Internasjonalt

Kanskje siste sjanse for FDP

FDP er et av Tysklands mest tradisjonsrike partier, men har slitt med å bygge oppslutning. Før søndagens valg er partiet imidlertid på offensiven, skriver Lars Peder Nordbakken.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 24. september 2017

Det lille tyske liberale partiet Freie Demokratische Partei (FDP) har ofte utgjort en viktig maktfaktor i forbundsrepublikkens historie. Den siste perioden var et unntak siden partiet havnet under sperregrensen ved valget i 2013 og falt helt ut av Forbundsdagen.

Nå ser det lysere ut for FDP, som under Christian Lindners ledelse ser ut til å havne på mellom 8 og 10 prosent oppslutning ifølge de fleste meningsmålinger. Lindners håp er faktisk å bli det tredje største partiet, og dermed større enn både De Grønne og AfD.

Selv om Lindner skulle lykkes, har FDP mye å bevise, før partiet på nytt blir å regne med i tysk politikk i lengden. FDPs historie er tynget med litt for mange uheldige omstendigheter og feilvurderinger.

Forut for det forrige forbundsdagsvalget i 2013 ble det stadig klarere at FDP, som juniorpartner i Angela Merkels gule og svarte regjering, stod i fare for å gjøre seg såkalt ikke-valgbare.

FDP gikk inn i regjering med unionspartiene i 2009 etter å ha oppnådd et av sine beste valgresultater gjennom tidende, basert på ett primærløfte: å redusere skattenivået for alle, eller Mehr Netto aus Brutto, som det så fengende het i valgmateriellet den gang.

Problemet var at FDP, under ledelse av Guido Westerwelle, ikke klarte å innfri det populære løftet. For å gjøre fadesen komplett fremstod partiet i manges øyne som et klientparti for apotekere, advokater og leger, gjennom å beskytte disse gruppenes regulatoriske særinteresser.

I skattepolitikken ble partiet stående igjen med kun én liten seier, og den kom attpåtil med en bismak: en særlig reduksjon i merverdiavgiften for restauranter, hoteller og andre overnattingssteder. Ikke akkurat glansnumre i arbeidet for å fremme en liberal markedsøkonomi – i ordo-liberalismens hjemland.

Ser vi lenger tilbake, kan Fridemokratene vise til viktige bidrag til det trygt forankrede liberale demokratiet som Tyskland representerer i dag.

Forløperen var det tyske demokratiske partiet (DDP). Det var dette venstreliberale partiet, under ledelse av Friedrich Naumann, som med rette fikk hovedæren av å få besluttet, mot tunge odds, Tysklands første demokratiske grunnlov, et skjørt kompromiss som fikk navnet Weimar-konstitusjonen av 1919.

Den politiske liberalismen hadde det aldri enkelt i keisertiden, og var splittet i flere partier. Av disse ble DDP stående igjen som det eneste liberale partiet i mellomkrigstiden, men valgoppslutningen sank hele tiden, fra 18,6 prosent i 1919 til 0,9 prosent i 1933.

Det var også dette partiet den kjente økonomen og politiske tenkeren Wilhelm Röpke skrev valgpampletter for ved valgene i 1932 og 1933, blant annet med å rette sterke advarsler mot å støtte opp om det fremadstormende nasjonalsosialistiske partiet.

Selv ikke etter andre verdenskrig, da vesttyskerne på nytt begynte å innse at en fremtid i fred, frihet og velstand kun kan realiseres med liberale midler, ble livet enkelt for det nye Freie Demokratische Partei (FDP) som ble etablert i 1948.

Det var nemlig Konrad Adenauers CDU som omfavnet den partiuavhengige økonomiministeren Ludwig Erhard, som fikk mye av æren for å ha gjennomført den mye omtalte Soziale Marktwirtschaft, den sosiale markedsøkonomien.

Heldigvis for FDP ble den gamle liberale DDP-veteranen Theodor Heuss med knappest mulig margin valgt til forbundspresident, samtidig som Adenauer ble forbundsrepublikkens første kansler i 1949.

Heuss store fortjeneste var at han brukte sitt embete som forbundspresident (1949-1959) til å drive en ustoppelig kampanje for å avnazifisere tyskerne og oppdra forbundsborgerne til å verdsette frihet, demokrati og rettsstat – ikke som tomme ord, men «som livsformende verdier», som han selv sa. Heuss fremstod for mange som en legemliggjøring av den nye grunnlovens innhold og sjel.

FDPs store problem var at CDU adopterte mange liberale posisjoner og ble det bærende partiet for den nye økonomiske liberalismen med et sosialt fornavn, anført av Ludwig Erhard.

