En smak av det autoritære

Er vi skapt for alle unntakene i corona-krisen? Hvordan virker ufriheten på oss, og hva kan vi egentlig forvente av utholdenhet, helt realistisk, spør Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 25. april 2020

Noen vil ganske sikkert lese denne teksten som kritikk av tiltakene mot coronaviruset. Det er nesten ikke til å unngå med så mye følelser og uro i sving. Til det er å si at det er for mange eksperter der ute som bedriver sterk, men imponerende ukvalifisert synsing om smittevern og epidemiologi. Som de aller fleste andre følger jeg de råd og påbud som er gitt. Vi tuller ikke med viruset, særlig ikke i en tid der vitenskapen blir utfordret av konspirasjonsteorier, falske nyheter og kvasikunnskap.

Likevel er det forhold vi er nødt til å snakke om. Det kommer en tid etter coronaen, en tid for ettertanke og etterpåklokskap.

For det er noe ved tiden vi holder litt på avstand: Er vi skapt for alle unntakene? Hvordan virker ufriheten på oss, og hva kan vi egentlig forvente av utholdenhet, helt realistisk? Vi mennesker er ofte mindre rasjonelle enn systemer og institusjoner, simpelthen fordi vi er mennesker. Både helsemyndigheter og regjering kommuniserer også at de er i ukjent lende. Noe må gjøres, men vi vet ikke helt hvordan det vil slå ut. Kanskje er det noe i det statsviter og professor Carl Henrik Knutsen sier, nemlig at «alle regimer er dårlige til å håndtere kriser».

Coronaen har foreløpig vist oss at vi har en forbløffende evne til å omstille oss til det vi må kunne kalle autoritære tilstander. I det øyeblikk ulike regjeringer innfører det som i praksis ligner unntakstilstand, er mange villige til å operere som adferdspoliti. Er du en god corona-nordmann? Nabokjerringa våkner og har de mest overraskende personligheter. Små og store voktere rundt i kommuner og landsdeler overgår hverandre som tilbydere av hittil ukjente begrensninger av bevegelsesfriheten.

Alt for et større gode selvfølgelig, for det er snakk om dugnad for de sårbare. Corona er alvorlig, og helsevesenet må for all del ikke bryte sammen. Samfunnet vi lever i, er et velfungerende liberalt demokrati med særlig høy tillit til både medmennesker og myndighetene. Når statsministeren forteller oss at vi står sammen om dette, og at formålet er det beste, da tror vi på statsministeren.

Kanskje ser vi tendenser til å romantisere en tilstand som riktignok er helsemessig alvorlig, men som også er sosialt og økonomisk tærende, kanskje også katastrofal. Noen uker inn i det ukjente er stemningen preget av #stayhome og bakgårdskonserter, av at vi er en stor familie, passer på hverandre, tar moralsk ansvar og oppfører oss som gode coronanordmenn. Det er rett og slett absurde tilstander.

Norge har selvsagt ikke en autoritær stat. Men gjennom smittevernloven har vi fått smaken på hva det vil si å leve i et autoritært samfunn. Vi har ytringsfrihet, som jo er det første som ryker i autoritære stater. Men vi har sterkt begrenset bevegelsesfrihet og i praksis heller ikke forsamlingsrett. Stat og kommune har stengt store deler av sivilsamfunnet. Bedrifter går konk, folk permitteres, hundretusener er arbeidsløse. Skylden må legges på viruset, ikke på tiltakene mot det. Men det er som det er: Det er for de fleste av oss en helt uvirkelig situasjon.

I de fleste autoritære stater – selv i totalitære Nord-Korea – kan folk leke, spille fotball og møtes til festlig lag. Kynisk sett dreier det seg også om brød og sirkus. For selv den mest innbitte diktator forstår at folket trenger et pusterom: Så lenge de holder seg borte fra det politiske, må menneskets iboende frihetstrang gis et og annet utløp for at ikke systemet skal bryte sammen.

Langt på vei har viruset nå fratatt oss dette pusterommet. Og det er forståelig at myndighetene innfører tiltak. Likevel er det nærliggende å spørre hvor lenge det kan det vare. Mener WHO og mange av verdens myndigheter at jordens borgere vil holde ut et liv i isolasjon og frihetsberøvelse i lange tider? Det er nok heller tvilsomt.

