Klimakrise som brekkstang for sosialisme
I et internt diskusjonsnotat lanserer SV en plan som kommer «til å koste samfunnet enorme summer», skriver Mats Kirkebirkeland i Minerva.
Publisert: 24. januar 2020
Sosialistisk Venstreparti har latt seg inspirere av amerikanske demokratiske politikeres idé om en såkalt «grønn ny deal», og ønsker å lansere det samme i en norsk kontekst.
Undertegnende fattet interesse for planen da partiets nestleder og stortingsrepresentant, Torgeir Knag Fylkesnes, i Klassekampen lørdag 18.januar mente at staten skulle kjøpe kriserammede norske skipsverft.
En vanlig kritikk av statlig eierskap har vært at staten ikke er særlig flink til å plukke vinnere. Da er det merkverdig i seg selv at SVs forslag går eksplisitt ut på å plukke taperne.
I iveren etter å lese mer om SVs løsninger kom jeg over et notat på SVs nettside fra nestleder Torgeir Knag Fylkesnes til partiets landsstyre.
Kostnader
Den amerikanske versjonen av «den grønne nye dealen», som har allerede har fått en lunken mottakelse av Demokratenes leder i Huset, Nancy Pelosi, er beregnet til å koste mellom 53 og 94 billioner amerikanske dollar av American Action Forum. Av Bloomberg-kommentator og økonom Noah Smith er kostnaden for programmet beregnet til opptil 6,5 billioner dollar per år. Dette tilsvarer tre ganger så mye som de amerikanske myndigheter henter inn i føderale skatter. Det er med andre ord snakk om svært betydelige summer.
SV ønsker på ingen måte å være noe dårligere enn sine amerikanske forbilder.
I notatet står det svart på hvitt at «En Grønn ny deal kommer til å koste samfunnet enorme summer». Et forhold partiet i notatet også innrømmer at ikke nødvendigvis vil være så populært. En problemstilling som løftes frem er derfor også: «Hvordan skal vi sikre radikale nok grep for å kutte utslipp uten å miste legitimitet i befolkningen?»
Endelig sosialisme
For om partiet skulle gå tomme for legitimitet, vil de neppe gå tomme for radikale grep med det første. For løsningen på klimakrisen skal nemlig innebære at vi får en ny mulighet til å bygge et sosialistisk samfunn. Og nasjonalisering av verftsindustrien er ikke det eneste som hentes opp av den sosialistiske verktøykassen.
Også finansnæringen skal få gjennomgå. SV spør «Hva er bankvesenets rolle i det grønne skiftet, og skal det legges større begrensinger for bankvesenet investeringer i forurensede sektorer».
I motsetning til Rødt-politiker Mimir Kristjansson, som fleipet med at det ikke ville bli kloremerker på utsiden, dersom det ble satt opp en mur rundt forretningsadvokatene i Oslo, ser SV ut til å tro at det er oljenæringen som er avhengige av finanssektoren i Oslo, og ikke motsatt.
Om du satt opp en mur rundt Oslo. Hvilken side tror du kloremerkene ville kommet først?
På den sida med maten, fisken, oljå og kraften?
Eller på den siden med forretningsadvokatene og influencerne?
— Mímir Kristjánsson (@mimirk) January 15, 2020
Hvordan finansnæringen skal kunne låne ut penger til et grønt skifte uten innskudd fra Norges mest lønnsomme og største næring drøftes ikke i notatet, men det skal uansett opprettes en ny grønn investeringsbank som skal få fart på det.
For å gi det hele en lovende start skriver SV at man derfor «må vurdere å endre mandatet for pengepolitikken til å ta høyde for klimarisko/grønn omstilling». At høyere risiko i all økonomisk tenkning vanligvis er forbundet med høyere renter tar ikke notat opp, men løfter frem at det også er mulig å legge hovedvekten å øke offentlig pengebruk gjennom økte skatter og avgifter.
Apropos omstilling
Og når vi først er i gang med den grønne omstillingen, hvorfor ikke være ekstra miljøvennlig og resirkulere noen sosialistiske ideer fra midten av forrige århundre? Under avsnittet om arbeid og kompetanse skrives det «hvordan kan en omstilling brukes til å øke makten til arbeiderne?». Blant de mulige svarene som fremheves på dette spørsmålet løftes muligheten til å etablere en lønnstakerfond-ordning for å motvirke dagens konsentrasjon av eiermakt.
Lønnstakerfond ble på begynnelsen av 1980-tallet foreslått av daværende svensk statsminister Olof Palme. Forslaget gikk ut på å etablere et system der de svenske bedriftene skulle kjøpes opp av fond, såkalte lønnstakerfond, som skulle kontrolleres av fagforbundene. Skatten til fondet skulle betales av bedriftene, som dermed selv skulle få æren av å betale for å bli kjøpt opp av arbeidstakerne og fagorganisasjonen. Alt for å forhindre «konsentrasjon av eiermakt»
Jeg har forståelse for at SVs «nye grønne deal» er under utarbeidelse, men det kommer til å bli interessant å følge debatten om konkretisering av planen. Hvordan en plan som «kommer til å koste samfunnet enorme summer» skal finansieres bør særlig vekke spørsmål fra journalister. Det samme gjelder hvordan en ordning med lønnstakerfond kommer til å se ut i praksis.
Innlegget var publisert i Minerva 23. januar 2020.
Relatert
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
SV argumenterer dårlig for arveskatt
Klimakrisen trenger nye løsninger