Menneskerettigheter

Arbeiderpartiets asylretorikk gir ikke mening

Det er flere enn Sylvi Listhaug som ser seg tjent med lavt presisjonsnivå, deriblant Støre og Barth Eide, skriver Torstein Ulserød.

Torstein Ulserød

Publisert: 7. september 2017

Etter Listhaugs uttalelser om at «vi bør utfordre» menneskerettskonvensjoner på NRK for et par uker siden, har debatten rast om hva Listhaug egentlig sa, om det er akseptabelt å si noe sånt, og hvem som eventuelt bør ta et oppgjør med det hun har sagt. Arbeiderpartiet har stort sett ikke snakket om annet.

Listhaug sa ikke, som det har blitt fremstilt som, at menneskerettigheter bør settes til side for å internere asylsøkere. Men det hun sa var uklart, og kan tolkes i retning av at hun har liten forståelse for grunnleggende menneskerettigheter. Ettersom Listhaug ikke har sørget for å rydde en slik tvil ettertrykkelig av veien, kan vi bare konstatere at hun ser seg tjent med en slik uklarhet. Det er, i beste fall, spekulativt, og fortjener kritikk.

Men måten Arbeiderpartiet forsøker å «spinne» saken på er ikke stort mer konstruktiv. Mens Jonas Gahr Støre har brukt uttalelsene fra Listhaug som et bevis på at Regjeringen gjør samfunnet vårt kaldere, har Barth Eide i VG forsøkt å forklare hvorfor det er uakseptabelt å «utfordre» menneskerettigheter. Mens Støre har diskutert retorikk, har Barth Eide gitt inntrykk av å diskutere substans og politikk. Men det er bare tilsynelatende.

Diskusjonen mellom Barth Eide og Listhaug er en salig røre som handler om alt, og dermed egentlig ingenting, og det hele fungerer bare som posisjonering.

Det grunnleggende problemet er selvsagt at Listhaugs uttalelser var uklare. Men Barth Eide kunne klargjort premissene for hva han selv snakker om. Det har han ikke gjort. Å «utfordre» menneskerettigheter kan altså bety flere ulike ting, og for å ha en meningsfull diskusjon om dette er det avgjørende å definere hva man snakker om.

Kort oppsummert kan man tenke seg tre måter menneskerettigheter kan utfordres på:

1. Den ene måten handler om å søke å avklare faglig tvil om hvor grensene går. Det kan være alt fra å spørre juristene i et departement om et politisk forslag er innenfor eller utenfor handlingsrommet staten har, til å føre en sak for domstolene, nasjonale og eventuelt internasjonale, for å avklare et konkret tolkningsspørsmål.

2. Man kan jobbe for å endre selve menneskerettighetene, gjennom å endre internasjonale konvensjoner, eller vår egen grunnlov (som også inneholder en rekke sentrale menneskerettigheter).

3. Man kan selvsagt også tenke seg at myndighetene i et land bevisst velger å bryte gjeldende menneskerettsforpliktelser, ved å gi blaffen i hvilke regler som gjelder i landets grunnlov eller konvensjoner staten er bundet av.

Den første måten å utfordre menneskerettigheter på er prinsipielt sett helt ukontroversiell. Det er en del av selve systemet med menneskerettigheter, og skjer hele tiden. Den andre måten, å diskutere eller søke å endre reglene, bør også være helt legitim, og en del av systemet i et liberalt demokrati, så lenge prosessuelle regler følges. Bare den siste måten, å bevisst bryte forpliktelser, er klart uakseptabel. Da går man utover demokratiets spilleregler og er over i det autoritære.

Vi må forutsette at Listhaug er enig i disse premissene. I motsatt fall er hun ikke skikket til å være statsråd.

Men hvis vi skal ta Barth Eide på ordet, virker det som Arbeiderpartiet mener at det ikke engang er legitimt å diskutere reglene. Det er i så fall et standpunkt som er så merkelig at partiet bør forklare dette grundigere. Dette er hva Barth Eide har sagt, ved flere anledninger de siste to ukene, om å «utfordre» menneskerettigheter:

For det første fortalte han i VG at han er opptatt av å fremme menneskerettigheter, og at han har pleid å si til andre land at menneskerettigheter gjelder hele tiden. Dette er festtaleretorikk som ikke er mulig å diskutere uten nærmere konkretisering.

