Erdoğans mål er å forene islamisme og reaksjonær nasjonalisme
Dagens Tyrkia er komprimert av vår tids største trusler: islamisme og reaksjonær nasjonalisme, skriver Bård Larsen hos Minerva.
Publisert: 20. april 2017
En ganske gjenstridig myte som har festet seg i folks historieoppfatning, er forestillingen om at osmanriket var bygget på religiøs og etnisk toleranse. Selv om toleranse må forstås historisk og kontekstuelt, der andre nasjonalstater og imperier heller ikke var utpreget tolerante, er osmanriket tidvis blitt løftet frem som noe av en flerkulturell og harmonisk suksess. Det er en skjønnmalende fortelling.
Sharialovene var osmanenes autoritative lovverk, og ikke-muslimer hadde liten eller ingen rettssikkerhet. Minoritetene ble utsatt for vilkårlig voldsbruk, både fra statsmakt og majoritetens sivilsamfunn. I realiteten var derfor osmanriket et sosialt system med første- og annenrangsborgere.
Mot slutten av osmanrikets langsomme, men åpenbare sammenbrytning, fremsto osmansk overmot forbløffende dissonant mot rådende og faktiske forhold. Utover på attenhundretallet og begynnelsen av nittenhundretallet gikk osmanene på mange og forsmedelige militære nederlag med enorme tap. Soldater vendte hjem til armod, og folk sultet på landsbygda.
Osmanene hadde store økonomiske og strukturelle problemer, og trengte sårt til industri og innovasjon. De europeiske stormaktene lekte katt og mus med dem, og de måtte leve med økenavnet «Europas syke mann». I økende grad ble kristne minoriteter i Anatolia ansett for å være illojale medløpere for nasjonene som ydmyket dem.
Vestmaktenes industrielle, intellektuelle og militære overtak ble betraktet med betydelig bitterhet. Men der opplysningsideene hadde tilført Europa evnen til selvkritikk, nytenking og pluralisme som nødvendige forutsetninger for modernitet, hadde osmanene stagnert. Gjennomgående kan man si – om enn forenklet – at det osmanske selvbildet var utledet av forestillingen om at alle politiske og kulturelle problemer – også sultanatets dysfunksjonalitet – hadde sin årsak og opprinnelse i et annet paradigme enn deres eget. Osmanene så fiender og skyldnere på alle bauger og kanter; det samme syn har preget mye av det moderne Tyrkia og deres nasjonale og kulturelle selvbilde.
Kunne stumpene etter imperiet reddes? Mot slutten av attenhundretallet oppsto den ungtyrkiske bevegelsen, hvor ideer ble utviklet for å reformere og endre et imperium i fritt fall, etterhvert også til en sterk nasjonalstat etter europeisk mønster. Ungtyrkerne var en broget forsamling, som i den tidlige fasen var liberal på mange områder, for så å bli mer konservative etter den ungtyrkiske revolusjonen i 1908, og direkte reaksjonære etter militærkuppet som den ytterliggående nasjonalistiske falanksen i bevegelsen sto bak under den første verdenskrig. Men på tross av ideologiske krumspring og hyppig fraksjonering var ungtyrkerne skjønt enige om at tyrkerne måtte være herrer i eget hus. At en ikke-muslim skulle bestemme over en muslim ble oppfattet som naturstridig.
Gitt den grunnleggende tyrkiske ideen om overlegenhet ble derfor transformasjonen mellom imperium og nasjonalstat i det osmanske riket preget av uløselige etniske og religiøse motsetninger. Transformasjonen skjedde mellom et tradisjonsbundet religiøst samfunn bestående av herrefolk og undersåtter definert i religiøse kategorier, til en nasjonalstat bestående av det samme herrefolket og de samme undersåttene etter etniske kriterier.
