Institusjoner og forvaltning

Utflytting av statlig byråkrati er ikke et Oslo-problem

Det er ikke Oslo som taper at de statlige arbeidsplassene flyttes ut. Det er de andre som taper på at de flytter inn, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 24. februar 2017

Forrige uke lanserte regjeringen, til sterke jubelrop fra Venstre, planene om at de skal vurdere å flytte noen hundre statlige arbeidsplasser ut av Oslo.

Før lanseringen av planene skrev jeg et innlegg i Aftenposten om at jeg tror det er dyr og dårlig politikk å skyfle arbeidsplasser rundt på denne måten, og tro at det kan vitalisere arbeidsmarkedet og kompetansemiljøene på små steder i Norge.

Flytteplanene har også falt en rekke Oslo-politikere tungt for brystet. Blant annet har Arbeiderpartiets Jan Bøhler og finansbyråd i Oslo Robert Steenuttrykt sin misnøye over det de mener er en dårlig måte å behandle statlige ansatte på. Flere har også helt riktig påpekt at antallet statlig ansatte per sysselsatt ikke er høyest i Oslo. Ifølge SSB er det høyere i Troms, og nesten like høyt i Sør-Trøndelag. Selv Trygve Hegnar, som ellers ikke er noen forkjemper for byråkratiet, snakker om «rasering» av eksisterende arbeidsplasser.

Men disse innvendingene mot flytteprosessen er egentlig helt feilslåtte. For selv om det selvsagt er veldig leit for den som rammes av nedbemanning og omstilling, er det neppe et stort samfunnsproblem når det skjer i denne beskjedne størrelsesorden. De som rammes kommer høyst sannsynlig til å kunne finne seg en annen jobb i hovedstaden, hvor arbeidsledigheten for tiden er lav.

Da kunne man jo tenke seg at det finnes privat næringsliv i byen som kan trenge den frigjorte arbeidskraften.

Mer sannsynlig er det allikevel at de finner seg en annen jobb i byråkratiet. Min lite banebrytende prediksjon er at selv om alle de omtalte arbeidsplassene faktisk flytter ut, vil det fremdeles være minst like mange, sannsynligvis flere, statlige arbeidsplasser i Oslo når flyttingen er gjennomført, som før. Denne regjeringen har vist at de ikke står tilbake for noen rød eller rødgrønn regjering når det gjelder byråkrativekst.

Så noen arbeidsplasser forsvinner fra Oslo, men gjenoppstår ute i landet et sted, samtidig som det oppstår enda flere andre byråkratstillinger i Oslo.

Det er her bygda bør rase, særlig de som mener (riktignok helt feilaktig) at de «ekte» verdiene skapes alle andre steder enn i Oslo. Og hvorfor det? Jo, for det første fordi de kunne betalt mindre skatt – eventuelt fått større overføringer – dersom byråkratiet i Norge generelt var mindre. Jo mindre og mer effektivt drevet byråkrati vi har, jo mer penger kan Stortinget bevilge til landbruksoppgjør og overføringer til kommunene. Asplan Viaks analyse av flytterunden forrige borgerlige regjering satte i gang, viste at flyttekostnadene i seg selv var svært store, i tillegg til at driftskostnadene for tilsynene som ble flyttet ut, økte etter flytting. Noe overraskende fikk de blant annet økte husleiekostnader, i tillegg til den mer forventede økningen i reisekostnader.

For det andre bør bygda rase fordi de arbeidsplassene som de nå foræres, neppe bidrar til vekst eller ringvirkninger der ute. Det var også en konklusjon i Asplan Viaks analyse, og jeg har fremdeles til gode å se noen komme med undersøkelser som viser noe annet.

For det tredje betyr flyttingen at konkurransen om de kloke hodene – som selvsagt også finnes alle andre steder enn Oslo – blir hardere på tilflytterstedene. For det er ikke slik at de statsansatte flytter med arbeidsplassene sine. Etter få år vil over 90 prosent av dem være skiftet ut, om vi igjen ser på erfaringene fra forrige flytterunde. Med andre ord må det lokale næringslivet kjempe mot den svært rause norske stat om arbeidskraften. Det svekker næringslivets konkurransekraft.

Det er ikke Oslo som taper at de statlige arbeidsplassene flyttes ut. Det er de andre som taper på at de flytter inn.

Innlegget er publisert hos Minerva 22.2.17.

Publisert: 29. august 2022