Arbeidsliv

Jobbe mer!

Flere kvinner bør jobbe mer, men Anne Kari Bratten i Spekter kaster sten i glasshus. Helse- og omsorgssektoren må selv legge bedre til rette for heltid.

Mathilde Fasting

Publisert: 21. januar 2018

NHOs årskonferanse hadde i år tittelen «Verdien av arbeid». Og den verdien er stor, på alle plan – for hver enkelt, for bedrifter og offentlige virksomheter og for samfunnet. Arbeidet er kort og godt grunnlaget for velstand.

Så lenge det er en sterk sammenheng mellom arbeidsinnsats og velstand, er logikken at mer arbeid gir mer velstand. Det er også en direkte sammenheng mellom arbeidsinnsats og offentlige budsjetter. Riktignok har oljepengene gjort at vi har kunnet bevilge oss litt mer offentlig velferd uten at vi har behøvd å arbeide mer, men det vil ikke kunne fortsette på samme måte.

Fremover vil det bli færre yrkesaktive per pensjonist, og det er det som gjør at det må jobbes mer for å opprettholde den offentlige velferden og øke den i takt med at flere pensjonister vil kreve flere helse- og omsorgstjenester enn i dag. De vil også være opptatt av kvaliteten på det de får, noe som øker kostnadene ytterligere.

På Årskonferansen hørte vi på den ene siden Erna Solberg og sjeføkonom Øystein Dørum i NHO snakke om hva som kan gjøres for å øke arbeidsinnsatsen fremover. På den andre siden hørte vi også foredrag om jobber som forsvinner på grunn av teknologisk utvikling og en usikkerhet når det gjelder hva som vil komme i stedet. Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Flere må delta, og flere arbeidsplasser må skapes.

Erna Solberg la listen høyt allerede i nyttårstalen sin, og hun konkretiserte mulighetene i innlegget på NHO-konferansen. Kort fortalt skisserte hun seks muligheter. Samme sysselsettingsgrad fremover for menn mellom 25 og 54 år som i perioden 2000 til 2015 vil gi 1,5 prosent økt arbeidstilbud. Det bidrar noe, men man må vite årsakene til at sysselsettingsgraden har gått ned for å finne ut hvordan den kan økes. Det er også en mulighet å øke arbeidstilbudet med ytterligere 1,5 prosent, dersom kvinner mellom 25 og 54 år får like høy sysselsettingsgrad som menn i samme alder.

Dersom ikke-vestlige innvandrere deltar like mye i arbeidslivet som majoritetsbefolkningen, blir bidraget hele 3,5 prosent. Det vil gi vesentlige gevinster på alle plan. Men her har Brochmann I og II-utvalgene vist at det er utfordringer når det gjelder kvalifikasjoner, og at det er vanskelig for mange innvandrere å beholde en høy sysselsetting over tid. Et lyspunkt er at det går svært mye bedre for barna deres, men vi kan ikke vente en hel generasjon.

Dernest er det sykefraværet. Hadde Norge hatt samme nivå på sykefraværet som Sverige, ville det gitt én prosent større arbeidstilbud. I år går IA-avtalen ut. Den har vært et effektivt hinder for å gå gjennom de økonomiske sidene ved sykefraværsordningene. Sykefraværet er redusert i mange private bedrifter, men i kommunal sektor er sykefraværet økt fra et nivå på 8,4 prosent i 2001 til 9,6 prosent i 2016. Selv om det ikke er redusert sykefravær som gir den største økningen i arbeidstilbudet, er det det lange fraværet som i nesten 60 prosent av tilfellene fører til at man havner på AAP og deretter på uføretrygd. Får vi samme nivå på uføre som Sverige, vil det gi 1,75 prosent større arbeidstilbud. Uførhet starter med en sykmelding. Dermed er det mye å hente på å redusere sykefraværet og hindre at flere ender med uføretrygd.

Til sist er det forrige ukes store snakkis, kvinner som jobber deltid, eller «gullgruven» som Solberg kalte det. Dersom alle kvinner som i dag jobber deltid, øker sin arbeidstid til heltid, betyr det at arbeidstilbudet vil øke med åtte prosent, noe som langt på vei vil dekke finansieringsgapet på de offentlige budsjettene. Problemet er bare at det ikke er noe vi kan pålegge kvinner å gjøre. Mange har dessuten en mening om dette, noe kollega Anne Siri Bekkelund har skrevet om her.

Hunden ligger begravet i kommunal sektor. Det er kommunene som har ansvaret for store helse- og omsorgsarbeidsplasser. Her er kvinneandelen høy og deltiden likeså. Deltid er særlig knyttet til døgnbemanning, eller til arbeidsoppgaver som må gjøres på bestemte tidspunkter, og som i omfang ikke dekker en heltidsstilling. Deltidsarbeid er dermed ofte et strukturelt fenomen.

Det å arbeide deltid kan være et ønske og et selvvalgt alternativ for arbeidstakeren, samtidig som det også kan være gunstig for arbeidsgiver, dersom deltidsansatte gir mer fleksibilitet også for virksomheten. Det er ikke slik at all deltid er ufrivillig, snarere er mesteparten av deltiden frivillig. Derfor er arbeidskraftpotensialet ved å få flere inn i heltidsstillinger eller større deltidsbrøker en sammensatt utfordring. Det er også slik at det er mest ufrivillig deltid der det allerede er mye bruk av deltid. Små stillinger som inngår i turnus, er uløselig knyttet til helgefrekvens, eller til forholdet mellom antall timer den ansatte arbeider i helgen og antall timer som arbeides på ukedagene.

Anne Kari Bratten i Spekter vil ha kvinnene til å jobbe heltid og ikke shoppe. Hun sitter i glasshus, for det er hennes organisasjon, sammen med de andre partene som organiserer arbeidsgiver- og arbeidstagersiden i offentlig sektor, som er partene som forhandler tariffavtaler og arbeidstid. Arbeidstidsutvalgets innstilling, som kom for to år siden, og som foreslo endringer i arbeidsmiljøloven som skulle gjøre det enklere å få avtalt arbeidstid, ble lagt i skuffen. Partene har ikke klart å komme til enighet om avtaler som kunne lagt til rette for bedre organisering av turnusarbeid og arbeidstid.

Alle kvinner kommer ikke til å jobbe heltid, men mange kunne jobbet heltid med en bedre organisert helse- og omsorgssektor.

Den totale verdien av arbeid bestemmes av individuelle valg, av bedrifters valg og av politiske valg. Vi kan påvirke valg, også hvordan vi tar i bruk teknologi og legger til rette for nye arbeidsplasser. Sysselsettingsutvalget som ble oppnevnt 12. januar., har to år på seg til å levere en innstilling som viser hvordan vi best kan utnytte mulighetene til å øke arbeidstilbudet. Solberg har skissert mulighetene.

Om Stortinget og regjeringen ønsker at vi som samfunn skal jobbe mer, er det om å gjøre å sørge for at bedriftene har rammer som gjør at de ansetter flere, og at incentivene for hver enkelt av oss gjør det mer attraktivt å jobbe enn å la være.

Artikkelen er publisert hos Minerva 19.1.18.

Publisert: 5. september 2022