Ifølge historikeren James Reid er det mulig å spore det samme rasjonal bak det osmanske styresett i forhold til de religiøse minoriteter, som bak demoniseringen og ødeleggelsen av dem. Eller som Reid sier det «(…) Tyrkisk og osmansk kultur var ikke avhengige av alene å se til Vesten for å finne rasedoktriner som ga kraft til å ødelegge hele folkegrupper.»[i]
Under Den første verdenskrig, da moderniteten gikk i luften i all sin ironiske grusomhetsprakt, ble halvparten av imperiets to millioner armenere, samt flere titusener assyrere, kaldeere og grekere drept under ungtyrkiske utryddelseskampanjer.
Osmansk konservatisme hadde røtter i middelalderens tro på at tyranni ble spredd rundt i verden av djevelen. Denne forestillingen tjente som basis for en sosiopolitisk filosofi som antok at noen folkegrupper og individer var protagonister for tyranniet og årsak til ustabilitet i verden, og at de truet særlig den religiøse orden og det gudgitte hierarkiet. Det osmanske styre hadde som direkte oppgave å stagge «tyranniske tilbøyeligheter» fra ikke-muslimske undersåtter som ikke godtok sin plass i ranghierarkiet.
Utgangspunktet for det religiøse sorteringssystemet kan forenklet fremstilles slik: Sultanen var Guds representant på jorden, og ummaen var Guds vesener, eller folk. Dernest var den sosiale rangordning også nedfelt i Guds lover. Sosial mobilitet var en dødssynd. En fattig bonde kunne således ikke bevege seg oppover på den sosiale rangstigen. Slik ble det sosiale og politiske systemet opphøyet til å være uangripelig. Likeså ble ethvert forsøk på forandring av de grunnleggende maktkonstellasjoner oppfattet som en krenkelse av Guds påbud. I praksis var dette dominerende idéstrømninger frem til revolusjonen i 1908. Deretter rettet unge intellektuelle blikket mot moderne europeiske ideer som i grove trekk stemte overens med det osmanske verdensbildet.
Ungtyrkernes fremste ideolog var Ziya Gökalp (1876–1924): Poet, sosiolog, politisk filosof og ikke så rent lite av en demagog, gjerne omtalt som den tyrkiske nasjonalismens far. Gökalp lette etter svarene på de osmanske utfordringer i den europeiske sosialdarwinistiske nasjonalismen, en tradisjon som var både militaristisk, etnosentrisk og elitistisk. Gökalp ville modulere et nytt Tyrkia etter den industrielle revolusjonen, men modernisme og liberalitet ville han ikke vite noe av.
Den franske sosiologen Gustave Le Bon (1841–1931) var Gökalps forbilde, og særlig boken Les Lois psychologiques de l’évolution des peuple (Massenes psykologi). Sosialdarwinisten Le Bon hadde her gitt en ganske tidlig beskrivelse av «rasesjel» innen gruppepsykologi og massebevegelser, der han advarte mot raseblanding og ville verne om det han omtalte som «det aristokratiske gen». Ifølge Le Bon måtte naturlig seleksjon i menneskelige kulturer også gjelde sosial mobilitet og status i samfunnet. Disipler av Le Bon i Frankrike og andre europeiske land så gjerne på arbeiderklassen som et resultat av dårlig genetisk materiale og innavl. Motstand mot det egalitære ble altså legitimert gjennom naturlover, på samme måte som sosial mobilitet i perioder ble ansett som kjettersk i den osmanske religiøse samfunnsstrukturen, men selvsagt også i reaksjonære miljøer – etterhvert også fascistiske – i Vesten.
