Forbud mot konverteringsterapi: Er det så enkelt?

Publisert: 14. november 2019

Bør vi innføre et forbud mot såkalt konverteringsterapi? Dette spørsmålet er aktualisert ved at en gruppe representanter fra Arbeiderpartiet har anmodet Regjeringen om å fremme forslag om et forbud. Saken skal behandles i Stortinget i desember. Nylig har også VG bidratt til oppmerksomhet om temaet med en dokumentar på VGTV om «homoterapi» med Morten Hegseth i programlederrollen.

Konverteringsterapi/homoterapi betegner ulike praksiser med mer eller mindre uttalt formål om å endre en persons seksuelle orientering. Slike praksiser har det til felles at det ikke finnes noe vitenskapelig belegg for at de fungerer. Det er derimot dokumentert at det kan være skadelig, fordi det kan påføre mennesker i en sårbar situasjon ytterligere problemer.

Dette er et vanskelig tema å diskutere, fordi det handler om mange ulike ting. Og, ikke minst, fordi det er et fenomen som offisielt knapt ser ut til å eksistere i Norge. Ettersom terapi med konverteringsformål mangler faglig belegg, vil det måtte regnes som uforsvarlig og dermed brudd på helsepersonelloven dersom helsepersonell tilbød slike tjenester. Det har heller ikke fremkommet eksempler på at dette skjer i helsetjenesten. Det vi diskuterer er altså ikke «terapi» i form av et eller annet behandlingstilbud med noen legitimitet som helsehjelp, men ting som foregår i ulike sfærer i sivilsamfunnet. Og heller ikke der ser det ut til å være noen aktører i Norge som åpent sier at de driver med konverteringsterapi. Det betyr ikke at dette ikke finnes, men det er åpenbart vanskeligere å diskutere et fenomen som ingen aktører vil erkjenne at de driver med, og derfor heller ikke vil definere eller forsvare.

VG-dokumentaren viser eksempler på alt fra sosial kontroll innad i familier til ulike praksiser i religiøse miljøer. Noe av det som det berettes om, fremstår som ren mishandling, herunder også fysisk vold, og noe av det er åpenbart både forbudt og straffbart etter gjeldende lovgivning. Andre ting handler om bestemte religiøse praksiser, som forbønn, eller enda mer ulne størrelser som sosialt press, implisitt ekskludering eller ulike uttrykk for mangel på toleranse. Mye av dette har åpenbart dramatiske, negative konsekvenser for enkeltmennesker, og det er hjerteskjærende å se hva enkelte har måttet gjennomgå. Men det er ikke helt lett å se hvordan det gir mening å inkludere alt dette i et begrep som «konverteringsterapi» eller «homoterapi», dersom det skal ha et noenlunde presist innhold. Dermed er det heller ikke lett å se hvordan et eventuelt forbud mot konverteringsterapi ville ha beskyttet alle de som står frem i VGs dokumentar, mot det de har vært utsatt for. Det måtte i så fall ha vært lovbestemmelser som også ville ha rammet en hel rekke ting som det både ville være praktisk vanskelig og prinsipielt problematisk å forsøke å lovregulere.

Debatten om konverteringsterapi er sånn sett typisk for tidens debatter om rettigheter for LHBT-personer. De formelle rettighetskampene der det ikke var særlig vanskelig å se hva som burde gjelde i et liberalt samfunn, er i all hovedsak vunnet. De spørsmålene vi nå diskuterer, er ofte mer sammensatte. Det dreier seg typisk ikke om å få fjernet diskriminerende forbud, men, som i denne saken, tvert imot om å innføre nye forbud for å forhindre bestemte handlinger som rammer LHBT-personer spesielt. Det kan godt være riktig å gjøre det. Men det er samtidig lettere å få øye på legitime motforestillinger enn det har vært i forbindelse med tidligere kampsaker. Da homofile fikk rett til å gifte seg, var det ingen som «tapte», ingen fikk mindre frihet til å leve slik de ønsker, men mange mennesker fikk økt sin frihet. Et forbud mot konverteringsterapi vil nødvendigvis begrense noens frihet til å gjøre noe. Og når det i tillegg er forholdsvis uklart hva dette «noe» som eventuelt skal forbys er, bør vi ha en nyansert debatt om hva som kan oppnås med et slikt forbud, og hvilke mothensyn som eventuelt gjør seg gjeldende.

