Norsk politikk

Det er flere enn Listhaug vi kan forvente mer av

Den omstridte delen av Regjeringens forslag er neppe et avgjørende virkemiddel for å ivareta nasjonens sikkerhet, i alle fall har ikke Listhaug og Regjeringen gjort en særlig god jobb med å forklare hvorfor det eventuelt er det. Men forslaget er heller ikke et angrep på rettsstaten, skriver Torstein Ulserød.

Torstein Ulserød

Publisert: 15. mars 2018

Forrige uke ble det klart, etter behandling i kommunal- og forvaltningskomiteen på Stortinget, at et forslag fra Regjeringen om prosedyrer for å frata noen sitt norske statsborgerskap «av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser», som det het i forslaget, ikke vil få flertall.

Justisminister Sylvi Listhaug kommenterte kort tid etter Regjeringens nederlag på Facebook med følgende anklage mot det største opposisjonspartiet: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.»

Listhaugs siste Facebook-utspill føyer seg inn i en lang rekke med kontroversielle utspill fra justisministeren.

Det må sies, som blant andre Nils August Andresen i Minerva har påpekt, at Listhaug ofte møtes med en fordømmelse for ting hun har sagt, som er ute av alle rimelige proporsjoner. Mange av dem som misliker Frp og det partiet står for, har en formidabel evne til å «misforstå» Listhaug-uttalelser.

Men Listhaug gjør det ikke lett for de av oss som har forsøkt å problematisere den urimelige kritikken hun noen ganger blir møtt med. For eksemplene begynner å bli mange på uttalelser som ikke er til å misforstå, og som ikke fortjener noe forsvar. Forrige ukes Facebook-post om Ap og terrorister er antagelig det klareste tilfellet. Det er ikke noe annet å si om dette utspillet enn at det er usaklig og spekulativt i en grad som ikke er en statsråd verdig.

Som alltid når Listhaugs «Lik og del»-ytringer får legge premissene, er muligheten for en noenlunde edruelig debatt om selve saken, effektivt spolert. Vi får i stedet en polarisert mediedebatt om retorikk og litt uklart definerte verdier. I den grad den underliggende saken er tema, er den redusert til en karikatur som utelukkende fungerer for å markere posisjoner.

Debatten etter Listhaugs-terrorutspill forrige uke er illustrerende for denne ødeleggende dynamikken. Listhaug bærer sin del av ansvaret for dette. Og det er et særlig tungt ansvar hun bærer i denne sammenhengen fordi hun er statsråd og bør forventes å bidra til mindre, ikke mer, polarisering og usaklighet.

Men det er ikke mulig å drive polarisering og forsøpling av debatten helt på egen hånd, og det er flere enn Listhaug vi burde forvente mer av.

Listhaug først: Det er bare å konstatere at Listhaug, i tillegg til å vise mangel på respekt for så vel Arbeiderpartiet som den norske offentligheten, selv har bidratt solid til å skape forvirring om hva saken dreier seg om.

Forslaget som ble stemt ned i kommunal- og forvaltningskomiteen handlet ikke om «terrorister», men om personer som ikke er dømt for noe som helst skal kunne bli fratatt sitt norske statsborgerskap administrativt (av forvaltningen) når det er «nødvendig ut fra en vurdering av hensynet til grunnleggende nasjonale interesser», som det heter i lovproposisjonen.

Det plager neppe Listhaug, men det er upresist, for å si det forsiktig, av en justisminister å omtale mennesker som ikke er dømt for en alvorlig forbrytelse som om de var det.

Videre skulle man jo tro at dersom justisministeren, som under normale omstendigheter også betyr Regjeringen, mente at et flertall på Stortinget satte terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet, måtte det få betydning for viljen til å sitte i regjering og ta ansvar for denne politikken, som Jan Arild Snoen skriver på Twitter. At ordbruken er helt frikoblet slike realiteter viser bare at utspillet til Listhaug ikke er har noe saklig innhold. Det er ren demagogi.

Men det er ikke bare Listhaug som har bidratt godt til å karikere sakens innhold. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant og integreringspolitiske talsperson Siri Gåsemyr Staalesen skriver i et innlegg på Agendamagasin 11. mars at saken dreier seg om «hvorvidt vi skal (forsvare oss mot terror) innenfor eller utenfor rettsstatens prinsipper.» Det som impliseres er altså at forslaget fra Regjeringen handler om å ta i bruk et virkemiddel som ikke er forenlig med å ha en rettsstat.

