Hvordan leve med lavere handlingsregel?
Torsdagens endring av handlingsregelen betyr at norske myndigheter må tilpasse seg en helt ny virkelighet, skriver Steinar Juel hos E24.
Publisert: 20. februar 2017
Torsdagens nyhet om senkning av handlingsregelen for oljepengebruk var en positiv nyhet for norsk økonomi, for våre barn og barnebarn. Bakgrunnen for regjeringens beslutning er forventninger om lavere avkastning korrigert for inflasjon (realavkastning) på oljefondet i årene fremover.
Selv 3 prosent kan være for høyt, både Mork-utvalget og Norges Bank har anslag på 2,5 til 3 prosent. På pressekonferansen stresset imidlertid finansministeren at kun realavkastningen skal tas ut. Det må bety at dersom vi erfarer at avkastningen blir lavere enn 3 prosent, så må regelen senkes igjen. Men uansett, torsdagens begivenhet betyr at regjering og storting må tilpasse seg en helt ny virkelighet; den årlige økningen i oljepengebruken må ned fra 20–30 milliarder kroner, til kanskje 4–5 milliarder.
Hvordan skal man få dette til, og samtidig håndtere eldrebølgen og kunne ha nysatsinger? Det må prioriteres, det vil si kutte noen steder for å gi rom for nysatsinger. Kollega Haakon Riekeles i Civita presenterte i fjor høst konkrete kuttforslag på til sammen 50 milliarder kroner. Et annet område det bør settes inn mer trykk, er å bli mer opptatt av effektiviteten i offentlig sektor. Tenk som et eksempel om det var mulig å heve effektiviteten i offentlig sektor med 10 prosent. Det ville frigjort om lag 70 milliarder kroner.
Det er gjort mange analyser av effektiviteten i store tjenesteområder i offentlig sektor, og beregningene tyder på et effektivitetspotensial på 10–15 prosent, noen steder mer. I et notat som nå publiseres av Civita, har jeg sett nærmere på effektivitetsberegninger som er gjort for kommunene, spesialisthelsetjenesten, politiet og høyere utdanning. Metodene som brukes, er ganske like fra område til område: En kartlegger hvilke enheter innen en størrelsesgruppe som driver mest effektivt, og sammenligner de andre enhetene med disse. Dette kalles gjerne beste praksis-analyser eller «benchmarking». Analysene tyder på store forskjeller i effektivitet mellom sammenlignbare kommuner, sykehus, universiteter og høyskoler, og politidistrikt. I politiet foregår det nå en omfattende omorganisering, hvor noe av målet er å redusere de forskjellene som har vært i driftseffektivitet.
Analyser gjort i regi av Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) og Kommunenes sentralforbund (KS) viser at det er stor sprik i effektivitet mellom likeartede kommuner. Av de store kommunene fremstår Drammen som mest effektiv og Tromsø som minst. Tromsø kunne ha bedret sitt tjenestetilbud med 10 prosent, hvis den drev like effektivt som Drammen, eller den kunne greid seg med 10 prosent mindre inntekter.
Drammen driver effektivt fordi kommunen må, den har lave inntekter per innbygger, mens Tromsø har høye inntekter, og trenger derfor ikke være like opptatt av effektivitet. Når kommunenes inntektssystem gir særtillegg til kommuner i Nord-Norge, til småkommuner osv., synes noe av de pengene å bli borte i form av lavere effektivitet.
Beregninger som er gjort, tyder også på store forskjeller i effektivitet mellom de somatiske sykehusene, og mellom institusjonene for høyere utdanning. Igjen kommer Nord-Norge svakt ut. Ved årtusenskiftet var Helse Nords effektivitet på linje med landsgjennomsnittet, og for eksempel med Helse Sør-Øst. Siden da har det ikke vært noen produktivitetsvekst i Helse Nord, mens de andre regionale helseforetakene, inklusive Sør-Øst, har bedret produktiviteten med 20–30 prosent. På grunn av store avstander og spredt befolkning, kan det hevdes at sykehusene i nord må ha større beredskapskapasitet enn ellers i landet, noe som betyr at produktiviteten blir lavere. Men det forklarer ikke hvorfor produktivitetsveksten har vært om lag null de siste 15 årene.
Ser en på de store utdanningsinstitusjonene, kommer Universitetet i Tromsø (UiT) svakt ut, men Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA) enda svakere. HiOA har ikke hatt noen effektivitetsbedring siden 2004, heller tvert imot, mens institusjonene for høyere utdanning samlet har bedret sin produktivitet med over 25 prosent.
Effektivitetsforbedringer kommer sjelden av seg selv, det må som regel presses frem. I markeder med konkurrerende bedrifter er det frykten for å bli konkurrert ut som driver frem høyere produktivitet. Et slik ytre press finnes ikke for store deler av offentlig sektor. Skal en få til kontinuerlig produktivitetsvekst her må det skapes et indre press, blant annet ved aktiv bruk av beste praksisberegninger, kombinert med budsjettmessig press mot dem som driver lite effektivt.
Best praksis beregninger er godt utbygd og lett tilgjengelig for kommunene, mens det for statlig virksomheter gjøres mer sporadisk og resultatene er godt gjemt. Lag slike beregninger regelmessig og gjør resultatene lett tilgjengelig! Det vil trolig skape en viss konkurranse, da ingen liker store oppslag om at de driver lite effektivt. Videre bør resultatene brukes aktivt i budsjettprosessene.
Det er ikke ukomplisert å måle produksjon og effektivitet i offentlig sektor, og det er usikkerhet knyttet til indikatorene som brukes. Derfor kan de ikke brukes ukritisk. Men slik er det med de fleste typer statistikk og beregninger.
Innlegget er publisert hos E24.no 17.2.17.