Budsjettprosessen i verdens rikeste land
Politikken fortoner seg som en konkurranse mellom partiene om å ville bevilge mest penger. Det kan ikke fortsette, skriver Kristin Clemet i Dagens Næringsliv.
Publisert: 12. desember 2016
Etter mye om og men har landet fått et budsjett for 2017.
Stoltenberg-regjeringen fikk i sin tid kritikk for å bruke for mye penger, og det får også Solberg-regjeringen. Oljepengebruken har økt under begge regjeringer.
Regjeringene selv mener at de ikke bruker for mye og viser til at budsjettene er godt tilpasset landets økonomiske situasjon. Og blant økonomene er meningene delte.
Men det alle er enige om, er at dette ikke kan fortsette. Vi kan ikke fortsette å øke oljepengebruken like mye som vi har gjort til nå eller ha en like høy utgiftsvekst i årene som kommer. For gjør vi det, vil vi styre inn i svært store problemer om bare noen få år.
Både politikere og økonomer er altså enige om at det som kanskje har vært mulig og riktig til nå, ikke kan fortsette. Spørsmålet er hva det i praksis skal bety?
Noen politikere vil nok drømme om at inntektene øker så mye at det ikke blir nødvendig å gjøre noe med utgiftene. Noen av dem vil også foreslå å øke skattene for å få det til. Men dette vil ikke være en varig løsning. Skatter har også skadelige virkninger på vekst og verdiskaping, og alle vet at økte skatter alene ikke kan løse problemet.
Det må altså skje noe på utgiftssiden, og der er det minst tre muligheter.
For det første bør vi unngå nye utgiftskrevende tiltak. Pådrar vi oss større utgifter nå, blir innstrammingsbehovet enda større siden.
For det andre bør vi slå oss til ro med en lavere utgiftsvekst enn vi har vært vant med til nå. Standardveksten bør bli lavere.
For det tredje bør vi effektivisere og få mer ut av hver krone vi bruker i offentlig sektor. Det må settes produktivitetskrav til offentlige virksomheter, det vil si at de må oppnå mer for en gitt mengde ressurser neste år enn de gjorde i år. I Norge pålegges en del offentlige virksomheter å forbedre seg med 0,8 prosent i 2017. I Danmark er kravet som regel to prosent.
For det fjerde kan det bli nødvendig å kutte. Ordet «kutt» brukes i Norge om veldig mye som ikke er kutt, for eksempel om bevilgninger som øker litt mindre enn de gjorde i fjor eller litt mindre enn forventet. Men reelle kutt gjennomføres nesten ikke.
I fremtiden kan også det bli nødvendig. Og det er mulig. Min kollega Haakon Riekeles har lagt frem en liste med forslag til kutt som monner, både fordi de reduserer utgiftene og bidrar til å øke arbeidstilbudet og dermed inntektene. Mange tusen har lastet ned notatet, og Riekeles har fått ros for arbeidet han har gjort. Men ingen politikere har så langt støttet noen av forslagene.
Det er altså dette som må skje, men vil det skje? Er det politisk mulig?
Jeg tror det blir veldig vanskelig uten en mer omfattende debatt som får frem konsekvensene av ikke å gjøre noe og en endring av den kulturen som preger den politiske debatten og statsbudsjettprosessen i Norge.
Både budsjettprosessen og –debatten er ensidig innrettet mot å øke pengebruken. Ingen statsråder eller stortingsrepresentanter har incentiver til å kutte i budsjettene. Hele den politiske debatten er som en konkurranse mellom partiene om å ville bevilge mest, og medienes kritiske rolle blir nesten bare brukt på til å kritisere dem som bevilger minst. I Norge er politikerne så rundhåndet med fellesskapets midler og så villige til å bevilge til formål, grupper og organisasjoner som står partiene nær, at jeg tror det ville vakt oppsikt om det skjedde i et middels utviklingsland. I Norge er det mer suspekt å la skattebetalerne beholde mer av sine egne penger enn det er å bruke skattebetalernes penger til formål politikerne liker.
«Skit i Norge, leve Toten»-prinsippet gjennomsyrer hele budsjettprosessen. Statsrådene prøver å skaffe mest mulig penger til eget budsjett, uansett hvordan det påvirker helheten – og opposisjonen, som en mindretallsregjering forhandler med i Stortinget, vil også være opptatt av egne hjertesaker. Og utenfor regjeringen og Stortinget er logikken den samme: Alle kjemper for mer til sitt, og den som ikke får nok, bruker ofte ekstremt sterke ord og uttrykk om hva som vil skje, hvis det ikke bevilges mer. Og jo flere kraftuttrykk som brukes, jo mer villig er mediene til å formidle dem ukritisk videre, slik at politikerne settes under press.
Mange politikere er selvsagt klar over at helheten taper på dette. Men det er en ond sirkel, som det er vanskelig å bryte ut av. Men den dagen en politiker som demper pengebruken, blir møtt med oppslutning og respekt, kan det kanskje skje noe.
Det er mye som skal omstilles i dagens Norge.
Omstillingsbehovet i politikken er kanskje aller størst.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 10. desember 2016.