Demokrati

Stortingsaktivismen gir hverken bedre beslutninger eller bedre debatt

Kristin Clemet i Aftenposten: Skal vi få viktige, gjennomtenkte saker på dagsordenen igjen, krever det at vi vender tilbake til vårt eget maktfordelingsprinsipp og lar Regjeringen og embetsverket få muligheten til å prioritere, utrede og fremme vel gjennomtenkte forslag som opposisjonen så kan slutte seg til – eller ta til motmæle mot på en måte som skaper ordentlig politisk debatt.

Kristin Clemet

Publisert: 22. mai 2018

«Det siste året har vært helt usedvanlig fattig på tradisjonell politisk debatt», skrev Einar Lie i Aftenposten forrige søndag.

Han mente at velgerne og offentligheten det siste året i liten grad er blitt stilt overfor «viktige, gjennomtenkte saker knyttet til hvordan samfunnet skal utformes».

Han spekulerte i årsaker til at det har vært slik og var innom alt fra #metoo og personfokusering, via et handlingslammet Arbeiderparti til departementenes arbeidsform, som har endret seg dramatisk på få år:

«Tidligere var departementene preget av saksforberedelse og politikkutforming nedenfra og innenfra. Nå legges en mye større del av agendaen og arbeidsrytmen av medier og oppslag, som statsråden og hennes ansatte må forholde seg til», skrev Einar Lie.

Jeg er enig med Lie. Men jeg mener at han overså et viktig poeng som gjør observasjonen hans enda mer interessant.

Stortinget har nemlig aldri vært mer aktivistisk enn det er nå.

Og hvordan kan det ha seg at vi har et svært aktivistisk storting, samtidig som det er vanskelig å se noen store politiske saker som vekker velgernes engasjement?

Den klassiske maktfordelingen i Norge innebærer at Stortinget skal beskjeftige seg med overordnede spørsmål, vedta lover og budsjetter og drive etterkontroll av regjeringen.

Regjeringen, derimot, skal utøve makt, foreslå saker som er nøye utredet og gjennomføre det som blir vedtatt.

Men denne maktfordelingen blir nå utfordret av Stortinget.

Når flertallet på Stortinget blander seg inn i stadig flere detaljer og enkeltsaker, kalles det gjerne «stortingsregjereri».

Slik innblanding kan skje på mange måter, men det som nå tiltar, er bruken av såkalte anmodningsvedtak. Det betyr at Stortinget instruerer Regjeringen til å gjennomføre eller utrede noe.

Dette er ikke problematisk når det skjer sjelden, men nå skjer det i ekstrem grad.

Generelt fremmes og vedtas det flere anmodningsvedtak når vi har mindretallsregjering enn når vi har flertallsregjering.

Historisk har det vært fremmet under fem slike vedtak i året, men det toppet seg under Bondevik II-regjeringen, da det kom over 200 vedtak pr. år.

Nå har vi nådd en ny historisk topp med 4–500 vedtak pr. år.

Det er flere problemer med en slik arbeidsform.

Det fører til lite gjennomtenkt politikk. I vårt system er det departementene som sitter på utredningsapparatet og som har evne til å tenke igjennom alle potensielle konsekvenser av et gitt vedtak.

Vi får ikke bedre beslutninger av å unnlate å utrede konsekvensene av dem.

Jeg har tidligere påpekt at et vedtak om å sikre elever fra 1.-10. trinn minst én times fysisk aktivitet hver dag innenfor dagens timetall, ble gjort uten noen form for seriøs utredning.

En annen uheldig konsekvens er at mange vedtak kortslutter den normale saksbehandlingen og dermed muligheten for andre til å bli hørt.

Et godt eksempel er Stortingets vedtak om søndagshandel, som i praksis avbrøt en høringsprosess som var igangsatt etter at et offentlig utvalg hadde levert et omfattende kunnskapsgrunnlag i form av en NOU.

