Folkerett

Publisert: 3. juni 2020

Hva er folkeretten?

Folkerett har tradisjonelt vært de rettsregler, normer og standarder som gjelder forhold mellom suverene stater i internasjonal politikk. Men også andre subjekter som rettslig sett er anerkjent som aktører i det internasjonale samfunnet dekkes i dag av folkeretten. Det kan for eksempel være internasjonale organisasjoner, nasjoner og i visse tilfeller personer.

Folkeretten baserer seg på traktater og sedvane, og kalles på engelsk for international law, public international law eller law of nations. Vi kan likevel ikke oversette disse begrepene til internasjonal rett på norsk, siden dette er en overordnet betegnelse som omfatter folkeretten, internasjonal privatrett og overnasjonal rett (se nedenfor).

Rettskilder

Traktater er avtaler mellom to eller flere folkerettslige subjekter, fortrinnsvis stater, som bare er bindende for de som har sluttet seg til traktatene. Hvis det er to traktatpartnere kalles traktatene bilaterale, hvis det er flere partnere kalles traktatene multilaterale. Traktater kan bare endres dersom alle traktatpartnerne er enige om det.

Sedvane er et uttrykk for handlingsmønstre som etableres med bakgrunn i praksis og ikke er bestemt i skriftlige regler, som for eksempel traktater. For at en slik «uskreven regel» skal anses som rettslig bindende må den normalt ha vært fulgt konsekvent over lengre tid av potensielle rettssubjekter som har ansett den som bindende.

I motsetning til hva tilfellet er med traktater, kan altså også ikke-deltagende rettssubjekter bli bundet av sedvane, hvis denne uttrykkes gjennom omfattende og ensartet praksis av seder og skikker i internasjonale relasjoner over tid. Et eksempel på en sedvane som det ifølge FN-sambandet er bred enighet om og praksis for i internasjonal politikk, er forbudet mot tortur.

I tillegg til traktater og sedvane, som utgjør primærretten i folkeretten, anerkjennes i dag også såkalte sekundære rettskilder som en del av folkeretten dersom det er enighet om disse blant de rettssubjektene som følger folkerettens grunnprinsipper. Dette fremkommer i vedtektene for Den internasjonale domstolen i Haag, artikkel 38, hvor sekundære rettskilder spesifiseres som «c) de alminnelige rettsgrunnsetninger som er anerkjent av siviliserte nasjoner; d) med forbehold av bestemmelsene i artikkel 59, rettsavgjørelser og de forskjellige nasjoners mest kvalifiserte forfatteres læresetninger som et subsidiært middel til å fastslå rettsregler». Artikkel 59 sier i denne sammenheng at domstolens avgjørelse «har bindende virkning alene for sakens parter og for den sak som er pådømt».

Folkeretten i praksis

Folkeretten skiller seg fra nasjonalstatlige rettssystemer ved at den ikke har noen obligatorisk lovgivningsmyndighet, domstoler eller tvangsmyndighet, men kjennetegnes som et anarkisk system uten noen overordnet autoritet. I praksis er det likevel slik at de fleste stater følger folkerettens grunnleggende prinsipper, og den må derfor kunne sies å ha høy grad av legitimitet selv om det kan være mange grunner til at en stat følger disse prinsippene.

Det eneste eksempelet på overnasjonal rett som eksisterer i dag er deler av rettssystemet i Den europeiske union (EU). Deler av dette igjen, gjelder også for Norge gjennom Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) samt enkelte av de andre rundt 50 traktatene Norge har med EU (for eksempel Schengen-avtalen). Men også det grunnleggende traktatverket EU- og EØS-samarbeidet hviler på, det som kalles EUs og EØS-samarbeidets primærrett, er mellomstatlig og kan kun endres dersom alle medlemsstatene er med på det.

Folkerettens historie

Folkerettens grunnleggende prinsipper finner vi i en rekke førmoderne samfunn. Men tanken om å etablere en internasjonal rettsorden mellom suverene stater, sies å ha sitt utspring i kristen-europeisk politisk filosofi og innføringen av romerrettens universelle rettsbegrep i lokale og regionale rettssystemer.

I det trettende århundre ga den katolske teologen og filosofen Thomas Aquinas (1225-1274) folkeretten en teoretisk begrunnelse gjennom læren om den kirkelige domsmyndighets altoverskyggende gyldighet (Gud skapte en verden styrt av lov og orden), mens den nederlandske humanisten Hugo Grotius (1583-1645) er den som oftest knyttes til utviklingen av den moderne formen for folkerett vi kjenner i dag.

Riktignok hadde Grotius to forgjengere i de spanske rettslærde, Francisco de Vitoria (1480-1546) og Albericus Gentilis (1552-1608), men det er Grotius´ rettsvitenskapelige virksomhet og spesielt hans bok De Jure Belli ac Pacis (Om krigens og fredens rett) fra 1625, vi ser på som det teoretiske grunnlaget for dagens folkerett.

Grotius, og særlig hans etterfølger tyskeren Samuel von Pufendorf (1632-1694), utledet folkeretten fra en syntese av Aquinas´ naturrettstankegang og en positivistisk rettsforståelse. Ifølge naturrettstenkerne har folkeretten, som all rettsmyndighet, sitt opphav i en universell autoritet som verken enkeltmenneskets bevissthet eller noen samfunnskontrakt kan erstatte, mens den positivistiske rettsforståelsen baserer seg på at en internasjonal rettsorden bare kan utvikles som et resultat av at sedvane tillegges bindende krav, og ved at selvstendige stater frivillig påtar seg forpliktelser gjennom internasjonale avtaler, konvensjoner eller traktater.

Artikkelen er sist oppdatert 3.6.2020.

Videre lesning:

Grindheim, Jan Erik (2008): «Evig krig for evig fred? Folkerettens moralske dilemma». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 01—02/2008 (Volum 24), s. 7—33. Lastes ned fra: https://www.idunn.no/file/pdf/33207967/evig_krig_for_evig_fred_-_folkerettens_moralske_dilemma.pdf.