Arbeiderpartiets «nye» næringspolitikk tyder på at Brundtlands industripolitikk er glemt
Arbeiderpartiets «nye» næringspolitikk tyder på at Brundtlands industripolitikk er glemt. Lars Gauden-Kolbeinstveit i Aftenposten.
Publisert: 29. april 2017
Da Arbeiderpartiet på slutten av 1970-tallet forlot store deler av den feilslåtte aktive og selektive næringspolitikken, bidro det på mange måter til at mer næringsnøytral politikk fikk bred oppslutning i Norge. En slik politikk innebærer grovt sagt at staten ikke forsøker å peke ut vinnere eller tapere i markedet, men at det likevel tas hensyn til at det kan oppstå blant annet markedssvikt. Arbeiderpartiet, under Gro Harlem Brundtland og særlig i Jens Stoltenbergs første regjering, ga sterk støtte til en slik liberal økonomisk og nøytral næringspolitikk. Sistnevnte regjering var imidlertid ikke særlig populær, og de siste årene har Arbeiderpartiet igjen begynt å snakke varmt om en mer aktiv næringspolitikk. Arbeiderpartiets Hadia Tajik er i Aftenposten 23. april ikke enig i at næringspolitikken skal være nøytral. Hun mener, som de fleste vil mene, at forskning, infrastruktur, byråkrati og skatteregler skal legge til rette for næringsvirksomhet, men det er ikke nok. Tajik vil gå lenger: ”Aktiv næringspolitikk skal derfor ikke handle om å peke ut vinnerbedrifter, men om å våge å ha verdiskapingsambisjoner for Norge.”
Hva dette betyr er vanskelig å vite. Det kan virke som det mer utskjelte ”peke ut vinnere” har fått et nytt ord: ”våge å ha verdiskapningsambisjoner”. For i neste avsnitt pekes det på vinnere: ”Hav. Energi. Ubemannet teknologi. Det er noen eksempler der Norge stiller sterkt i dag, og der en aktiv næringspolitikk kan bidra til at flere arbeidsplasser kan bli skapt. Med sterke støtteordninger, forskningsprogrammer og nye, statlige lånegarantier kan forholdene bli lagt bedre til rette for vekst.”
Nå skal det sies at ikke all aktiv næringspolitikk med nødvendighet vil føre galt av sted. Det statlige eierskapet i Norge kan kalles ”aktiv politikk”, og det har på mange måter tjent oss godt. Men det statlige eierskapet har fungert best når utøvelsen har vært ”nøytral”: Driften er i stor grad forretningsmessig, med en armlengdes avstand til politikerne.
Det er også prisverdig av Tajik å understreke at det ikke er politikere, men bedrifter og mennesker, som skaper arbeidsplasser. Det vi derimot er vitne til, er at Arbeiderpartiet snakker stadig varmere om en aktiv næringspolitikk, men at nedsidene skyves i bakgrunnen. Tajik skriver at det har ”hatt betydning for Norge at vi er et land med korte avstander mellom ansatt og sjef og høy grad av tillit og samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene.”
Tajiks tillitspoeng er viktig, men det mangler en analyse av hva som kan gå galt. På 1970-tallet var det blant annet dette tette samarbeidet som ble brukt for å skaffe seg subsidier. Særinteresser kan bli sterke når de samarbeider, men det tjener ikke nødvendigvis samfunnet og økonomien som helhet. Det krever politiske ledere som setter tydelige grenser. Gro Harlem Brundtland skriver om slik politisk ledelse i sin bok Dramatiske år: ”Man tok ikke fullt ut det samme ansvar i ledelsen og arbeidet i bedriften nettopp fordi man regnet med staten dersom problemer skulle oppstå. Vi kunne ikke lenger føre industripolitikk på et sånt grunnlag. Ansvaret for resultatene måtte bli reelt.” Arbeiderpartiets nye retorikk om aktiv næringspolitikk kan tyde på at Brundtlands industripolitikk er glemt.
En kortere versjon av innlegget ble publisert i Aftenposten torsdag 28. april 2017.