AUF-leder Mani Hussaini har fremført en lignende kritikk av lovforslaget på sin Facebook-side, men i en form som får selv Listhaug til å virke moderat: «Altså Listhaug vil åpenbart kvitte seg med den norske rettsstaten og erstatte det med et totalitært styresett. Dette strider mot alt vi nordmenn står for. Vi har en rettsstat og et rettsvesen. Politikere skal ikke dømme folk, det skal domstolene gjøre.»

Det er bare å konstatere at Hussaini ikke har den fjerneste anelse om hverken sakens innhold eller hva ordene han bruker betyr. Det er alvorlig for en som lever av å snakke om politikk.

Man skulle også tro, at dersom Arbeiderpartiet virkelig mente at vi har en regjering som la frem forslag som truet selve rettsstatens eksistens, eller som AUF ser ut til å mene, forslag som er totalitære, ville de reagert tidligere. Det er godt over et år siden forslaget var ute på høring. Men det er først når Listhaug skriver på Facebook at det reageres.

Det er forståelig at mange i Arbeiderpartiet og Auf opplevde Listhaugs utspill som særlig respektløst i lys av 22. juli-hendelsene, og timingen for utspillet, som var samme dag som Utøya-filmen hadde premiere. Men erfarne politikere har likevel et ansvar for hvordan de velger å reagere på slike utspill.

Man kan velge å bruke anledningen til å vise at man selv er bedre enn dette, og forsøke å sette en høyere standard for samfunnsdebatten, eller man kan velge å kaste seg inn i gjørmebrytingen med Listhaug.

Det Listhaug, Staalesen og Hussaini har til felles, er at ingen av dem bidrar med noe som kan skape økt forståelse.

Spørsmålet knyttet til den omstridte delen av Regjeringens forslag er komplisert, politisk så vel som juridisk. Juridisk sett er det særlig ett punkt som er kritisk, nemlig hvorvidt et vedtak om å frata noen statsborgerskapet er å anse som straff etter Grunnloven eller EMK (den Europeiske menneskerettskonvensjonen).

Hvis et slikt vedtak er straff, må avgjørelsen treffes av en domstol. Justisdepartementets vurdering er at et vedtak om tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser ikke er å anse som straff, og at det dermed kan vedtas administrativt.

Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM) har i sin høringsuttalelse foretatt en grundig gjennomgang av spørsmålet om vedtak av den typen som er foreslått er straff, og «anser det som mest nærliggende» at slike vedtak «ikke vil bli ansett som straff», selv om dette er «usikkert». Men det pekes samtidig på at Regjeringen ikke har «gjort tilstrekkelig rede for hvilke hensyn som taler for tilbakekall på de grunnlag som foreslås». Dette har også vært den sentrale politiske kritikken av forslaget: Det er, slik Regjeringen har presentert forslaget, ikke helt lett å forstå hvorfor dette er et tiltak som i vesentlig grad vil bidra til økt samfunnssikkerhet.

Det er altså fullt mulig å argumentere for at forslaget om frata personer statsborgerskap uten å gå via domstolene, er et dårlig forslag politisk sett.

Det finnes også opplagte rettslige innvendinger. Men det er usaklig å antyde at det er et forslag som ikke ligger innenfor det man kan drive med i en rettsstat, slik Siri Gåsemyr Staalesen gjør. Og det er selvfølgelig absurd å hevde at det er noe totalitært ved forslaget, som Mani Hussaini har hevdet. Som advokat Jon Wessel-Aas har uttrykt det i en blogg: «Det er (..) legitimt – i alle fall juridisk – å mene det ene eller det andre på det ene punktet i lovforslaget som flertallet innstilte på å ikke vedta.»

Oppsummert er i hvert fall to ting klart: Den omstridte delen av Regjeringens forslag er neppe et avgjørende virkemiddel for å ivareta nasjonens sikkerhet, i alle fall har ikke Listhaug og Regjeringen gjort en særlig god jobb med å forklare hvorfor det eventuelt er det. Men forslaget er heller ikke et angrep på rettsstaten.

Det er en kjedelig oppsummering, selvsagt. Men i lys av de siste dagenes sirkus, er ikke det det verste man kan sikte mot.

Artikkelen er publisert i Aftenposten 13.3.18.

Publisert: 26. april 2023