Akademisk frihet fra stat og nytte

Hvis offentlige utgifter til høyere utdanning var lavere, studentmassen mindre, gjennomføringen raskere og kvaliteten bedre, hadde det kanskje ikke oppstått en diskusjon om nytte, skriver Lars Kolbeinstveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 17. juni 2020

Bernt Hagtvet advarer mot for snever nyttetenkning og mangel på fantasi som oppstår når folk tenker likt. Humanisters og samfunnsviteres reaksjoner på Frp, Sp og Aps ønske om at «relevant arbeid» skal være en (av mange) indikatorer ved beregningen av tilskudd til utdanningsinstitusjoner, er derimot også ganske fantasiløse.

Er det så enkelt at et snevert syn på økonomi og nytte brer om seg? Min kollega Mats Kirkebirkeland har i debatten påpekt at offentlige utgifter til høyere utdanning har steget mye de siste årene. Vi ligger på toppen i OECD-området og har svært mange studenter, som i tillegg bruker lang tid på å gjennomføre studiene.

Svaret ligger et annet sted

Sett i lys av dette er det ikke direkte overraskende at ulike «arbeiderpartier» spør hvilken nytte vi får igjen for at slike som meg skal studere filosofi for lenge.

Offentlig sektor vokser ikke bare i høyere utdanning. For fastlands-BNP var den offentlige andelen omkring 60 prosent før koronaen. Utviklingen har langt på vei vært politisk ønskelig, men den representerer en vesentlig maktforskyvning fra privat til offentlig sektor, som i lav grad blir drøftet av miljøer knyttet til humaniora- og samfunnsvitenskap.

Det er snarere markedsmakt som blir kritisert og drøftet. Fantasien er lav når folk tenker likt, for å bruke Hagtvets ord. Hagtvets protester mot statlig maktbruk er viktig, og han har helt rett i at akademisk frihet er sentralt. Detaljstyring av universitetene vil være svært uheldig. Hagtvet synes det er et paradoks at vi har en nyttediskusjon i et rikt land. Men kanskje svaret ligger et annet sted.

Et fantasifullt forslag

Hvis offentlige utgifter til høyere utdanning var lavere, studentmassen mindre, gjennomføringen raskere og kvaliteten bedre, hadde det kanskje ikke oppstått en diskusjon om nytte.

Et mer fantasifullt forslag på en løsning for en rik stat, som ønsker uavhengige utdanningsinstitusjoner, ble fremmet av samfunnsøkonom Espen Henriksen for flere år siden. I en kronikk i Dagens Næringsliv 7. oktober 2008 mente han at vi burde «vurdere å betale for noen av statens fremtidige utgifter nå for å motvirke inntrykket av at vi er så rike at vi ikke trenger å være effektive.»

Kronikken kan ses på som et tidlig svar til Hagtvets kritikk av effektivitetstenkning. Henriksen hadde utdanningsinstitusjonene i tankene og mente at vi burde vurdere «å fondere dem ut en gang for alle».

Beskyttelse mot statlig makt

En slik ordning er kun troverdig og ansvarlig dersom det da aldri kommer nye overføringer fra staten. Ideen er kanskje ikke politisk realistisk, men ved en slik ordning kan vi oppnå bedre styring og uavhengighet – både akademisk og økonomisk – for utdanningsinstitusjonene.

I kampen for mer tillit og akademisk frihet er det i stor grad statens makt – ikke bare næringsliv og nyttelogikk – som universiteter og høyskoler bør beskytte seg mot.

Innlegget var publisert i Aftenposten 15. juni 2020.