Mennesker trenger milliarder
Hvis du tar risikoen på å tape alt du satser, må du også ha håp om å kunne tjene penger på det du satser, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 13. mars 2018
Vi må ha noe å leve for. Men vi må også ha noe å leve av. Vi lever litt farlig, hvis vi vil opprettholde velstanden og velferden vår.
Vi er blitt avhengig av en sektor som gradvis vil få mindre betydning, og som det er veldig vanskelig å erstatte. Verdiskapingen pr. sysselsatt i petroleumssektoren er syv ganger så høy som den er i næringslivet sett under ett. Det er ingen annen næring som når olje- og gassnæringen til knærne når det gjelder å skape økonomiske verdier.
I tillegg er det mye som tyder på at Norge har større problemer enn våre naboland med å skape nye store vekstbedrifter, blant annet det enkelte kaller «enhjørninger». En enhjørning er et fabeldyr, men det har også blitt betegnelsen på et nytt privateid oppstartsselskap som blir verdsatt til over én milliard dollar. Sverige og Danmark har skapt flere slike, men de er mangelvare i Norge. Vi har mange gründere, og vi har både ideer og kapital, men vi får ikke bedriftene til å vokse på den samme måten i Norge.
De store bedriftene vi har, er veldig gamle. Gjennomsnittsalderen for de 30 største selskapene på Oslo Børs er 113 år. Det er ikke rettferdig å sammenligne Oslo Børs med den yngre Nasdaq-børsen, men det er likevel interessant å merke seg at gjennomsnittsalderen på selskapene der er 18 år. Tallet 18 forekommer for øvrig også på Oslo Børs: Det yngste av de 30 største selskapene, XXL, ble etablert for 18 år siden.
Men Norge skiller seg kanskje mer ut på andre måter.
Vi har mer kapital enn andre land, siden oljeinntektene har gjort oss så rike. Men kapitalen er helt annerledes fordelt. I Norge er svært mye av finansformuen på statens hånd, blant annet gjennom oljefondet. I andre land, som Sverige og Danmark, er husholdningenes finansformuer langt viktigere.
Noen vil kanskje tro at dette er årsaken til at fordelingen er bedre i Norge enn i andre land, men slik er det ikke uten videre. Kapital skaper arbeidsplasser og bidrar til utjevning. Og kanskje kan dansk og svensk privat kapital være vel så lønnsom og skape flere arbeidsplasser enn den norske offentlige kapitalen kan.
I Norge ser vi også en utvikling i eierskapet på børsen over tid. Den går i offentlig sektors og utlendingenes favør, mens private eiere får en mindre andel. Ifølge en oversikt i Dagens Næringsliv (22. mai 2017), eide norske privatpersoner og bedrifter i 1984 tilsammen 57 prosent av de børsnoterte selskapene, mens offentlig sektor og utlendinger eide 27 prosent. I 2016 var bildet omvendt. Da eide de private 20 prosent, mens offentlig sektor og utlendinger eide 70 prosent, fordelt på 37 prosent utlendinger og 33 prosent offentlige eiere.
Det er mye positivt å si om statens og utlendingers eierskap i Norge. Men fordi eierskap arter seg forskjellig, avhengig av om det er forvaltet av Nærings- og fiskeridepartementet, et hedgefond i USA, en privat familiebedrift eller vanlige nordmenn som sparer, må det være en balanse. Mange private eiere kan bidra med et mer kompetent eierskap enn offentlige eiere kan, og lokale eiere er ofte mer langsiktige og mer opptatt av lokalsamfunnet enn utenlandske eiere er.
Så hvorfor blir ikke norske private eiere heiet frem mer enn de blir? En årsak kan være den norske politiske kulturen, der vi er blitt vant til at pengene kommer «gratis». Fordi inntektene fra petroleumssektoren har vært unormalt høye, har vi ikke behøvd å interessere oss så mye for at også vilkårene for mer normal verdiskaping må være gode.
En annen årsak kan være motstanden mot at eiere tjener penger. Det virker nesten som om enkelte, særlig på venstresiden, ikke forstår hvordan en bedrift skapes og vokser.
Det er umulig å etablere en bedrift, eller å få den til å vokse, uten kapital. Den eller de som etablerer bedriften, kan selvsagt låne penger, men det finnes ingen seriøse finansinstitusjoner som vil låne deg alt du trenger for å skape og utvide en bedrift. Det er selvsagt heller ikke fornuftig å låne penger «til pipa».
Noen må derfor satse sine egne penger med det som kalles egenkapital, altså egen kapital. Hvem vil gjøre det i stor stil, hvis det ikke er utsikter til å beholde pengene eller til å tjene penger?
Hvis du tar risikoen på å tape alt du satser, må du også ha håp om å kunne tjene penger på det du satser.
Hvis ikke, er det bedre å kjøpe en hytte (til), sette pengene i banken eller legge dem under hodeputen. Og, satt på spissen, er det i grunnen dette som i stor grad skjer i Norge.
Bedrifter trenger både arbeidskraft og kapital. Derfor er det bra at så mange er opptatt av at arbeidsmarkedet fungerer godt. Dessverre virker det ikke som det er like mange som er opptatt av at kapitalmarkedet fungerer godt.
Regjeringen har nettopp satt ned et ekspertutvalg som skal vurdere hvordan arbeidsmarkedet virker og komme med forslag til forbedringer. Et annet ekspertutvalg har nylig har lagt frem en utredning, som ser på kapitaltilgangen til norsk næringsliv og hvordan kapitalmarkedet virker. Begge utredninger er viktige for å forstå hvordan vi kan sikre verdiskaping, sysselsetting og velferd. Hovedkonklusjonen i utredningen fra utvalget som vurderte kapitaltilgangen til norske bedrifter, er at det meste fungerer godt, men at det er rom for forbedring. Det gjelder særlig for nye vekstselskaper og de små og mellomstore bedriftene, som vi har mange av i Norge.
Mange små og mellomstore bedrifter har problemer, både med å tiltrekke seg egenkapital og med å få lån. Det gjelder særlig bedrifter med behov på opp til 20 millioner kroner. At det er vanskelig å få tak i kapital gjør også at det er vanskelig å få bedriftene til å vokse.
Utvalget fremmer en rekke forslag for å få det norske kapitalmarkedet til å fungere bedre. Det mest kontroversielle er antagelig forslaget om å fjerne formuesskatten. Her er utvalget i høy grad på linje med det som har skjedd i andre land og med det bedriftene selv rapporterer: Formuesskatten kan være et hinder for å etablere nye bedrifter og for å få dem til å vokse. Den hemmer kapitaltilgangen og veksten, og den diskriminerer norske eiere.
Men i likhet med nesten alle andre som mener at formuesskatten (eller formuesskatten på arbeidende kapital) må fjernes, er ikke utvalget mot skatt. De mener bare at selve formuesskatten er skadelig, og at den bør erstattes med andre skatter som har «mindre negative effekter på næringslivets kapitaltilgang og samtidig ivaretar hensynet til utjevning og rimelig fordeling av skattebyrden».
Ett alternativ, som nevnes av utvalget, er en nasjonalt utformet eiendomsskatt. Et annet alternativ kan være en fungerende gevinstbeskatning på primærboliger og hytter.
Debatten om formuesskatten er nærmest fastlåst i Norge, fordi symbolene og retorikken overskygger realitetene og politikken.
Kapitaltilgangsutvalgets innstilling bør legge grunnlaget for en mer saklig debatt.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 11.3.18.