Privatiser Statoil og Statkraft
Staten kan aldri bli en god eier i bedrifter som har profitt som hovedformål – uavhengig av hvem som sitter i regjering, skriver Mats Kirkebirkeland i Finansavisen.
Publisert: 15. august 2016
Den senere tiden har det stormet rundt næringsminister Monica Mæland, etter utnevnelsen av eks-regjeringskollega Thorhild Widvey som ny styreleder i helstatlige Statkraft. Hvorvidt Mæland er inhabil eller ikke, skal en ikke-jurist som meg helst ikke spekulere rundt. Det er dog riktig og bra at pressen og opposisjonen stiller kritiske spørsmål rundt forholdet. Høyre ville nok stilt de samme kritiske spørsmålene dersom partiet hadde sittet i opposisjon. Men likevel er det få som virkelig går inn til kjernen av problemstillingen som har oppstått.
Kontroverser, politisk innblanding og spørsmål om inhabilitet rundt oppnevnelser av konsernsjefer, styremedlemmer og styreledere i selskaper der staten har en dominerende eierposisjon, har vært mange i de siste årene.
Det er umulig å unngå fremtidige kontroverser i de statlig eide selskapene så lenge den brede enigheten – om at staten skal være en vesentlig eier i norsk næringsliv og samtidig unngå innblanding i selskapenes virksomhet – eksisterer i norsk politikk. Politikerne greier ikke å holde fingrene fra det fruktfatet av kapital og påvirkningsmuligheter som de store statlige eierpostene representerer. Eneste mulighet for å unngå lignende hendelser i fremtiden er å selge seg helt ut av statlige selskaper som Statkraft og Statoil.
Høyre har delvis vært inne på ideen. Partiet har tidligere tenkt høyt om å delprivatisere Statkrafts internasjonale virksomhet. Man kunne tenkt likt om Statoil. Men dette er trolig ikke nok. Staten burde som et minimum selge seg ned til en tredjedels eierandel i Statkraft og Statoil. Å få inn private aksjonærer i en majoritetsposisjon skaper et visst filter av beskyttelsesmekanismer i aksjonærloven, som gjør at staten og private aksjonærer likebehandles bedre. Men selv med en tredjedels eierandel – og negativ kontroll – har staten fortsatt mulighet å kunne blokkere avgjørelser tatt i selskapene og yte indirekte politisk press, på styret og ledelsen. Aller helst burde staten solgt seg helt ut av både Statkraft og Statoil. Men i Norge er dette dessverre en politisk og kulturell umulighet.
Den norske befolkningens opplevelse av at de statlige eierpostene er en form for «arvesølv», er for det første en svært irrasjonell opplevelse. Men denne «opplevelsen» er likevel såpass signifikant at ingen de politiske partiene knapt tør tenke høyt om problemstillinger som oppstår når vår egen stat er den største og viktigste eieren i norsk næringsliv.
Det er viktig å minne om at det ikke er statens eierskap i Statkraft og Statoil som sikrer fellesskapets rettmessige eierandel av de norske fossefallene og petroleumsfeltene. Det er grunnrentebeskatningen – og til dels SDØE-andelene på norsk sokkel – som sørger for at mesteparten av grunnrenteinntektene tilfaller det norske folk. Statens direkte eierskap i Statkraft og Statoil representerer kun et betydelig potensial for effektivitetstap på veien til statskassen.
Høsten 2015 skrev jeg et Civita-notat om kommunalt og fylkeskommunalt eierskap i kraftsektoren, og hvordan dette eierskapet, og ikke minst hjemfallsinstituttet, hindrer effektivitet og investeringskraft i kraftsektoren. Notatet argumenterer for at skatt, i form av en høy grunnrentebeskatning, er et mye mer effektivt verktøy for å sikre fellesskapet og lokalsamfunnets andel av naturressursene, enn direkte offentlig eierskap.
Det er på tide å tenke høyt om et statlig nedsalg i både Statoil og Statkraft. En grunnrenteskatt ivaretar felleskapets interesser mye bedre enn direkte eierskap. Man må slippe til private aksjonærer som tenker mer på effektiv kapitalavkastning. En ansvarlig og dyktig eier bør helst være tett på selskapets virksomhet, for å unngå de verste former for prinsipal-agent-problematikk. Med staten som eier er dette en umulighet. Staten kan aldri bli en god eier i bedrifter som har profitt som hovedformål – uavhengig av hvem som sitter i regjering.
Artikkelen er på trykk i Finansavisen 13.8.16.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
Innspill til ny stortingsmelding om industri
Produktivitet: Regjeringen avslører oppsiktsvekkende lave ambisjoner