Debatten om konverteringsterapi er også tidstypisk ved at kravet om et forbud, i hvert fall for noen, synes å være drevet av moralsk harme og et ønske om å få gjennomført tiltak som fungerer som en markering mot reaksjonære krefter. Det kan være både forståelig og berettiget, men det bidrar også til en polarisering som neppe gjør det lettere å få til holdningsendringer i de miljøene der det trengs. Som Morten Hegseth erklærte på Debatten på NRK 5.11: «Det jeg syns er urovekkende, er at jeg står her og ser på tre heterofile mennesker som ser på tre homofile mennesker. Vi har vært i minoritet i all tid. Vi har slitt, vi har ikke hatt lover og rettigheter som dere har hatt. Nå ber vi om å ikke bli behandlet som en sykdom, og dere står her og hevder deres rett til å gjøre det.» Denne utblåsningen kan bare kalles ren stråmannsargumentasjon, helt frikoblet fra de argumentene som faktisk hadde blitt brukt mot forslaget om et forbud fra «de tre heterofile menneskene» i Debatten.

De sterke følelsene preger også VGs «meningsbærende TV-prosjekt», som Hegseth har kalt dokumentaren «Homoterapi». Allerede i første episode, når Hegseth intervjuer statsministeren i forbindelse med et arrangement i statsministerboligen under Pride-uken, settes tonen for programmet. Bak Hegseth og Solberg ser vi et stort regnbueflagg som henger over inngangen til boligen. Når intervjuet er ferdig er Hegseth tydelig irritert og erklærer at han har lyst til å rive ned flagget. Det er for galt at «de skal pynte seg med det», syns han, ettersom statsministeren hadde gitt uttrykk for at hun er skeptisk til et forbud mot konverteringsterapi, blant annet av hensyn til religionsfriheten. Nå er det ikke nødvendigvis et problem at journalister signaliserer et ståsted. Men når følelsene er så sterke at de helt blokkerer for å forstå og belyse andre hensyn og innfallsvinkler enn de du selv er opptatt av, blir det vanskelig å drive journalistikk etter vanlige kriterier for slik virksomhet. Jeg er også i tvil om dette er særlig effektivt som aktivisme. Når selv moderate krefter aggressivt stemples som «fiender av saken», vinner man neppe så mange nye tilhengere blant mennesker som er usikre på hva de mener.

Når det er sagt, så må det også sies at VGTVs dokumentar har bidratt til å sette søkelys på problemer som klart er reelle, ved å fortelle historier som det er viktig at blir fortalt. Spørsmålet lovgiver skal ta stilling til, er om et forbud mot konverteringsterapi er egnet til å løse disse problemene. Det kan hende at et riktig utformet forbud kan gi en beskyttelse mot enkelte typer skadelig praksis i for eksempel religiøse miljøer. Derfor bør dette vurderes. Men dette er åpenbart ikke «veldig enkelt» som Anette Trettebergstuen, en av stortingsrepresentantene bak Arbeiderpartiets forslag, slo fast på Debatten på NRK. Hvor lite enkelt det er, illustrerte Trettebergstuen godt selv da hun ble bedt om å formulere sånn omtrent hvordan hun tenker seg at et forbud mot konverteringsterapi kan uformes. «At et sårbart menneske i kontakt med et annet menneske, med makt, blir utsatt for utilbørlig press som er skadelig», var Trettebergstuens foreslåtte definisjon av «uvesenet», som hun kalte det. Det er ikke nytt at en del politikere har sans for å innføre nye lover for «å sende et tydelig signal», som Trettebergstuen sa, uten å bekymre seg så mye for om lovene de foreslår, lar seg operasjonalisere på en fornuftig måte. Å vedta en lov kan for politikere være en fristende måte å vise handlekraft på. Men som Venstres Grunde Almeland ga uttrykk for i VGTVs dokumentarserie, er det mange av problemene i dette landskapet som handler mer om holdninger og sosiale strukturer enn lett konkretiserbare handlinger. Det betyr ikke at vi ikke skal bekymre oss for, og forsøke å løse, slike problemer. Men i verste fall kan «symbollover» bli en sovepute som tar oppmerksomheten bort fra arbeidet med mer effektive tiltak.

Dessuten er det alltid en alvorlig sak å innføre nye forbud mot, og kanskje også straffesanksjonere bestemte handlinger, som noen tar til orde for. Det kan, og er jo også ment å kunne, få dramatiske konsekvenser for enkeltmennesker. Det bør man som lovgiver ha en viss ydmykhet overfor.

Konverteringsterapi kan være skadelig. Men det kan være enda mer skadelig med politikere som tror det er «veldig enkelt» å lovregulere fenomener som samtaler og andre former for helt normal kontakt mellom mennesker. Derfor virker det som en god tilnærming når Høyres gruppe i familiekomiteen på Stortinget ønsker at et forbud utredes grundig før det eventuelt utformes et lovforslag.

Innlegget er publisert hos Minerva 12.11.19.