Vestlandet: Fjorårets morsomste roman
Lover og regler gjør det vanskelig å åpne pub i Norge, men ikke på Vestlandet. Der har de poser. Lars Kolbeinstveit anmelder bok hos Minerva.
Publisert: 23. januar 2018
Lover og regler gjør det vanskelig å åpne pub i Norge, men ikke på Vestlandet. Der har de poser.
Vestlandet av Erlend O. Nødtvedt er en drivende god roman om to kunstnere som drar på en slags historisk og litterær pilgrimsferd på Vestlandet i en gammel Toyota. De vil gjenreise Vestlandets ære og frigjøre det fra teknokrater – fra embedtsmenn i hovedstaden – fra «Austmennene». Skal friheten gjenreises, skal blant annet Hardangerfjordbrua sprenges, og det skal bli lov å røyke på ferjene.
Vestlandet er fiksjon om opprør, som er morsomt fordi den dessverre også har gode poenger.
Ingenting er som å sette seg i fjæra på Vestlandet med en pose øl. Se ut over verdens vakreste fjorder og fjell og ha sin egen pub. Posen pub er moderne og fleksibel. En pub hvor man er sin egen herre. Ikke som i Oslo hvor selv edru folk blir nektet adgang på pub. Det skjer faktisk for ofte i Oslo. Byråkrater og sjenkekontroll gjør både gjester og pubeiere overnervøse.
Dette trengs det et liberalt opprør mot. Og det er blant annet det Vestlandet handler om.
Jeg har elsket ferjer i alle år. Jo eldre, jo bedre. Jeg ble ferjefrelst som liten og har tilbrakt mange ferier i ferjekøer. Er du glad i ferjer, vil romanen være en fryd å lese. Eller du må i det miste forstå folk som liker ferjer. Du må forstå hvorfor Senterpartiet gjorde stor fremgang i fjorårets valg og ha en viss sympati med det. Har du ikke det, er du en fortapt Austmann. Du forstår ikke Vestlandet og kan like greit flytte til Stockholm eller København.
Har du likevel lest andre vestlandsforfattere – for eksempel Ragnar Hovland, Per Sivle eller Olav H. Hauge – hjelper det på, men du er fortsatt en Austmann.
Det var ferjene som gjorde folk av oss, skrev Jan Inge Sørbø i en nekrolog til ferja etter at Austmannen bygde tunell til Rennesøy. Ferjenostalgien ligger tykt som tåka i Vestlandet. Litterær romantikk og nostalgi, vil en Austmann eller en oppkobling med «næringsvett» i ei vestlandsbygd si.
Men det er langt fra gitt at tunell gjennom hvert fjell, bro til hver øy og over alle fjorder alltid er god samfunnsøkonomi. Særlig når sjøen, kaiene og båtene allerede er der. I alle fall på Vestlandet, der det knapt bor folk.
Siden Vestlandet kom ut i høst, har austmenn funnet på enda mer teknisk tull. Noen teknokrater i Oslo har fått det for seg at for å løse de globale klimaproblemene må vi bygge nye ferjer som skal gå på strøm (slik at det kan lages mer strøm av kull på kontinentet). Men det stopper ikke der. EL-ferjene vil bruke mye strøm, og da ryker svelene om bord. Jeg tuller ikke. Svelene skal ikke steikes om bord, men selges i automat. Det er selvsagt uverdig.
Det er visst vanlig å ikke lese andre anmeldelser av boka en skal anmelde før en begynner å skrive. Jeg gjorde det likevel. Grunnen var at jeg fryktet at Erlend O. Nødtvedt hadde med litterære eller historiske referanser som jeg ikke har fått med meg.
Jeg fant ikke ut om bekymringene mine var berettiget, men jeg fant en østlending som syntes boka var svært morsom, og som skrev at han for første gang begynte å le av klimaendringene.
Det er riktig at boka er morsom, men ikke på grunn av klimaendringer. Må vi alltid mase om klimaendringer? Det har alltid regnet på Vestlandet.
Nødtvedt skriver om analyser for vestlandske skredfarer fra 1936, ikke fra en Austmann på Blindern i 2017. Å være bekymret for at en storm på Vestlandet er forårsaket av klimaendringer, er muligens riktig i en eller annen teori, men bare dumt her. Det er slik Austmannen med sin instrumentelle fornuft tenker.
For å hamre det inn gjennom klimamasets teflon: Det har alltid regnet tett på Vestlandet! Og det beskriver Nødtvedt på en veldig fin litterær måte: «Det er jo det som er vannrett, på Vestlandet er vann vertikalt, det henger ned som et slør.»
I romanen møter vi på skrullebukker i VFF (Vestlandets frigjøringsfront). Det er absurd fiksjon om organisering av opprør mot sentralmakt, som Nødtvedt beskriver uhyre godt. Kraftsalvene og utskjellingene av Austmannen er hysteriske.
Jeg leser om og om igjen og ler like mye hver gang: «Visst faen finnst dei. Av og til kjem små embedsmenn seg over elva om natta og driv sabotasje og drep sauer […] generell innførsle av instrumentell oslofornuft over heile forbanna lina […] ur-embedsmenn, dei er faen verre enn Høgre-folk.»
Men det siste angrepet på svelene på ferjene er ikke morsomt. Skillene mellom fiksjon og virkelighet viskes ut – eller snarere bytter de plasser. Forbud mot sveler og EL-ferjer burde jo vært slappe morsomheter i en roman, men det er virkelighet! Det gjør meg forbanna. Les boka, så kan du le. Det er godt å le, særlig når man er forbanna.
Artikkelen er publisert hos Minerva 21.1.18.