Hva er velferdsprofitører?
Begrepet velferdsprofitører er en nedsettende betegnelse skapt og brukt av den radikale venstresiden om private velferdsaktører med profittmotiv, altså bedrifter som leverer offentlig betalte tjenester som barnehager, sykehjemsplasser og lignende, men som også har et ønske om å tjene penger på aktiviteten. Bruken av begrepet er sterkt omdiskutert.
Begrepet ”profitør” betegner en person som, ifølge Det norske akademis ordbok, ”utelukkende interesserer seg for egen profitt”. En profitør ønsker altså kun å tjene penger, og bryr seg ikke om hvorvidt metodene eller handlingene bryter med andre hensyn. Profitørbegrepet har tidligere blitt brukt om aktører som tjente penger på å samarbeide med tyskerne under annen verdenskrig.
Begrunnelse
Den delen av venstresiden som bruker begrepet, forsvarer bruken med at de private aktørene ”tar” en andel av fellesskapets ressurser, siden de går med overskudd fremfor å bruke alle ressursene på tjenester til brukerne. Når det offentlige betaler, er de private aktørene også ”sikret” en inntekt.
Motstanderne av private aktører vil også hevde at de har andre negative konsekvenser, for eksempel at de leverer dårligere tjenester eller lønner sine ansatte dårligere, og at aktørene gjør dette, fordi det øker inntjeningen eller er eneste måte å tjene penger på.
Argumenter mot begrepet
De som forsvarer de private bedriftene, peker på at det at private aktører kan bidra til å løse velferdsoppgavene, og drive barnevernsinstitusjoner, barnehager eller sykehjem, har en rekke positive effekter. Private aktører kan for eksempel øke den totale kapasiteten, de kan bidra med nytenkning om hvordan man kan løse oppgavene, de kan bruke ressursene mer effektivt (og dermed spare penger som staten eller kommunen for eksempel kan bruke på andre tjenester), eller de kan gi gunstige konkurranseeffekter som skjerper de offentlige monopolaktørene.
Ofte er også brukerne mer fornøyde når de kan velge mellom ulike leverandører, selv om det offentlige betaler. Private aktører gjør det ofte minst like bra som offentlige aktører når kvaliteten måles. Dermed er den andelen som går til profitt, en form for betaling for innovasjon, effektivitet, risikoavlastning og andre gevinster som også tilfaller det offentlige. Slike gevinster vil være fordelt mellom brukere, det offentlige og de private aktørene selv: Brukerne får bedre tjenester, det offentlige får både bedre tjenester og en andel av overskuddet, og de private tjener penger.
Ønsket om å gå med overskudd er helt grunnleggende for alle private bedrifter, og bidrar til at markedsøkonomien fremmer effektiv bruk av ressursene, fordi mer effektiv drift gir større overskudd. Et profittmotiv utelukker heller ikke andre motiver. En privat velferdsaktør kan antas å være like opptatt av kvalitet, bærekraft eller de ansattes vilkår, som en offentlig aktør. Kritikerne av begrepet mener derfor at det er feil å hevde at kommersielle aktører i velferdstjenestene utelukkende er opptatt av egen inntjening, og de mener at de private bidrar til at velferdstjenestene blir bedre.
Artikkelen er sist oppdatert 20.8.19.