På samme måte som Le Bon var en sterk motstander av den franske revolusjon og massebevegelser i sin helhet, mente ungtyrkerne at folket var en flokk som ikke kunne lede en nasjon. Ungtyrkerne og deres parti, Komitéen for enhet og fremskritt (CUP), hadde som mål å erstatte det bakstreverske sultanatet med et moderne diktatur av intellektuelle. Mye av grunnlaget for utviklingen mot en åpenbar segregerende bio-organisk ideologi ble lagt i årene frem mot revolusjonen. I partiorganet Osmanli kunne man så tidlig som i 1898 lese:
«Et samfunn er som en menneskekropp, der hver kropp består av varierte og tallrike levende celler. Slik en menneskekropp trenger legebehandling mot sykdom, må også samfunnet kureres for dets egenartede lidelser – der leger er lovgivere, administratorer, tenkere og politikere.» [ii]
Ziya Gökalps anliggende var egentlig lik den opprinnelige ordenen i osmanriket: tilbake til en gyllen fortid, tilbake til ranghierarkiet for å gjøre slutt på «illusjonen om likhet mellom muslimer og kristne», som han uttrykte det. Adressaten var den gryende nasjonalismen som gjorde seg gjeldende blant minoritetenes intellektuelle. I en artikkel i det nasjonalistiske tidsskriftet Yeni Hayat (Nytt Liv) skrev Gökalp at «tyrkerne er det ‘supermennesket’ den tyske filosofen Nietzsche har beskrevet […]. Nytt liv vil fødes av tyrkiskhet».[iii]Gökalp var inspirert av Nietzsches utfall mot Vestens åndelige fattigdom. Han skrev at den vestlige sivilisasjonen «er basert på et råttent og forfallende fundament som er dømt til fortapelse» (noe som fremstår paradoksalt gitt tilstanden til osmanriket på den tiden).[iv] Ifølge Gökalp kunne ikke et fedreland skapes av ulike kulturelle, etniske, religiøse og nasjonale grupper. Slike stater hadde verken evnen eller viljen til å overleve.
Gökalps biograf, historikeren Uriel Heyd, kalte Gökalps nasjonalisme for «spirituell nasjonalisme». Når menneskeheten utviklet seg mot det fullkomne, i god hegeliansk ånd, ville positivistisk vitenskap og sosiologi erstatte religion. Gökalp var på mange måter en utopist, som i stedet for det klasseløse samfunn eller Guds rike på jorden, trodde på den idealiserte nasjon. Ifølge Uriel Heyd ville han på sikt erstatte Gud med nasjonen, og i dette tilfellet gjenopprettelsen av et Stor-Tyrkia (av Gökalp omtalt både som pantyrkisme og turanisme): et revansjistisk og overlegent Stor-Tyrkia som skulle gjenopprette imperiets ære og ta tilbake tapte landområder.
Ziya Gökalps nasjonalisme kan oppsummeres som «en tyrkisk nasjon med tyrkiskspråklige muslimer», og det ble også formulert som en slags parole for den ungtyrkiske bevegelsen. Gökalps og andre intellektuelles islamske retorikk var langt på vei ren opportunisme. De var ikke særlig religiøse, mange av dem var rent sekulære, og mente oftest at religiøs ortodoksi var hovedårsaken til osmanrikets stagnasjon. Men de var også klar over at moderne nasjonalstatlig ideologi ville få lite gjennomslag alene, i en muslimsk befolkning som i overveiende grad var fattige analfabeter. Ungtyrkerne hadde et ordtak for dette: «Vitenskap er elitens religion, mens religion er massenes vitenskap.»[v]
Gökalp reiste aldri til Europa. Han var motstander av å undervise i humanistiske fag (som han selv var utdannet innenfor) ved universitetene fordi han oppfattet fagene som vestlige. Han mente at vestlig influert undervisning og vestlige lærere var «misjonærer» som ville forføre ungdommen til å promotere verdier som var fremmede for nasjonalkulturen. Universitetene skulle kun undervise i naturvitenskaplige disipliner som kunne modernisere Tyrkia. Humanistiske fag måtte læres didaktisk, som han selv hadde gjort, for å unngå vestlig indoktrinering.
Tyrkia måtte finne tilbake til seg selv ved å gjenoppdage tyrkisk litteratur, kunst – ved renselse av språket og ved hjelp av gloriøs historie. I Gökalps skrifter ble det henvist til mer eller mindre rettmessig tyrkiske storheter som Djengis Khan og Timur Babur. De skulle ha vist, gjennom moralsk og fysisk mot, at de var andre folkeslag overlegne: arabere, grekere, armenere og persere – for ikke å snakke om europeerne.
