Stortingsrepresentant Truls Wickholm (Ap) har rett i at jeg i DN 25. juni skrev at «Arbeiderpartiet har høy troverdighet blant velgerne i kampen mot arbeidsledighet.» Bakgrunnen for påstanden er ulike velgerundersøkelser som viser dette – på samme måte som for eksempel Fremskrittspartiet har høy troverdighet blant velgerne når det gjelder innvandringspolitikk og som KrF har det i barne- og familiepolitikken.
Mitt anliggende var imidlertid å drøfte hvilken type økonomisk politikk Arbeiderpartiet nå fører for å bekjempe arbeidsledighet, sammenlignet med den politikken partiet har ført de siste tiårene. Wickholm viser til en del statistikk som angivelig skal vise at ledigheten går ned som en direkte følge av at Ap styrer landet, men her tar Wickholm feil på minst to måter. Under finanskrisen var riktig nok oljeprisen nede i under 50 dollar fatet, men den steg raskt igjen, slik at det ble skapt arbeidsplasser i privat sektor. Etter at regjeringen Solberg tok over i 2013, har vi sett et mer varig fall i oljeprisen, som har ført til en annen type ledighet. Ledigheten svinger altså med konjunkturer som politikerne har begrenset makt over, og etter en nedgang kommer som oftest en oppgang, uten at det automatisk kan tilskrives partiene som tilfeldigvis sitter i regjering.
Politikere er likevel ikke helt maktesløse i møte med arbeidsledighet. Norske politikere har stort sett vært enige om tiltakene som har blitt satt inn, både motkonjunkturpolitikken i form av krisepakken etter finanskrisen, og strukturelle grep som skattereformen i 1992, for å nevne to viktige eksempler. Hvis Ap derimot faller tilbake til den selektive næringspolitikken partiet forlot på slutten av 1970-tallet, er det sannsynlig at den brede politiske enigheten tar slutt. Martin Kolbergs ignorering av prinsipper for god statlig eierstyring og Jonas Gahr Støres uttalelser om aktiv næringspolitikk står i kontrast til det Ap vi har sett etter 1980. I den grad Ap de siste tiårene har bidratt til å legge til rette for økonomisk vekst og høy sysselsetting er det særlig på grunn av liberaliseringen og den stramme finanspolitikken som ble ført under Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenbergs første regjering. Det førte i sin tid til Jan P. Syses velkjente påstand om at ”Arbeiderpartiet stjal våre klær mens vi badet.”
Hvis Ap nå har tenkt å kvitte seg med Høyres klær, bør de fortelle velgerne om det. Det er ikke sikkert de er så lystne på gamle Kleppepakker.
En kortere versjon av dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 8/7.