Tyskerne kunne fint støtte opp om liberale verdier og samtidig stemme med CDU/CSU. Etter at alle forstod at den sosiale markedsøkonomien var en ubetinget suksess, noe som ga Adenauer rent flertall i 1957, snudde også sosialdemokratene kappen bort fra planøkonomi og over til markedsøkonomi som grunnmodell.

Partiet FDP måtte derfor forsøke å finne sin egen liberale nisje, som nærmest var dømt til å bli en smal sti. Noen krefter, med sentrum i Bayern, forsøkte seg på en såkalt åpning mot høyre på midten av 1950-tallet.

Forsøket truet med å rive partiet i filler og stod i skarp kontrast til arven fra Heuss. Men det ble med forsøket, som for øvrig ble avlivet på en svært effektiv, demokratisk måte: Bayernpartiet plasserte den aktive reformliberale Hildegard Hamm-Brücher på sisteplass på listen, men velgerne kumulerte henne opp så kraftig at hun havnet øverst på valglisten – og det skjedde attpåtil i to valg på rad!

Det interne oppgjøret etter den fatale flørten med nasjonalkonservative høyrekrefter ga næring til en skrittvis omforming og verdiorientering av FDP, som endte opp med en grundig programmatisk gjenskapelse av partiet, og nådde sitt høydepunkt i det såkalte Freiburgerprogrammet fra 1971.

Her fremstår et grundig fornyet FDP, hvor også arven etter Theodor Heuss er tydelig, med ledende politikere og ideologer som Walter Scheel, Hildegard Hamm-Brücher, Ralf Dahrendorf og partilederen Karl-Hermann Flach, sistnevnte også kjent som forfatteren av boken Noch eine Chance für die Liberalen, med undertittelen Die Zukunft der Freiheit.

Denne dreiningen i FDP banet veien for den sosialliberale koalisjonen mellom SPD og FDP i 1972, ledet av sosialdemokraten og norgesvennen Willy Brandt. Samarbeidet fortsatte helt til Hans Dietrich Genscher brøt samarbeidet med Helmut Schmidt i 1982 og byttet side over til Helmut Kohls CDU.

Kjernesaker for FDP i den sosialliberale perioden var markedsøkonomi og frihandel, utdanning som borgerrett og den nye Ost-Politik, et mer aktivt engasjement med Øst-Tyskland gjennom tillitsbyggende dialog. Den nye øst-politikken fortsatte å være en FDP-merkesak under Genschers tid som utenriksminister under Kohls regjeringstid, og ble til slutt kronet med hell når Gorbatsjov velsignet Berlin-murens fall i 1989.

Paradoksalt nok klarte aldri det partiet som hadde vært så delaktig i Berlin-murens fall og gjenforeningen av de to tyske statene, å få skikkelig politisk fotfeste i øst.

FDP fikk etter gjenforeningen et stadig tydeligere omdømme som det næringslivsnære og næringslivsvennlige partiet for de bedrestilte i samfunnet, og partilederen Klaus Klinkel gjorde til og med et nummer av at nettopp den profilen var noe FDP kunne være stolte av.

Fra 1982 til 2013 levde FDP på mange måter på nåde som flertallsskaffer for CDU/CSU. Rundt århundreskiftet begynte partiet på nytt å søke etter en mer selvstendig plattform. Først prøvde man å være et friskt underholdningsparti (Spass-Partei), hvilket lå et godt stykke unna partiets dannelsesliberale røtter. Det gikk ikke så bra som man håpet.

Deretter slo partiet inn på en ganske ensporet skattereduksjonslinje som ga hele 14,6 prosent oppslutning i 2009. Resultatet var det beste noen gang, men det hjalp lite så lenge partiet ikke leverte på det overordnede løftet i regjering.

Skriften på veggen var tydelig etter valget i 2013: 4,8 prosent oppslutning og rett ut av Forbundsdagen. FDP var døden nær når den unge Christian Lindner, rett etter Guido Westerwelles og Philip Rösler valgte å trekke seg som lederduo etter valget i 2013, bestemte seg for å ta på seg jobben med å gjenreise FDP, vel vitende om at det denne gangen var snakk om et møysommelig maratonløp over flere år.

Den unge Christian Lindner, den gang 34 år gammel, arvet et parti i oppløsning som ikke bare hadde mistet oppslutning, men også en rekke kompetente seniorpolitikere.

