Konservatisme

Konservatismen må være antipaternalistisk

I et åpent samfunn er en helsepolitikk som henfaller til propaganda – i tillegg til å være uetisk – uhensiktsmessig, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 17. januar 2017

Både sosialdemokrater og konservative ønsker en mer aktiv stat enn liberalistene, men på forskjellige måter. Konservatismens syn på staten handler om at staten skal understøtte samfunnet og anerkjenne sivile fellesskaps betydning for menneskers utvikling av individuell frihet. Sosialdemokratiet skiller mindre skarpt mellom stat og samfunn. Staten er i mye større grad et fellesskap som skal verne, eller snarere forme, individet.

Sosialdemokratiet skiller seg fra konservatismen, men også fra liberalismen, fordi den i større grad er preget av politisk styringsoptimisme og oftere henfaller til paternalisme. De hevder oftere at folk ikke vet sitt eget beste, og at likhet er viktigere enn likeverd. Satt på spissen vil sosialdemokratiet forme individet. Konservative mener det er et utopisk prosjekt, og vil at individet skal forme seg selv sammen med andre.

Dette må ikke dagens konservative glemme: Konservatismen har mer til felles med liberalismen enn med sosialdemokratiet. Det virker likevel som om denne huskelappen forsvinner fra statsrådenes skrivebord fra tid til annen. For eksempel er regjeringens folkehelsepolitikk mer sosialdemokratisk enn konservativ.

Professor i filosofi Lars Fr. H. Svendsen kritiserer i Civita-notatet «Liberal folkehelsepolitikk» en helsepolitikk som er paternalistisk og fremmer et for strengt helsebegrep. Svendsen er kritisk til at staten definerer «god helse» som et overgripende mål, og deretter ansvarliggjør individet for å nå dette målet. Han mener at denne politikken tenderer mot å snu begrunnelsesbyrden, «hvor det nå blir den presumptivt usunne borgeren som avkreves regnskap snarere enn den statsmakten som griper inn i borgerens handlingsrom».

Svendsen er også kritisk til en stat som i mindre grad legger opp til at individet skal ta frie informerte valg, og som derfor overdriver helsefarer. Statlig maktbruk eller propaganda for å forhindre kommersielle aktørers maktbruk er uetisk, ifølge Svendsen.

Svendsens kritikk bør også konservative lytte til – av flere grunner. Folks levevis er resultatet av et mangfold av nedarvede innsikter og erfaringer, om helse, livskvalitet og moderasjon. Konservative vil sette klarere grenser for politikk fordi statens innsikt i hva som er et godt samfunn, og til det beste for individet, er begrenset.

I et åpent samfunn er en helsepolitikk som henfaller til propaganda – i tillegg til å være uetisk – uhensiktsmessig. Mangel på sannferdig helsepolitikk kan gi populister mulighet til å splitte samfunnet ved å peke på at «eliten og helsemyndigheter» holder folket for narr.

Tidligere Minerva-redaktør Lars Roar Langslet kritiserte paternalismen for ikke å respektere individets rettigheter og friheter. Han var også kritisk til en politikk som umyndiggjorde individet og nedvurderte det individuelle ansvaret. Det er frie mennesker som utvikler karakter.

Artikkelen er på trykk i Minervas papirutgave, nr. 4/2016 og på nett 14.1.17.