Sivilsamfunnet

Publisert: 11. februar 2019

Hva er sivilsamfunnet?

Sivilsamfunnet er sammensatt av mange ulike små og store samfunn eller fellesskap. Det er forskjell på borettslag, fagforeninger og store kulturinstitusjoner. Det de har til felles, er at de er en del av det store sivilsamfunnet. Det er vanlig å definere det sivile samfunn ut fra hva det ikke er: Det sivile samfunn er verken marked eller stat. En slik avgrensning kan være nyttig, men har sin svakhet ved at den ikke sier så mye om hva som er det sivile samfunns egenart.

I norsk kontekst knyttes ofte de frivillige organisasjonene og ord som dugnad til begrepet sivilsamfunn. Frivillige organisasjoner og institusjoner er av en annen karakter enn formelle, offentlige institusjoner, for eksempel statlige. Mens staten er formell, regelstyrt, har voldsmonopol osv., er den sivile delen av samfunnet preget av frivillighet, engasjement nedenfra, kulturliv, menigheter, partier og organisasjoner, som igjen er karakterisert ved tilfeldigheter, spontanitet og lokale variasjoner. Det er likevel misvisende å redusere det sivile samfunn til bare å være det man vanligvis oppfatter som frivillige organisasjoner.

Store institusjoner som vi i Norge i dag ser på som offentlig sektor og et statlig anliggende, for eksempel helsevesen, utdanningsinstitusjoner, biblioteker og større kulturinstitusjoner, er historisk også blitt ansett som en del av det sivile samfunn. Siden det offentliges ansvarsområde er såpass omfattende, gir en slik vid definisjon av det sivile samfunn begrenset mening i Norge i dag.

Likevel kan det sivile samfunn spille en større rolle og ha et større ansvar innenfor det vi normalt anser som offentlige anliggender. Sivile samfunn skiller seg også fra markedet. Hensikten og motivasjonen er av en annen karakter enn den motivasjonen som ligger til grunn for aktiviteter i sivile samfunn. For å si det litt banalt: det forekommer lite dugnad på aksjemarkedet. Profittmotivet er helt avgjørende i markedet.

Motivasjon

Den kommersielle komponenten man finner i markedet og i næringslivet, er annerledes enn den drivkraften man finner i sivile samfunn. Likevel er ikke disse forskjellene nødvendigvis uforenlige. Avgrensningen mellom næringsliv på den ene siden og sivilsamfunnet på den andre siden er ofte for streng. Et godt eksempel er stiftelser, som man ofte definerer som en del av sivilsamfunnet, men som ikke sjelden er igangsatt og muliggjort av et næringsliv hvor det å tjene penger har vært ett av flere mål. Stiftelsers hovedmål er ikke nødvendigvis å tjene penger, men det betyr ikke at stiftelser ikke kan hente ressurser og kunnskap som kommer fra marked og næringsliv.

At det offentlige gjennom skattefinansiering også tar ansvar for finansiering av sivilsamfunn, er det relativt bred politisk enighet om i Norge. Koblingen mellom sivilsamfunnet og staten har siden annen verdenskrig blitt stadig tettere, og kritikere hevder at dette utgjør en svakhet i demokratiet, fordi en sentral oppgave for sivilsamfunnet er å fungere som meningsbærer og motmakt. Skal denne oppgaven ivaretas, kan ikke koblingen til staten være for sterk. I denne sammenheng kan det være nyttig å skille mellom store og tunge institusjoner innenfor helse og utdanning og meningsbærende institusjoner som kirken, mediene, partiene, kulturlivet og ulike interesseorganisasjoner.

De meningsbærende institusjonene har et stort ansvar i samfunnet, spesielt ved at de har en sentral demokratibyggende funksjon. Det er for eksempel vesentlig for det norske demokratiet at vi har medier som ikke er knyttet til staten, verken finansielt eller organisatorisk. Dette bidrar til motmakt og uavhengig kritikk av makt og myndighet i samfunnet.

Artikkelen er sist oppdatert 11.2.19.