Velferdsstaten

Pensjon – noe du bør bry deg om

«For mange vil ikke Folketrygden i fremtiden være nok å leve av. Det vil bli nødvendig å spare til pensjon selv.» Mathilde Fasting skriver om den nye IPS-ordningen.

Mathilde Fasting

Publisert: 1. november 2017

Til alle unge: Det er bare å begynne å spare, Folketrygden vil ikke bli det den en gang var.

Folketrygden fylte 50 år i år. Den største utgiften er pensjonene. De finansieres løpende av skatteinntektene. Så lenge mange betaler skatt, antallet pensjonister er stabilt og antall år pensjonister mottar pensjon ikke øker, er et slikt pay-as-you-go system trygt. Da Folketrygden ble innført, var pensjonsalderen 70 år, og gjennomsnittsalderen var 71,5 år. Man var ikke pensjonist lenge. Store fødselskull som var yrkesaktive sørget for den løpende finansieringen.

Situasjonen fremover er en helt annen enn den man planla for i 1967. I dag står vi overfor en situasjon der den eldre delen av befolkningen øker, og det blir færre yrkesaktive per pensjonist. Pensjonerer man seg når man er 62 og lever til man er 92, er man pensjonist i 30 år. I 1967 var det to pensjonister per 10 yrkesaktive, mens det frem mot 2060 vil være fire pensjonister per 10 yrkesaktive. Det betyr at de yrkesaktives skattebetalinger må være høyere enn i dag, alt annet likt, for å dekke pensjonsforpliktelsene.

Det andre, som færre er klar over, er at dagens unge ikke får på langt nær den samme årlige pensjonen som bestemor og bestefar får i dag. Folketrygden er levealdersjustert. Det vil si at årlig pensjon reduseres når levealderen antas å øke. Grunnen til dette er at pensjonen da skal fordeles over flere år.

Skal datteren, født i 1980, kompensere for effekten av levealderjusteringen og få samme årlige pensjon som moren, født i 1950, vil hun måtte spare til sammen nærmere 2 millioner kroner fra i dag og frem til hun er 67 år. Gjør hun ikke det må hun må utsette uttaket til hun er nesten 72 år for å få like høy årlig pensjon som moren. Hun får like mye utbetalt totalt sett – gitt at de begge lever til antatt levealder, men datteren får lavere årlig pensjon fordi hun skal ha pensjon over flere år. Før pensjonsreformen fikk de samme årlige pensjon – gitt alt annet likt – selv om datteren forventes å skulle ha pensjon i flere år enn mor.

I høst innføres det en ordning for individuell pensjonssparing, IPS. Det er en god spareordning, men det er også en pedagogisk, enkel og forståelig ordning som viser sammenhengen mellom årlig sparing og hva det vil gi i årlig pensjon. En slik bevisstgjøring er viktig.

IPS-ordningen er gunstig, man kan spare opp til 40 000 i året, man får skattefradrag for sparebeløpet årlig, og man betaler skattesatsen for kapitalinntekter ved uttak når man ønsker å ta ut pensjon, dog ikke før man har fylt 62 år. Det påløper ikke formuesskatt når man eventuelt har mer på konto enn bunnfradraget. I 2017 er det 1 480 000 kroner. Men dessverre kommer man ikke langt med 1 480 000 kroner i pensjonsmidler for en lang pensjonsalder. En som i dag er 32 år må spare 22 441 kroner hvert år med en rente på 4,5 prosent rente frem til pensjonsalder for å nå 2 millioner, som er det man taper bare på Folketrygdens levealderjustering. En rente på 4,5 prosent er et stykke unna dagens vanlige innskuddsrente i banken som er mellom én og to prosent, så pengene må plasseres.

For mange vil ikke Folketrygden i fremtiden være nok å leve av. Det vil bli nødvendig å spare til pensjon selv. Innføringen av IPS vil være for dem som ikke har pensjonsordninger på sin arbeidsplass, eller for dem som ønsker å spe på fordi den forventede pensjon ikke blir så gunstig som man kanskje trodde, men den burde vært økt. Som tallene viser, kommer man ikke langt med 40 000 kroner i året, selv om man starter tidlig. Høyeste sparenivå burde vært minst 100 000 kroner. IPS-midlene kan man plassere i ulike fond, så det vil også ha den effekten at man kan spare i andre ting enn bolig, noe som har vært etterlyst lenge i den offentlige debatten om skatter, sparing og investeringer.

Uansett viser regnestykkene tydelig hva som må til for å dekke fremtidige pensjoner. Sparer man selv, må man sette av betydelige midler hvert år. Skal det offentlige klare forpliktelsene sine, er det to alternativer: Høyere skatter eller lavere ytelser. Foreløpig har man valgt det siste gjennom blant annet levealdersjusteringene i de offentlige pensjonene, men fremover vil det nok bli diskusjoner om skatter også.

Innlegget er publisert hos Minervanett 31.10.2017.