 prosent til 24 prosent, full avskriving av investeringsutgift mot særskatten (56 prosent) i 2020 og 2021, samt negativ terminskatt i tilfelle underskudd.
Selv om skattelettelsene tilfaller oljeselskapene, har det viktigste argumentet vært å sikre sysselsetting og verdiskaping i leverandør-industrien.
Styreleder i bransjeforeningen Olje & Gass hos Norsk Industri, Ståle Kyllingstad, sier det slik på foreningens hjemmeside: «Dette er en hjelpende hånd til tusener av ansatte innen leverandørindustrien, enten de driver med engineering, bygging, installasjon eller leverer teknologi og produkter til norsk sokkel».
Som Kjetil B. Alstadheim skriver i Aftenposten 9. juni, hører det også med til bildet at «den midlertidige ordningen skal evalueres først høsten 2021 og så før sommeren 2023. Det er en invitasjon til nye omkamper».
Her er det nok grunn til å frykte at omkamper kan komme til å handle vel så mye om forlengelse og utvidelse som om avvikling.
Mediene har i ettertid gitt oss et lite innblikk i det intense dramaet som utspilte seg på Stortinget i forkant av vedtaket. At lobbyismen gikk på høygir, spesielt i dagene før vedtaket ble fattet, er på det rene.
At Frp, Sp og Ap øvet stort press på regjeringen likeså.
En av hovedrolleinnehaverne var utvilsomt Jonas Gahr Støre, tett sekundert av LO og NHO. Presset var tydeligvis stort alle veier, og Aftenposten kunne 11. juni formidle følgende inntrykk fra flere kilder: «fremtiden til verftet Kværner Verdal ble brukt som en trussel av næringens folk: Dersom partiene ikke landet på en løsning som næringen kunne godta, ville verftet legges ned sommeren 2021, midt i neste valgkamp».
Aftenposten kunne samme dag fortelle at en kilde i regjeringspartiene «registrerte at Ap forhandlet med næringen om konkrete prosjekter og spurte dem til råds om hva som var godt nok for dem».
Samtidig rapporterte DN: «Ap jobbet gjennom hele helgen og snakket med mange næringsaktører for å være sikre på at pakken ville være tilstrekkelig for å sikreprosjekter».
Hvis medienes beskrivelser er noenlunde riktige, kan det være grunn til å rope et varsko.
I etterkant har Støre vært intenst opptatt av å få frem at skattepakken er «helt avgjørende for å sikre sysselsetting og den kompetansen som er kritisk for det grønne skiftet, og som «vi i neste omgang skal stille krav til for å lykkes med grønn omstilling». Sitatet er fra direkteintervju med NRK 8. juni.
Sjelden har vi sett tydeligere tegn på hvordan den detaljinngripende korporative staten plutselig er tilbake i manesjen. Dette er noe vi har et vell av nedslående erfaringer med fra tidligere.
Har vi virkelig kommet dit at politikere på nytt skal gjøre avtaler på bakrommet med konkrete næringsaktører, hinsides grunnleggende markedsøkonomiske spilleregler, om hvordan det grønne skiftet skal skje, med hvilken spisskompetanse, og hvor denne kompetansen skal være organisert?
I så fall er dette et tydelig brudd med den moderniserte norske modellen som vokste ut av den feilslåtte næringspolitikken på 1970-tallet. Er det dette prosjektet Arbeiderpartiet vil ta opp igjen nå i 2020, og videreutvikle i tiden fremover?
Er dette forsmaken på en ny versjon av den gamle «aktive næringspolitikken» som lovet gull, men leverte gråstein?
Det siste vi trenger nå, er en næringspolitikk som gjør det mer lønnsomt å tilfredsstille politikere enn å tilfredsstille markedsbehov. Det er nemlig det som skjer nå.
Jeg tviler ikke på grundigheten i Støres samtaler med aktører og parter i næringen.
Allerede 9. juni kunne NRK fortelle at Aker BP setter i gang bygging av den nye brønnhodeplattformen Hod. En beslutning som hadde stått på vent siden mars.
Og mer var på gang: 11. juni fortalte DN at Equinor og Aker BP, med Kjell Inge Røkke som hovedeier, hadde inngått avtale om utbygging av det store Noaka-området i Nordsjøen.
Den skreddersydde løsningen passer med andre ord så godt til klienten at trusler på kort varsel kunne omgjøres til milliardavtaler.
Det er nærliggende å trekke en parallell til en italiensk historie, nedtegnet av den italienske økonomen Luigi Einaudi i 1911.
Tittelen på artikkelen var «Statsdrillerne». Den handlet om hvordan den italienske oljeindustrien i 1911 lyktes med å få politikerne til å vedta et ekstra boretilskudd, tilsvarende 30 lire per boremeter, slik at det igjen skulle bli lønnsomt å produsere olje i Italia.
Avgiftene på importert olje lå allerede på over 100 prosent av importverdien, men det ga ifølge næringen ikke tilstrekkelig beskyttelse. Einaudi konkluderte med at politikerne hadde lyktes med å skape en helt ny industrinæring i Italia: statsdrilling.
Som Finansdepartementet har påpekt, var oljeselskapenes skatte-situasjon i Norge alt annet enn nøytral i utgangspunktet. Under et nøytralt skatteregime ville oljenæringen selv ha måttet stå for 23 prosent av kostnadene etter skatt ved investeringer i et nytt felt.
Etter den nye skattepakken er denne prosenten redusert fra 12 til 10 prosent. Oljenæringen og stortingsflertallet, med Ap i spissen og Sp og Frp hakk i hæl, har med dette lyktes med å utvide og sementere særbehandlingen av oljenæringen.
Det er svært vanskelig å se for seg at statsdrilling er et godt svar på hva vi skal leve av etter oljen.
Teksten er publisert hos E24 26.6.20.
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
