Institusjoner og forvaltning

En kort innføring i norsk bistand

Hvordan kan det ha seg at norsk bistand – som utelukkende skal gå til verdens fattige – ender opp i lommene på allerede vel bemidlede norske konsulenter? Nikolai Hegertun i VG.

Nikolai Hegertun

Publisert: 16. oktober 2016

Hvordan kan det ha seg at norsk bistand – som utelukkende skal gå til verdens fattige – ender opp i lommene på allerede vel bemidlede norske konsulenter?

Det er selvsagt flere forhold som spiller inn, men det korte svaret er at Norges umettelige ambisjoner og økonomiske muskler langt overgår de intellektuelle musklene og de etablerte systemene for å realisere ambisjonene. Eller som påpekt i en artikkel fra to av Norads egne evalueringseksperter: norsk bistandsforvaltning er først og fremst skrudd sammen for å overføre masse penger – ikke for å sikre best mulig effekt for mottakere.

Problemet ble godt illustrert av Utenriksdepartementets kommunikasjonssjef, Frode Andersen, i Dagsnytt 18 forleden. Da han skulle forklare hvordan det kunne ha seg at konsulentene i ILPI endte opp med flere bistandsmillioner, sa han følgende: – Vi er avhengig av å knytte til oss en viss ekspertise utenfra. Hvis vi skal gjøre et bistandsprosjekt i et land knyttet til barns rettigheter, har vi kanskje et behov for å se på status for barns rettigheter i det landet, for å sikre oss at vi ikke starter noen prosjekter som ikke fører noen vei.

Med andre ord tar Norge på seg oppgaver gjennom bistanden som ingen av Utenriksdepartementets 1477 ansatte (eksklusive mange lokalt ansatte) kan, eller får, håndtere på en god måte. 625 av disse er utsendte til ulike land, men kan tilsynelatende ikke nok om landene til å vurdere egen bistandsinnsats – og følgelig hyres konsulenter fra NUPI, FAFO, ILPI og andre ekspertmiljøer inn.

Som Civita har påpekt i flere rapporter, har Norges bistandsbudsjett økt jevnt og trutt i årevis, men den byråkratiske kapasiteten til å håndtere stadig flere penger, prosjekter, temaer og land har ikke holdt tritt. Dette til tross for at Utenriksdepartementet er Norges suverent største departement.

I tillegg gjorde man i 2004 et skjebnesvangert grep, da man flyttet det aller meste av bistandsforvaltningen fra fagkompetansen i Norad til diplomatene i Utenriksdepartementet.

Man fikk en situasjon der diplomater som er ansatt for å ivareta norske interesser – altså nær sagt det motsatte av hva den faglige bistandsarbeideren skal – plutselig fikk en enorm og stadig økende pengesekk mellom hendene.

Dette har medført at bistanden har blitt et nyttig politisk verktøy for diplomatiet og norske utenrikspolitikere. De fleste vil nok også hevde at «politiseringen» av bistanden også resulterer i dårligere bistand, rent faglig. Norske diplomater sitter syltet ned i tilskuddsforvaltning, noe de ikke er rekruttert for, ikke har kompetanse til og ikke ønsker å gjøre, og flere vil på sin side hevde at det diplomatiske håndverket forvitrer.

VG skal ha ros for å sette søkelys på bistandsforvaltning, men det er to forhold som ikke belyses av avisen. For det første fremkommer det ikke om «ILPI-bistand» – tross alle mistenkelige koplinger og elitesirkulasjon – er en kanal som oppfyller Norges bistandspolitiske mål på en god måte. Kan det være at ILPI-bistand er fornuftig bruk av pengene?

Trolig vil mange i Utenriksdepartementet hevde at nettopp ILPI representerer noe av det mest profesjonelle man finansierer over bistandsbudsjettet. Baksiden er selvsagt fristelsen til å bruke slike konsulenter i stadig mer sensitive og politiske saker.

Dette leder hen til det andre underkommuniserte forholdet: Hvis ILPI er noe av det bedre på bistandsbudsjettet, er det med stor sannsynlighet områder der skattebetalernes penger blir brukt langt mindre optimalt. Der faren for svake utredninger og manglende faglighet er størst, er nemlig knyttet til de virkelig store pengestrømmene med et tydelig politisk motiv. Penger som for eksempel går til FN, Palestina eller Afghanistan.

Hva gjelder FN er rasjonalet følgende: Fordi Norge trenger FN (en regelstyrt verden), pøser man penger inn i organisasjonen. Kort sagt: FN er viktig – FN får penger. Men FN er et stort og uoversiktlig dyr, og det er langt fra sikkert at folkeretten svekkes, selv om Norge strammer inn på kjernebevilgningene til en rekke FN-organisasjoner.

Noe av det samme så vi med Afghanistan-bistanden. Norges mål for innsatsen i Afghanistan var, ifølge Godal-utvalget som evaluerte innsatsen, helt umulig å nå, gitt forutsetningene. I tillegg hadde Norge altfor få mennesker til å håndtere alle pengene som skulle ut. Men Norge hadde et sterkt politisk motiv for innsatsen. Det aller mest interessante er at milliardene skulle ut, ikke fordi man hadde funnet noen veldig viktige og gode prosjekter som Norge kunne støtte, men med hovedmotivasjonen å bruke veldig mye penger for å balansere de store militære bidragene. Med andre ord var det for å tilfredsstille politiske behov som hadde sin rot i Oslo, ikke mottakerlandet selv.

Bistand og utvikling er en kunnskapsintensiv bransje, og fagfolk trengs. ILPI er et helt nødvendig «onde» så lenge Norge har som mål å jobbe med klima, likestilling, demokrati, menneskerettigheter, landbruk, fisk, skatt, næringsutvikling, helse, utdanning, humanitære behov osv. i veldig mange og høyst ulike land over hele verden.

Når VG er ferdig med ILPI, bør avisen rette søkelyset på større, systemiske utfordringer som sårt trenger løsninger. Å styrke den eksisterende organiseringen av forvaltningen fra 1500 til 2000 byråkrater er absurd.

Løsningen ligger heller i å reversere forvaltningsreformen som ble gjort i 2004, la fagfolkene håndtere bistanden, og å konsentrere bistanden om noen få utvalgte land og temaer. Uansett hvor mange fagfolk Utenriksdepartementet får, er det lite sannsynlig at man vil klare å holde oversikt og følge opp utviklingspolitiske problemstillinger i 90 land.

Innlegget er publisert hos VG 14.10.16.