Dypere lå en organisk, anti-vestlig og romantisk irrasjonalitet som på mange måter kan ligne på den senere tyske Völkish-bevegelsen (Völkish-bevegelsen var en romantisk-nasjonalistisk retning i Tyskland som sto for et organisk og etnisk kultursyn, blod og jord, ofte omtalt som en ideologisk forløper til nasjonalsosialismen). Det moderne prosjektet var for Gökalp et sivilisatorisk skall bestående av jernbaner, industri og teknologi, som måtte fylles opp av den enkelte nasjons eksklusive kultur og fortidige storhet, som ikke kunne underlegges intellektuelle aktiviteter som kritisk tenkning. Kulturen hadde nemlig en sjel, bundet til jorden og historien, mens sivilisasjonen var noe vulgært, overfladisk og kosmopolitisk, som også deler av den osmanske overklassen hadde adoptert i sin livsstil.
Først og fremst finner vi dette i Gökalps dypdykk i Ernst Haeckel og Gustave Le Bons teorier om nasjonen som det høyeste moralske ideal, som ikke hadde noen annen å stå til ansvar for enn seg selv. Hvis nasjonen var truet, var alt lov. Gökalp fant en politisk filosofi som i praksis var en fullbyrdelse av moralsk relativisme, som legitimerte at en trussel mot den tyrkiske nasjon måtte knuses med alle mulige midler. Dette var ideer med åpenbart farlig slagside, mente Uriel Heyd, når staten, eller nasjonen, som en abstrakt helhet, fullstendig tilsidesatte den individuelle moral. I realiteten brukte Gökalp sosiologien for å legitimere at nasjonene hadde ubegrenset makt og suverenitet, fordi de opererte innenfor sine egne, helt unike moralske univers.
Den tyrkiske historikeren Taner Akcam mener at holdningene til Gökalp og andre ungtyrkiske intellektuelle må stå sentralt i årsaksforklaringen for folkemordet på armenerne og andre folkegrupper. Nasjonen deifiseres (guddommeliggjøres); i en forlengelse av Émile Durkheims argument om at «nasjoner gjør som de vil», mener Akcam: «Så hvis en nasjon oppfatter seg selv som truet, har den ikke lenger noen moralsk forpliktelse i sitt tilsvar.»[vi]Ungtyrkernes «vitenskapelige» samfunnssyn antok en hellig karakter gjennom Gökalps teorier.
Da armenere og assyrere, grekere og andre minoriteter allerede var utdefinert av CUPs nasjonsbegrep, og under den første verdenskrig ble sett på som en dødelig fiende i allianse med Tyrkias formelle fiender, ble alle sivilisatoriske spilleregler satt ut av spill fordi nasjonen, slik de oppfattet det, var i fare. Homogenisering og etnisk rensing ble effektivt omgjort fra teori til virkelighet. Ungtyrkiske partikadre og den såkalte Spesialorganisasjonen, Teşkilât-ı Mahsusa, (tilsvarende de tyske Einzatsgruppen på Østfronten under Den andre verdenskrig) ble plassert rundt i Anatolia, der de tilrettela og utførte drap på hundretusener. En av kadrene var legen Mehmet Reshid (1873–1919), utplassert som guvernør i provinsen Diyarbakir i 1915 og ansvarlig for deportasjon og likvidasjon av 120 000 armenere. Da han senere ble stilt for retten for sitt eklatante brudd på den hippokratiske ed, forklarte han: «Min tyrkiskhet sto over mitt legekall».
Under folkemordet i 1915 ble én million kristne myrdet. Nitti prosent av den armenske minoriteten forsvant fra Anatolia: drept, deportert eller i diaspora. Flere hundre tusen grekere ble fordrevet eller drept, som da Smyrna (Izmir) ble brent ned til grunnen av tyrkiske gendarmer under ledelse av blant andre Kemal Atatürk i 1922. I dag er over 99 prosent av Tyrkia muslimsk.
