Tybring-Gjeddes Brexit-drøm
Frps utenrikspolitiske talsmann tar feil i at man kan inngå frihandelsavtaler uten å avgi selvråderett, og at det er økende misnøye med EU. Steinar Juel i Minerva.
Publisert: 30. januar 2019
Stortingsrepresentant og utenrikspolitisk talsperson for Fremskrittspartiet (FrP), Christian Tybring-Gjedde, hadde et underlig innlegg i Aftenposten 28. januar. Han skriver at «en ny europeisk hverdag (etter et Brexit) åpner for nye unike muligheter for handel».
Tybring-Gjedde mener Norge bør arbeide for en atlantisk frihandelsavtale mellom Norge, Storbritannia, USA og Canada. «En slik handelsavtale mellom USA, Canada, Storbritannia og Norge vil ha en rekke fordeler som eksisterende handelsavtaler ikke har. I motsetning til EU vil en frihandelsavtale mellom de fire nordatlantiske allierte ikke ha som utgangspunkt gjensidig avhengighet for å unngå krig» skriver han videre.
Trump vil ikke ha flernasjonale avtaler
Hvis Storbritannia forlater EU, bør Norge helt klart forhandle frem en frihandelsavtale med dem. Om det er hensiktsmessig, og mulig, å etablere et frihandelsområde som også omfatter USA og Canada, er et annet spørsmål. USA er for tiden ikke veldig tilhenger av flernasjonale handelsavtaler, for å si det forsiktig.
Under ledelse av president Trump hoppet USA av forhandlingene om en frihandels- og samarbeidsavtale i Asia (TPP). Forhandlingene om en omfattende avtale mellom USA og EU (TTIP) har stanset opp, blant annet som følge av USAs innføring av handelsrestriksjoner, restriksjoner de truer med å trappe opp.
Dagens amerikanske administrasjon har flere ganger sagt at de ønsker separate avtaler med enkeltland, ikke multilaterale eller regionale frihandelsområder.
Fred er ingen ulempe
Tybring-Gjedde argumenterer som om det er en ulempe for EUs (og EØSs) indre marked at EU også er et fredsprosjekt. Det er uforståelig, og oppsiktsvekkende av en utenrikspolitisk talsperson fra et av regjeringspartiene. EU består av land som grenser opp til hverandre. Uansett om vi hadde hatt historien med kriger eller ikke, er det et naturlig område for frihandel og tette økonomiske bånd forøvrig. Det er heller en stor fordel at man kan kombinere et fredsprosjekt med etablering av et indre marked, og ikke en ulempe.
Misforstått selvråderett
Tybring-Gjedde hevder at «..frihandelsavtale utelukker enhver form for påtvunget overnasjonalitet og avståelse av selvråderett». Samtidig skriver han at en slik frihandelsavtale vil kunne være rettet mot felles regelverk og betingelser. Dette henger ikke sammen. Avtales det felles regelverk og betingelser for å få markedsadgang, så avgir man suverenitet.
Frihandelsavtaler vil typisk også ha tvisteløsningsordninger. I den omfattende frihandelsavtalen mellom EU og Canada etableres det et eget tvistetribunal, med overnasjonal rolle. Også gjennom vår tilslutning til Verdens handelsorganisasjon (WTO) avgir Norge suverenitet, ved at vi slutter oss til regelverk for toll, subsidier av eksportprodukter, og vi har akseptert at WTOs tvisteløsningsorgan har en overnasjonal rolle.
Frihandelsavtaler uten avståelse av suverenitet vil nødvendigvis gi svært begrensede handelsrettigheter. Frihandelsavtaler som gir god markedsadgang vil alltid legge bindinger på partene når det gjelder regelverk, spørsmål om likebehandling og bruk av subsidier.
Storbritannia har, som et hvert annet land, full rett til å bestemme om de vil være med i EU eller ikke. Da britene sommeren 2016 stemte for å melde seg ut, ble det hevdet både fra Senterpartiet og SV at dette ville skape nye muligheter for Norge. Det er forunderlig at Tybring-Gjedde kommer med det samme budskapet nå, når dette åpenbart ikke er tilfellet.
Ingen stigende misnøye
Tybring-Gjedde er heller ikke helt a jour når han hevder det er tiltagende misnøye med EUs overnasjonalitet. Eurobarometer viser tvert i mot økt oppslutning om EU i befolkningen i EU-landene.
Tybring-Gjedde hevder videre at Storbritannia neppe blir det siste landet som forlater EU, og at Norge må ha «en realpolitisk tilnærming til internasjonal handel slik at vi raskt kan dra fordel av nye utenrikspolitiske realiteter». Ja, vi må ha en realpolitisk tilnærming og tilpasse oss når det skjer endringer.
Om noen andre land kommer til å melde seg ut av EU en gang i fremtiden, kan selvsagt ikke utelukkes. Det er imidlertid ingen tegn til dette nå. Om noe, har Brexit heller økt samholdet i EU. For Norge vil det være en stor ulempe om EU skulle fragmenteres. I den grad vi kan, er det derfor noe vi bør gi vårt bidrag til ikke skal skje. Jeg håper Tybring-Gjedde er enig i det.
Innlegget var publisert i Minerva tirsdag 29. januar 2019.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Hvem tar feil i EU-debatten nå?
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.