Hullet i perspektivet
Perspektivmeldingen hopper over årene frem til 2030. Steinar Juel hos E24.
Publisert: 24. mai 2017
Regjeringens langtidsvarsel for norsk økonomi hopper over årene frem til 2030. Det er alltid lettere å ha løsninger på problemer langt borte, enn på problemene som er nære.
Den siste våren før et stortingsvalg er tiden da sittende regjeringer legger frem en perspektivmelding. Slik var det også i år.
Meldingens hoveddel er en fremskrivning av hvordan det vil gå med offentlige finanser, dersom utgiftsambisjonene ikke dempes. Som i meldingen Stoltenberg-regjeringen presenterte for fire år siden, er svaret i Solberg-regjeringens melding: Det vil til slutt gå galt. Svaret er ikke veldig overraskende. For selv om økningen i oljefondet skulle ha gitt staten et bedre utgangspunkt enn det man trodde for fire år siden, så har bruken av oljepenger økt tilsvarende mye.
Perspektivet i den siste Perspektivmeldingen er i hovedsak 2060, det samme som i Stoltenberg-regjeringens melding. Med uendrede rettigheter til offentlige ytelser og skattenivå, en langt mer beskjeden utbygging av velferdsordningene enn det vi har hatt en del år nå, og ingen store endringer i produktiviteten i offentlig sektor, så vil statsbudsjettet gå mot et underskudd på 5,3 prosent av fastlands-BNP i 2060. Fremskrivningen av basisforløpet er også videreført til år 2100, og da er underskuddet 9,5 prosent av BNP. I fremskrivningene er det også antatt at oljeinntektene som andel av BNP har nådd toppen og at handlingsregelen for bruk av oljepenger opprettholdes.
Jeg tror ikke veldig mange opplever det som dramatisk å bli fortalt at Norge i 2060 vil ha et underskudd på offentlige budsjetter litt høyere enn det Spania hadde i fjor, og at vi i 2100 vil være der Spania var i 2011. Det er kort og godt for langt frem i tid. Det kan gå verre enn antatt, men det kan også gå bedre, og det er det siste vi stort sett har opplevd til nå. Perspektivmeldingen skaper derfor ingen sjokk-overskrifter.
Det forunderlige med Perspektivmeldingen denne gangen, er at den stort sett hopper over årene fra nå og frem til 2030. Når det skisseres mulig tiltak som vil kunne rette opp de offentlige finansene, settes de først inn 2030. Hvilke tiltak regjeringen vil velge å sette inn etter 2030, er naturlig nok ikke veldig konkretisert, det er tross alt fire stortingsvalg til. Underligere er fraværet av strategi for 2018 til 2030. Her er det kort og godt et hull i perspektivet.
Perspektivmeldingen beskriver at det budsjettmessige handlingsrommet blir langt trangere de neste 10–15 årene enn hva som har vært tilfellet de siste 10–15 årene. I en normal konjunktursituasjon antas handlingsregelen å gi rom for en økning i oljepengebruken med 3–4 milliarder kroner (korrigert for prisstigning) per år frem mot 2030, mot rundt 20 milliarder kroner per år i 2013–17.
Hvordan har regjeringen tenkt å håndtere det? Det sies det ikke noe om. Ifølge Revidert nasjonalbudsjett, vil oljepengebruken kunne økes med åtte milliarder (i faste kroner) i 2018 uten å komme over treprosentregelen om oljepengebruk, og så kun med tre milliarder kroner i 2019. At de budsjettmessige utfordringene ifølge Perspektivmeldingen blir enda større etter 2030, er ingen grunn til å la være å ta tak de 10–15 årene som kommer først.
Å ha løsninger på problemer som er langt borte er alltid lettere enn å ha løsninger på problemer som er nære. Det er en vesentlig svakhet i budsjettprosessen i Norge at det ikke utarbeides rullerende budsjettfremskrivninger for de nærmeste årene, basert på uendret politikk. Basert på slike fremskrivninger, kunne man også, som i Sverige, hatt rullerende vedtak om utgiftstak i Stortinget for de nærmeste årene. Slike styringsverktøy ville vært nyttigere enn perspektivmeldinger på tampen av hver stortingsperiode, hvor hovedvekten er på problemene i offentlige finanser 50 år eller mer frem i tid.
Ambisjonene på partilandsmøtene nå i vår er da også upåvirket av fremskrivningene, som viser at det går på dunken om 50 eller 90 år, dersom utgiftsveksten fortsetter som nå.
Innlegget var publisert i E24 mandag 22. mai 2017.