Lindner ble mer eller mindre tvunget til å gjøre det samme som Macron nylig gjorde i Frankrike: han måtte rekruttere nye talenter inn i ledende posisjoner. Overraskende raskt ser det ut til at Lindner har klart å bygge opp et fornyet parti nedenfra og opp, og FDP har på nytt fått fotfeste med ny representasjon og viktige posisjoner i en rekke delstater.

Partiet har overrasket positivt i alle delstatsvalgene de siste par årene, og Lindner har klart å holde hodet kaldt og fremstå ydmykt også etter å ha oppnådd gode valgresultater i flere delstater. Dette er helt nye toner sammenlignet med FDP under Guido Westerwelles ledelse.

Lindners FDP har dessuten blitt et mer komplett parti som foran dette valget fremstiller seg som et fremtidsrettet moderniserings- og utviklingsparti, og beviser det med innovativ politikk over et stort spekter av saker.

I en situasjon hvor Merkel står frem som garantisten for stabilitet og stødig kurs, fast forankret i Vestens idégrunnlag, har Linders FDP lyktes med å fremstå som den fornyeren Merkel trenger ved sin side.

Linders valgspråk som ny partileder var dette: «Det er mitt mål å få FDP inn i Forbundsdagen på nytt i 2017.» Med en lang rekke meningsmålinger, over flere måneder, mellom 8 og 10 prosent vet Lindner at han med stor sikkerhet vil lykkes med sitt mål fra 2013.

Samtidig lyser større ambisjoner opp i horisonten for FDP. Kanskje blir det regjeringsdeltagelse med CDU/CSU, ja, til og med sammen med de grønne. Det siste ville vært utenkelig for kort tid tilbake, men ikke nå lenger.

Klok av skade fra tidligere erfaringer som fortrengt juniorpartner i regjering har Lindner og FDP denne gangen sagt tydelig i fra at regjeringsdeltagelse kun blir aktuelt hvis partiet får godt gjennomslag for 10 tydelige politiske saker, som Lindner selv kaller for et «Trendwende», en ny trend i tysk politikk.

Det handler fremfor alt om forsterket innsats innen utdanning, digitalisering, skattereduksjoner for middelklassen, indre sikkerhet, innføring av en innvandringslov, mer konkurranse innen energisektoren, mer «flexicurity» i sosialpolitikken, mer likestilling, gjøre det enklere å kombinere familie- og yrkesliv, et klart nei til at EU utvikler seg i retning av en transferunion og med felles gjeld, og en utenrikspolitikk basert på et sterkt transatlantisk samarbeid, samtidig som man søker en mer aktiv dialog med Russland.

At Lindner har gått så langt som å foreslå å betrakte Russlands annektering av Krim som et «midlertidig provisorium» for å skape en ny konstruktiv dynamikk i forholdet til Russland, med første mål å normalisere handelsforbindelsene, er både kontroversielt og svært problematisk i forhold til internasjonal rett og menneskerettigheter. Det er også vanskelig å se for seg at Angela Merkel vil gå med på noe slikt.

Bare valgresultatet vil avgjøre om Lindner etter valget vil kunne sitte ved forhandlingsbordet, med sikte på å få gjennomslag for en god del av partiets 10 ovenfor nevnte punkter. Det ser unektelig bra ut rett før valget, men ett ubehagelig spørsmål gjenstår: Har FDP en tilstrekkelig erfaren og kompetent politikertropp til å mestre regjeringsdeltagelse uten på nytt å forsvinne i skyggen av Merkel og CDU/CSUs velsmurte politiske maskin?

Vi ser jo bare Christian Lindner, men hvilke andre profiler har FDP? Kanskje kan FDP overraske også her, men det gjenstår å se. Helt sikkert er det, som veteranen Hildegard Hamm-Brücher ga uttrykk for 2011: «En Christian Lindner alene utgjør ikke et nytt FDP.»

Hamm-Brücher meldte seg forresten ut av partiet i 2002 etter å ha vært medlem i 54 år, i protest mot det hun opplevde som Guido Westerwelles og Jürgen Möllemanns forræderi mot den liberale verdiarven fra Theodor Heuss, Thomas Dehler og Karl-Hermann Flach.

Hadde Hildegard Hamm-Brücher fortsatt vært blant oss ville hun kanskje ha vurdert å melde seg inn i FDP på nytt. Snart kommer sannhetens øyeblikk for Lindners FDP. Klarer han å leve opp til Hamm-Brüchers liberale oppriktighet og verdifundament? Det gjenstår å se, og det spørs vel også om partiet i fremtiden vil få flere sjanser til å vise sin eksistensberettigelse.

Innlegget er publisert hos Minerva 22.9.17.