Regjeringer bør ikke være familieforetak

14 av medlemmene i Solbergs skiftende regjeringsapparat er gift med hverandre. Så få er vi ikke i dette landet. Torstein Ulserød i Aftenposten:

Torstein Ulserød

Publisert: 4. september 2018

Den massivt omtalte Sandberg-saken har virvlet opp flere delikate temaer. Én av problemstillingene denne saken har reist, handler om Sandbergs forhold til sin fraseparerte ektefelle, Line Miriam Sandberg, som er statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet. Ekteparet står midt i en opprivende skilsmisse og har saksøkt hverandre i hver sin tingrett. Mye tyder på at Per Sandberg lot forholdet til ektefellen påvirke måten han valgte å håndtere informasjonsplikten til statsministeren på i forbindelse med den nå berømte Iran-turen.

Selv om man ser bort fra Sandbergs Iran-tur og omstendighetene rundt denne, er det klart at det å ha to medlemmer i samme regjeringsapparat, som har en pågående privat konflikt av denne typen, virker uholdbart.

Enkelte medier har stilt spørsmål ved hvorfor statsministeren lot begge parter fortsette i Regjeringen såpass lenge, etter at situasjonen var kjent, før Sandberg gikk av, men da begrunnet med andre forhold enn dette. Men det finnes et mer grunnleggende spørsmål som også bør stilles her. Var det så lurt å utnevne Sandbergs kone til statssekretær i første omgang?

Grunnloven forbyr ektepar i regjering

Etter Grunnloven er det forbudt å ha ektepar, søsken og foreldre og barn som statsråder i samme regjering. Det er åpenbare grunner til at slike kjøreregler er fornuftige. Først og fremst av hensyn til at regjeringens saksbehandling ikke skal påvirkes av familiære bånd, konflikter og andre private interesser. Men kanskje like viktig, at befolkningen skal kunne ha tillit til at statsforvaltningen drives uten hensyn til slike interesser.

Dessuten vil en regjering som ser ut som et familieforetak, støte kraftig mot verdier som ellers holdes høyt i et moderne meritokratisk samfunn. Det finnes mange land der statsapparatet brukes til å dele ut attraktive posisjoner til makthavernes nære familiemedlemmer, men dette er ikke land vi vanligvis sammenligner oss med.

Solbergs liberale praksis

Vi har ingen tilsvarende formelle regler for hvem som kan utnevnes til statssekretærer og ansettes som politiske rådgivere. Og Solberg har hatt en liberal praksis her, som Dagbladet skrev i en lederartikkel nylig.

I løpet av knappe fem år ved makten, har det vært hele syv ektepar blant statsrådene og statssekretærene/rådgiverne i Solberg-regjeringen, det vil si at en statsråd er gift med en statssekretær (to tilfeller) eller at to statssekretærer/rådgivere er gift med hverandre (fem tilfeller). I tillegg kommer noen par som ikke har vært gift. I den nevnte lederartikkelen slo Dagbladet fast at dette i hovedsak har gått bra, og fremholder Sandberg-saken som unntaket. Men hva vet vi egentlig om det?

Åpenbart uheldige sider

De samme hensynene som begrunner forbudet mot tette familiebånd mellom statsråder, gjør seg langt på vei gjeldende også for statssekretærer og rådgivere. Det er mulig at det ikke er behov for formelle regler om statssekretærers og rådgiveres familiebånd. Som på mange andre områder som handler om menneskelige relasjoner, er det hverken mulig, eller hensiktsmessig å prøve, å regulere seg bort fra alle tenkelige problemer.

Men det krever at slike utnevnelser gjøres med klokskap, og på en måte som inngir tillit. Det kan være gode grunner til at for eksempel to ektefeller er statssekretærer, eller at en person som er gift med en statsråd, er statssekretær eller rådgiver.

Mennesker som har politiske tillitsverv finner for eksempel, i likhet med andre mennesker, noen ganger kjærligheten på «jobben». Men fordi de potensielt uheldige sidene ved slike nære relasjoner er så åpenbare, skulle man tro at man i hvert fall bestrebet seg på å unngå å utnevne ektepar til posisjoner i samme regjeringsapparat.

Tilfellet herr og fru Aanes

Det fremstår også som underlig at mediene ikke har vært mer opptatt av å rette et kritisk søkelys mot Regjeringens «liberale» holdning til ektefeller. Da daværende statssekretær for Erna Solberg, Sigbjørn Aanes’ kone, Maria Hoff Aanes, ble utnevnt til statssekretær i 2013, fremholdt han i VG at det var «viktig at min jobb ikke ekskluderer for Marias muligheter.»

VG var i den forbindelse bare opptatt av hvordan paret skulle håndtere situasjonen på hjemmebane når begge måtte jobbe så mye. Sigbjørn Aanes kunne forsikre avisen om at begge skulle fortsette å hente og levere i barnehagen. Til dette er det å si at oppfølgingen av Aanes-parets barn ikke var den fremste offentlige interessen i dette scenarioet.

Klokt å være så liberal?

At ektefellen din er statsråd eller statssekretær, bør kanskje ikke være et absolutt hinder for at du selv kan bli statssekretær. Men det bør opplagt heller ikke være et argument for at du skal bli det. Det er umulig å foreta en fullgod vurdering av slike utnevnelser utenfra.

Selv om faglige kvalifikasjoner, som det er mulig å vurdere noenlunde objektivt, ikke er irrelevant, er det mange andre hensyn som styrer politiske utnevnelser. Politisk erfaring, hensyn til ulike fløyer i partiene, geografisk representasjon og kjønnsbalanse, for å nevne noe, er ofte viktig. Slik må det nødvendigvis også være i et demokrati, og utnevnelsen av statssekretærer og rådgivere må være regjeringssjefens prerogativ. Spørsmålet er imidlertid om det er særlig klokt å være så «liberal» med ektepar i regjering som Solberg har vært.

Vi er ikke så få

Det er godt mulig at alle statssekretærer og rådgivere med ektefeller i regjeringsapparatet var de beste kandidatene, ut fra faglige og politiske vurderinger. Men regjeringsapparatet består tross alt bare av noen titalls mennesker. Hvis det ikke har vært mulig å unngå at 14 av disse er gift med hverandre, reiser det unektelig noen spørsmål om partienes rekrutteringsbaser. Vi er riktignok et land med få innbyggere. Men vi er ikke så få.

Kronikken var publisert i Aftenposten 1. september 2018.