Gökalp var informert, men snakket frem til sin død aldri offentlig om egne bidrag til å motivere slakteriene. Etter krigen ble Gökalp sendt i eksil til Malta, og unnslapp derfor tiltale for krigsforbrytelser under Yozgat-forhandlingene i 1919 (domstoler ledet av tyrkere, men nøye observert av seiersmaktene). Diplomatisk effektive vestmakter tilga imidlertid tyrkerne raskt for deres synder, rettssakene ble lagt på is, og Gökalp returnerte til Tyrkia, der han var sentral i Atatürks nye regime frem til han døde i 1924. I Den nasjonale utdanningskommisjonen ble han satt til å utvikle patriotisk og nasjonalt oppbyggelig læreplan for skolesystemet. I justisdepartementet var han medforfatter til den tyrkiske konstitusjonen av 1924. Gökalp ligger begravet på en av Istanbuls æreskirkegårder.
Den etniske rensingen av Anatolia ble et historisk vendepunkt og en døråpner for tyrkisk nasjonalisme. Verken Atatürk eller senere makthavere har lagt skjul på stoltheten over en renskåren og homogen stat (som etterhvert også beseglet kurdernes skjebne), selv om prosessen dit er ekstremt tabubelagt. Som historikeren Stefan Ihrig skriver i sin bok Atatürk In The Nazi Imagination, gjorde Atatürk et stort nummer av at nytt liv var født ut av tyrkiskhet:
«Det faktum at Det nye Tyrkia var en autentisk og ren Völkish-stat, fordi det ikke lenger fantes grekere eller armenere igjen i Anatolia, ble understreket igjen og igjen, i hundrevis av artikler, tekster og taler.» [vii]
Den tyrkiske nasjonsdannelsen, basert på den strengt sekulære halvfascismen til Kemal Atatürk, var influert av Gökalp, men uten islam. Interessant nok er dagens president, den nasjonalkonservative islamisten Recep Tayyip Erdoğan, også en beundrer av Gökalp, der Erdoğan ønsker seg tilbake til de ungtyrkiske røttene, hvor islam var en vesentlig del av et sammenvevet nasjonsbilde.
I 1997 ble Erdoğan dømt til ti måneders fengsel for å ha «oppfordret til hat basert på religiøse forskjeller», etter å ha deklamert noen linjer fra et dikt av «favorittpoeten» Gökalp under et massemøte i byen Siirt: «Våre minareter er våre bajonetter, våre kupler er våre hjelmer, våre moskeer er våre brakker.»[viii]
På vei til fengselet ble Erdoğan fulgt av enorme folkemengder og en kolonne bestående av to tusen kjøretøyer.
Dagens Tyrkia er komprimert av vår tids største trusler: islamisme og reaksjonær nasjonalisme. Som Gökalp og ungtyrkerne er Erdoğans mål å forene disse to størrelsene. At Gökalp er et av Erdoğans store forbilder, bør derfor interessere flere enn nerdete historikere. For selv om Erdoğan har brutt med den kemalistiske sekularismen, er han like fullt representant for tyrkisk-historisk kontinuitet.
Artikkelen er på trykk i Minerva nr. 1/2017.
[i] Reid, James J. 1999. «Philosophy of State-Subject Relations, Ottoman Concepts of Tyranny, and the Demonization of Subjects: Conservative Ottomanism as a Source of Genocidal Behavior, 1821-1918», i Levon Chorbajian and George Shirinian (red.), Studies in Comparative Genocide. London: Macmillan Press, 61
[ii] Hanioglu, Sürkü M. 1995. The Young Turks in opposition. Oxford: Oxford University Press, 208
[iii] Akcam, Taner. 2004. From Empire to Republic – Turkish nationalism & the Armenian genocide. London: Zed Books, 88
[iv] Heyd, Uriel. 1950. Foundations of Turkish Nationalism. The Life and teachings of Ziya Gökalp. London: Luzac & Compnay Ltd: 78
[v] Hanioglu, Sürkü M. 1995. The Young Turks in Opposition. Oxford: Oxford University Press, 201
[vi] Akcam, Taner 2006. A shameful Act. The Armenian Genocide and the question of Turkish responsibility. New York: Metropolitan Books, 89
[vii] Stefan Ihrig: 2014. Atatürk in the Nazi Imagination. Belknap: Harvard University Press, 206
[viii] http://www.theatlantic.com/international/archive/2016/04/turkey-germany-erdogan-bohmermann/479814/
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Fest sikkerhetsbeltene!
