Den nordiske modellen

Publisert: 16. februar 2007

Kristin Clemet, mener de nordiske land har et åpenbart forbedringspotensiale i innvandrings- og integreringspolitikken.

Vi har hørt det mange ganger: Det er stigende interesse for den nordiske modellen. Det går så det suser i Norden nå. Mange spør hva som er hemmeligheten bak suksessen, og om modellen er bærekraftig i det lange løp. Kristin Halvorsen er så stolt at man nesten skulle tro at det er SV som har bygd landet.

Professor Kåre Hagen, som nylig holdt foredrag om temaet, siterte fra en engelsk avis: ”Some countries have been remarkably successful in combining economic growth with high levels of social protection and equality – especially the Nordic countries. Let’s see what the rest of Europe can learn from them.”

Det endelige svaret på hva andre land kan lære vil nok ikke komme med det første. En norsk forskergruppe skal bruke 10 år på å studere fenomenet, og den er ikke alene. Flere vil gi sitt bidrag for å belyse styrker og svakheter ved den nordiske modellen.

Ett spørsmål som bør stilles, er om det fins en nordisk modell – i betydningen én modell. De nordiske land har fellestrekk, men er de så like at man kan snakke om én nordisk modell som på en tydelig måte atskiller seg fra modellen i andre europeiske land?

Spøkefullt er det blitt sagt at den som vil skal skape en perfekt nordisk modell, bør ta det finske skolesystemet, det svenske pensjonssystemet, fleksibiliteten i det danske arbeidsmarkedet og olje og gass fra Norge.

Sitatet stammer antagelig ikke fra en nordmann. Men det illustrerer at det er store forskjeller, også innad i Norden: Det er store forskjeller i utdanningssystemene. Vi satser veldig ulikt på forskning. Reguleringen av arbeidsmarkedene er forskjellig. Fagbevegelsen spiller ulike roller, bl.a. når lønn skal forhandles og i graden av ”samrøre” med staten og det politiske liv. Dessuten er pengepolitikken forskjellig, og det føres forskjellig skattepolitikk. For å nevne noe.

Det andre spørsmålet som bør stilles, er hva som fungerer best i Norden – og hva som fungerer dårlig. Alt er jo ikke rosenrødt. La meg nevne et par eksempler:

Arbeidsmarkedene i Norden er veldig ulikt regulert. Danmark har satset på relativt stor fleksibilitet i arbeidsmarkedet, mens Sverige har et mer regulert arbeidsmarked. Og resultatet er ikke det samme: Danmark har oppnådd svært lav arbeidsledighet, også blant ungdom – mens Sverige, på tross av høy økonomisk vekst, også har høy ledighet. Det var også en viktig grunn til at sosialdemokratene tapte valget. På dette området er altså både politikken og resultatene svært forskjellig i Norden.

I Sverige står ca. én million mennesker i arbeidsdyktig alder utenfor arbeidslivet. Ungdomsledigheten er blant de høyeste i Europa. I Norge er det, relativt sett, enda flere – til sammen over 700.000. Og tallet på stønadsmottakere øker, selv når økonomien går bra. Det er jo i og for seg fint at vi er i stand til å forsørge så mange, men noe tegn på suksess er det ikke.

Kristin Halvorsen etterlater inntrykk av at det er den rødgrønne politikken som har æren for at det nå går så bra, og at det derfor trengs mer SV-politikk. Men det er, etter min mening, helt feil. Det er ikke SV som har skapt dagens norske modell. Partiet er nok opptatt av å dele godene, men det har aldri vært opptatt av å skape dem. SV har stort sett stått på sidelinjen og ropt på en helt annen politikk. Skal man tolke SVs program i beste mening, ville det antagelig ført til at vi nærmet oss en mer gjennomregulert fransk modell – helt uten den omstillingsevne og –vilje som fins i de nordiske samfunn.

For tiden ser det ut til å være Sverige som får mest ros internasjonalt for den politikken som føres. Den nye svenske regjeringen er i ferd med å gjennomføre tiltak, som til dels er smertefulle, for å få flere ut i arbeid. Det skal bli vanskeligere å bli støtt ut av arbeidsmarkedet og lettere å komme inn. Tiden vil vise om svenskene lykkes. Jeg tror strategien er riktig.

Samtidig er det mye som tyder på at Danmark for tiden er det mest vellykkede landet i Norden. Danmark skårer best både på ”harde” og ”myke” områder. Danmarks konkurranseevne er meget god. Danmark har den høyeste tillitskapitalen i befolkningen. Danmark har den mest innovative økonomien. Befolkningen i Danmark er visstnok den lykkeligste i hele verden. Før jul ble Danmark kåret til den mest konkurransedyktige og dynamiske økonomi i hele EU. Og som om ikke det var nok: Danskene skårer også best når det gjelder vennlighet og åpenhet overfor nye ideer og muligheter.

Danmark er borgerlig styrt. Landet utmerker seg dessuten i Norden ved å skåre bedre enn både Norge og Sverige på en omfattende indeks over graden og betydningen av økonomisk frihet. Av 130 land er Danmark på en 17.plass, mens Sverige er på 24. og Norge på 30.plass (Economic Freedom of the World 2006, tall fra 2004).

Kanskje det forklarer noe av suksessen? Og kanskje det også er en viktig forklaring på Nordens suksess generelt?

For også Norge er et land hvor det de senest to tiårene er gjennomført betydelige liberaliseringer av markedene. Dessuten er vi, når vi ser på handel over landegrensene, et av verdens mest åpne land. Norge er globalisert og tjener på det.

Et tredje spørsmål som bør stilles, er om de nordiske landene, uansett hvor vellykkede de er, kan ha noe å lære av helt andre modeller, som for eksempel den amerikanske. I innvandrings- og integreringspolitikken er det et åpenbart forbedringspotensiale. I Norden tilbys innvandrere ofte passive ytelser mens de stenges ute fra arbeidsmarkedet. I USA er det ikke så lett å få offentlig støtte, men du kan til gjengjeld lettere få arbeid og greie deg selv.

Poenget er: Mange er nå opptatt av å studere de positive virkningene av strenge reguleringer, høye skatter, en stor offentlig sektor og en sterk fagbevegelse. Jeg tror det er minst like viktig å studere de positive virkningene av en velfungerende markedsøkonomi, et fleksibelt arbeidsmarked, åpen handel og effektiv konkurranse.

Kristin Clemet, Ukeavisen Ledelse fredag 16. februar 2007.