Så langt er det kun håp med klare forbehold å hente hos myndighetene. Vi skal myke litt opp, men huske at viruset kan blusse opp igjen, og da er det frem med den frihetsberøvende verktøykassa igjen.

Det virker som om det er en gjennomtenkt strategi å varsle, gjentakende, at situasjonen med strenge tiltak kan vare lenge. Helsedirektør Bjørn Guldvog har uttalt at det er lite sannsynlig at det blir tillatt med større ansamlinger av mennesker i 2020. Andre forespeiler oss selvisolasjon og tometersavstand langt inn i 2022.

Dugnadsånd kommuniseres fra myndighetshold, og vi forespeiles på ingen måte at denne vil være enkel. Myndighetene har hendene fulle med å reparere de økonomiske kostnadene.

Med unntak av Folkehelseinstituttet som omtaler det ganske direkte i sine rapporter, hører vi mindre om hva myndighetene tenker om hvorvidt folk faktisk er villige eller kapable til å følge disse tiltakene over tid. Det er selvsagt ganske forståelig. Regjeringen driver ikke med psykologi, men med krisehåndtering i fremmed terreng. De vil heller ikke rote til effektiviteten i egne tiltak. Likevel er det forunderlig hvor lite det er fremme i diskusjonen.

Norge er det mest tillitsbaserte landet i verden, men betyr det at folk er villige vil droppe konserter, organisert idrett, forsamlinger og sosialt lag ut 2020 og godt inn i 2021? Og ikke minst: Hva gjør det med oss når vi ikke lenger fullt ut kan fungere som sosiale skapninger?

For å bringe problematikken helt ned på mikronivå: Forleden hørte jeg et innslag på P2 om hvordan fotball-Norge forholder seg til coronaen. Det finnes rundt 400 000 registrerte fotballspillere i Norge, mest barn og unge, så noe marginalt fenomen er det ikke snakk om. Vi fikk høre at særlig keepertrening er en utfordring, fordi ballen hele tiden må desinfiseres. I tillegg er det ikke lov å nikke ballen.

Elitefotballen er lagt på hylla i overskuelig fremtid, og i kvinnefotballen er det snakk om at forbudslinja kan knekke hele idretten. Man kan saktens hevde at det ikke er synd på proffene, men for veldig mange barn er fotball og annen organisert idrett et spørsmål om sosial og psykisk helse. Når coronakrisen en gang er over, vil garantert mange av tiltakene som ble iverksatt bli grundig drøftet.

I en uoversiktlig krisesituasjon i ukjent terreng, vil beslutningstakere av naturlige årsaker også trå feil. Frykt kan gå flere veier. Du kan bli klartenkt eller gjøre ting i affekt. Forbud og restriksjoner er enkle og fristende, men effektive verktøy med solide innslag av skråplanseffekt som er godt egnet til å roe ned folks umiddelbare bekymringer. Til sammenligning har svenskene foreløpig ikke lagt ned forbud mot organisert barne- og ungdomsidrett.

All isolasjon og karantene kan komme til å bli politisk betent. Det har for så vidt allerede gått politikk i det, om enn i karikert form. Enkelte i miljøbevegelsen betrakter coronaen som tilrettelegger for egne saker. Langt ute til høyre råder mistro mot myndighetene og konspirasjonsteorier. Langt ute til venstre jubles det for en knallhard sentralmakt (endelig!), krise i det private og fenomenal offentlig pengebruk. I midten råder mer tvil.

Vi ser at land som Kina og Ungarn bruker coronaen til å stramme skruen ytterligere i allerede autoritære systemer. Men i liberale stater er det er åpenbart at alle ønsker å åpne så raskt som mulig. Men hvis det ikke er mulig, tårner utfordringene seg opp. Hva som vil skje i mer polariserte og mindre tillitsbaserte land enn Norge er vanskelig å spå om. Vil amerikanere i alle stater være med på stengning av alle forsamlinger i over ett år? Vil borgere i europeiske land med store økonomiske problemer og skyhøy arbeidsløshet kunne fortsette lenge med å sitte i trange leiligheter med et hjemmekontor de ikke har? Uten å kunne bevege seg fritt utendørs?