Det er respektløst, både overfor utvalget, høringsinstansene og skattebetalerne, som finansierer denne typen utredningsarbeid for fellesskapet.

En tredje konsekvens er at Stortinget forstyrrer departementenes arbeid og blander seg inn i det som skal være Regjeringens ansvar, nemlig å avgjøre enkeltsaker og utrede de mulige forslag den skal fremme for Stortinget.

Hvis hele regjeringsapparatet blir håndlangere for Stortinget fremfor for Regjeringen, har vi i virkeligheten snudd hele maktfordelingsprinsippet på hodet.

Og det er dette som rapporteres fra mange av de ansatte i departementene nå: De er neddynget i arbeid som kommer «utenfra», fra mediene og fra Stortinget (og dermed også indirekte fra særinteresser og pressgrupper), enda deres egentlige oppgave er å tjene den til enhver tid sittende regjering.

Sakene de arbeider med, inneholder både smått og stort, men er unntatt enhver prioritering, fordi Stortinget ikke behøver å se sine vedtak i sammenheng.

Dette er også partiene prinsipielt sett enig i.

Det såkalte Frøiland-utvalget, der sentrale representanter fra samtlige partier (unntatt Rødt) var med, mente at vi var inne i en uheldig utvikling allerede tidlig på 2000-tallet.

Innblanding i enkeltsaker skaper «fare for vilkårlighet, forskjellsbehandling, mangelfull utredning og ansvarspulverisering», mente utvalget.

Og dermed er ringen sluttet, for dette berører også en fjerde uheldig konsekvens av den utviklingen vi nå ser.

Hvis Stortinget blir «regjering», blir nemlig ansvarsforholdene uklare.

Hvem skal vi egentlig stille til ansvar i 2021, hvis vi ikke vet hvem som har ansvaret for hva, fordi alle kan skylde på alle?

Det er ikke uten grunn at denne typen vedtak er meget uvanlige og visstnok til og med forbudt i en del andre land.

Det er vanskelig å se for seg at de minste partiene vil greie å motstå fristelsen til å være med på slike vedtak når de er i opposisjon.

Men av de såkalte styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, burde vi kunne forvente mer.

Høyre er aldri blitt skikkelig testet på dette området, fordi partiet har vært med i de siste mindretallsregjeringene.

Det man kan undres over, er at ikke Arbeiderpartiet ser seg tjent med å velge en mer ansvarlig linje.

Arbeiderpartiet vil jo gjerne tilbake til regjeringskontorene, og hva slags opposisjon ønsker partiet seg da?

Etter at Jens Stoltenberg hadde overtatt som statsminister i 2005, etter Bondevik II-regjeringen, uttalte han at «vi må lære oss en ny form for politisk prosess. Nå er nesten all oppmerksomhet rettet mot regjeringspartiene der beslutningene tas. Tidligere var det motsatt. Da var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Da gikk det sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer.»

Jeg tror det kan være tilfredsstillende for en stortingsrepresentant eller for et parti å få flertallet med seg på et vedtak om å instruere Regjeringen. Men bringer det landet fremover, og vekker det velgernes engasjement?

I likhet med Einar Lie syns jeg det er vanskelig å se det.

En årsak er nok at mange av vedtakene er spill for galleriet og symbolpolitikk eller drevet av et ønske om å «ta» Regjeringen eller en statsråd «for sportens skyld».

Mange av debattene blir dessuten flyktige og overfladiske, fordi de ikke egentlig innebærer noe annet enn at en sak skal utredes.

Skal vi få viktige, gjennomtenkte saker på dagsordenen igjen, krever det at vi vender tilbake til vårt eget maktfordelingsprinsipp og lar Regjeringen og embetsverket få muligheten til å prioritere, utrede og fremme vel gjennomtenkte forslag som opposisjonen så kan slutte seg til – eller ta til motmæle mot på en måte som skaper ordentlig politisk debatt.

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 20.5.18.