For det andre kritiserte han Erna Solberg for at hun lar Listhaug slippe unna med å «si sånne ting». Spørsmålet blir da hva «sånne ting» er.

Om dette har Barth Eide sagt en rekke ting som reiser flere spørsmål enn de gir svar. Han har blitt utfordret på at det både i det såkalte asylforliket, som Ap var med på, og i partiets program, står at internasjonale konvensjoner bør «gjennomgås» for å kunne tilpasses dagens utfordringer på flyktningfeltet.

Betyr ikke det at også Ap vil «utfordre» menneskerettigheter?

Barth Eide svarte da følgende: «Det er mulig formuleringen burde vært annerledes, men vi har presisert hva vi mener veldig tydelig. Flyktningkonvensjonen sier du har rett til å søke om asyl og at søknaden skal behandles, og at staten har plikt til å ikke sende noen hjem som risikerer forfølgelse. Det kan ikke utfordres. Men det vi ser på, er systemet som forvalter dette. Er høykommissæren for flyktninger godt nok oppsatt. Har vi nok europeisk samarbeid for å ta delt ansvar.»

Dette er et merkelig svar, på flere måter, og det er ikke akkurat «veldig tydelig».

For det første er det klart, i den grad man kan si det om noe av det Listhaug har sagt, at hun ikke snakket om Flyktningkonvensjonen, men rettigheter som regulerer vilkår for frihetsberøvelse og fengsling. Slike regler fins blant annet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som hun også nevnte eksplisitt, men ikke i Flyktningkonvensjonen. Likevel velger Barth Eide å snakke om Flyktningkonvensjonen, som blant annet angir vilkårene for å få status som flyktning, og slår fast retten til å søke asyl. Det er altså en avsporing.

Det er likevel et viktig tema han tar opp, men det hele blir ganske merkelig her også. Barth Eide slår fast at de sentrale rettighetene i Flyktningkonvensjonen, og selve asylsystemet, som er kjernen i konvensjonen, ikke kan utfordres. For det første må man spørre hva poenget skal være med å «gjennomgå» en konvensjon, hvis ingenting av innholdet kan utfordres. Hvis Ap bare vil «se på systemet som forvalter dette», kreves det ingen gjennomgang av selve konvensjonen.

Denne presiseringen av hva Ap mener forsterker inntrykket av at Ap, i likhet med vårt andre store styringsparti, Høyre, er temmelig uinteressert i å diskutere det som burde være det sentrale debattemaet på flyktningfeltet, nemlig hvordan vi kan reformere det internasjonale systemet for håndtering av store flyktningstrømmer, som alle ser er dysfunksjonelt. Det synes konsekvent å være viktigere å markere en tilsynelatende avstand til Frp enn å bidra til en åpen og konstruktiv debatt om politikken.

Barth Eide gir inntrykk av at Ap mener at bare det å diskutere selve asylordningen er ekstremt og uakseptabelt.

Men det er ikke mer ekstremt enn at UDI-direktør Frode Forfang, som også er tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet, har tatt til orde for å legge ned hele asylordningen i sin nåværende form.

I en kronikk i Aftenposten i januar 2016 skisserte Forfang et annet og bedre system for håndtering av flyktninger, basert på kvoter og samarbeid: «En forutsetning for å skape folkelig og politisk vilje til noe slikt, er (…) at det eksisterende systemet der retten til å søke asyl er grunnlaget for det internasjonale flyktningeregimet, opphører i sin nåværende form,» skrev Forfang.

Hvis vi skal ta Barth Eide på ordet, har vi en leder for utlendingsforvaltningen, med bakgrunn fra Barth Eides eget parti, som er villig til å utfordre noe som «ikke kan utfordres». Det må vi anta må få konsekvenser hvis Ap havner i regjering. Hvis dette da er alvorlig ment fra Barth Eide side.

Men i likhet med Listhaugs mange utspill er det kanskje ikke meningen at det Barth Eide sier, skal gi mening og få konsekvenser.

Vi kan hvert fall bare konstatere at det er flere enn Listhaug som ser seg tjent med et lavt presisjonsnivå i innvandringsdebatten. Resultatet er at vi har en kontinuerlig pågående debatt om innvandring, som tilsynelatende handler om alt, men som egentlig knapt handler om noe som helst av reell betydning.

Innlegget er publisert hos Minerva 5.9.17.

Publisert: 14. august 2023