Norges fremste styrke er at vi har høy tillit til myndighetene og til hverandre. Derfor er det vanskelig å forestille seg at vi vil få en stor folkebevegelse som krever slutt på stengingen av samfunnet. Dessuten har vi penger på bok. Men samtaler om dette tåler vi.

Kanskje er det mer nærliggende å forstille seg at sosial distanse og forbud mot forsamlinger vil uthules? At folk vil bli slepphendte? Det er snart sommer. Brakkesyke er ikke til å kimse av, ikke over tid. Det liberale demokratiet vårt er både en fordel og en ulempe i så måte. På et tidspunkt er det lett å tenke seg at mange går så lei at de ikke tar statens sanksjonsmuligheter helt på alvor, og at mange politikere allerede har mer enn en fornemmelse av det. Mennesker er stort sett de samme hvor enn vi lever i verden. Om vi lever i frie eller ufrie samfunn (permanent eller som i nødverge), så er vi de samme sosiale skapningene med de samme behovene.

Vi har ytringsfrihet, men ikke forsamlingsfrihet. I vanlige autoritære samfunn er jo ventilen – sett med makthavernes øyne – ufarlig: folk spiller fotball – brød og sirkus. I Norge får vi ikke fotball, men vi får leke fritt i debattspaltene og i sosiale medier. Det er ikke utenkelig at det kan forsterke den velkjente polariseringen et stykke frem i tid. Det er dessuten liten tvil om at noen sosioøkonomiske grupper vil klare seg bedre gjennom pandemien enn andre.

Offentligheten, særlig på sosiale medier, var allerede før coronaen full av flokkskam. Man blir fort kappet ned. Folk som ønsker mer frihet, kan bli stemplet som egoister og i verste fall potensielle drapsmenn og kvinner.

Protester mot smittetiltak kan åpenbart anta stygge og egoistiske former, slik vi ser i USA, bisart nok anført av den amerikanske presidenten himself. Men over tid vil utmattelsen prege oss alle.

For dypest sett handler det for mange om å leve, om menneskelig psykologi, hinsides politikk og kanskje til og med om rasjonalitet. Salige Kant snakket om mennesket som så kronglete og fullt av behov og begjær at om vi hadde vært bygningsplanker, ville alle hus vært skjeve. Hva med ungdommer som søker kjærlighet og fellesskap? Hva med kjedsomhet?

Selvsagt skjønner både regjering og helsemyndigheter at det finnes smertegrenser. Hvis viruset blusser opp igjen, vil vi neppe se en ny runde med de samme tiltakene. Nye tiltak vil ganske sikkert skreddersys og tilpasses lokale forhold og utbrudd.

Først og fremst blir det interessant å se hva alt dette gjør med oss og hva ettervirkningene blir. For selv om veldig mange nå har stor tillit til myndighetene, er det ikke sikkert at vi kommer ut av dette uten senskader i form av usikkerhet om hvor frie vi egentlig er – og hva som skjuler seg bake neste sving. Vi kommer neppe ut av det uten en følelse av at verden er forandret.

En erfaring vi kan ta med oss fra denne spesielle tiden, er at skottene mellom frihet og ufrihet ikke nødvendigvis er vanntette. Verken systemisk eller i adferd. Vi har en tendens til å tro at vi lever i den beste av alle tider, og at liberalt demokrati er så suverent at det nesten er uovervinnelig.

Likevel har flere undersøkelser de senere årene vist at kunnskapen om liberalt demokrati ikke er så god. Blant unge er det urovekkende mange som ikke er fremmed for sterkt lederskap på bekostning av maktfordeling. En mer filosofisk betraktning av coronatidene er hvor lett det ligger for mange servilt å omstille seg til ufrihet. Riktig nok for et større gode (mindre smitte) og mot en ytre fiende (viruset).

Men hva er et større gode og hvem er fienden i årene som kommer?

Innlegget var publisert i VG 23. april 2020.