Hvor lenge er det et marked for norsk gass i Europa?
Sluttdatoen for store deler av norsk petroleumsnæring kan bli fastsatt av noen helt andre enn oss. Derfor bør norske myndigheter ha en plan for hvordan vi skal håndtere en nedgang som kan komme raskere enn vi tror. Haakon Riekeles og Helene Sommerset Busengdal i Stavanger Aftenblad.
Publisert: 23. mai 2019
I all oppmerksomheten om Arbeiderpartiets beslutning om å si nei til utvinning av Lofoten, Vesterålen og Senja, er det mindre oppmerksomhet rettet mot det viktigere spørsmålet om hvor lenge det vil være et marked i Europa for gassen man kunne funnet der. Det er en fare for at vi i Norge undervurderer den politiske risikoen for vår gasseksport, og den økende viljen i Europa til å fatte dyre beslutninger, ofte på tvers av markedet, for å redusere klimagassutslipp.
Klimamål
Det finnes mange eksempler på at vi i Norge er optimistiske på vegne av gassens rolle. Equinors spår for eksempel at 19 prosent av energibehovet i Europa i 2050 vil bli dekket av gass. Analysen finner vi i selskapets «Renewal»-scenario, som skal være krevende, ambisiøst og i tråd med internasjonale klimamål. I EU-kommisjonens 2050-strategi for klima, er det anslag for markedsandelen til gass sitert som det absolutt høyeste tallet for gassetterspørselen i 2050. EU-kommisjonen har et baseline-scenario som setter gassetterspørselen på nesten det nivået Equinor spår, men med det scenarioet vil ikke EU nå sine langsiktige klimamål. For å oppnå 80 prosent utslippskutt innen 2050, må forbruket av gass reduseres med to tredjedeler. Men selv ikke det er i tråd med EUs klimamål, som, i likhet med Norge, er å være klimanøytral innen 2050. Da kan bruken av gass måtte gå ned til nesten null.
Det kan hende en kjølig analyse av fremtidige energibehov og priser tilsier at norsk gass vil ha en rolle i Europa også etter 2050, og at mål om klimanøytralitet er urealistiske. Problemet er bare at dette også er et politisk spørsmål, og viljen til å påta seg kostnader for å nå klimamål er klart økende.
Tyskland faser ut kullkraft
Det beste eksempelet på det er Tysklands beslutning om å fase ut kull. Kullkraft har lenge vært den viktigste energikilden i Tyskland, og er videre svært politisk viktig fordi kullindustrien er størst i Nord- og Øst-Tyskland, der man sliter med avindustrialisering og er redd for fremveksten til AfD. I tillegg har kullindustrien støtte fra annen industri, som vil ha tilgang på rimelig kraft. På tross av dette har altså et regjeringsoppnevnt utvalg nylig lagt frem en plan for å fase ut all kullkraft.
Den statlig styrte avviklingen ser ut til å bli ekstremt kostbar og lite rasjonell. Kullindustrien har blitt lovet enorme summer i kompensasjon og Financial Times har anslått at disse vil koste staten 40 milliarder euro over de neste 20 årene. I tillegg hindrer man renere kullkraftverk som er under bygging fra å åpne, mens man lar eldre og mer forurensende kraftverk fortsette i flere år til.
Det finnes mer rasjonelle måter å redusere bruken av kull og klimagassutslipp på. I Storbritannia hadde man de første dagene uten kullbasert kraftproduksjon for to år siden. Dette arbeidet startet allerede på 80-tallet, gjennom å insistere på at britisk kullindustri måtte være lønnsom for å ha livets rett, og ved å innføre en ekstra pris på CO2 på toppen av kvoteprisen. Fornybar energi og gasskraft klarer derfor å utkonkurrere kull, uten at myndighetene måtte vedta en sluttdato. I en slik markedsstyrt overgang til lavere utslipp kan norsk gass ha en viktig rolle, i hvert fall i en del år til.
Trosser egne industriinteresser
På kort sikt kan også utfasing av kull i Tyskland være gode nyheter for etterspørselen etter norsk gass. Men når et av våre viktigste markeder er villig til å trosse egne industriinteresser for å nå sine klimamål, er det grunn til å tro at de om noen år ikke vil ha noen problemer med å fatte tilsvarende beslutninger om å slutte med bruk av gass, helt uavhengig av hva markedsprisene sier.
Diskusjon om denne typen politisk risiko er stort sett fraværende i debatten i Norge. Sluttdatoen for store deler av norsk petroleumsnæring kan bli fastsatt av noen helt andre enn oss.
Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad tirsdag 21. mai 2019.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
