Institusjoner og forvaltning

Frp fremstiller seg selv som det anti-elitistiske partiet. Men…

Anne Siri Koksrud Bekkelund i Aftenposten: Fremskrittspartiets motstand og Høyres stillhet om forslaget til ny valglov er lite kledelig for presumptivt liberale partier, som i hvert fall av og til hevder at enkeltmennesket vet best selv.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 17. juni 2016

Forrige uke behandlet Stortinget Regjeringens forslag til ny valglov. En av endringene som ble foreslått, var å gi velgernes personstemmer reell betydning, også ved stortingsvalg. Det skulle skje ved å innføre samme ordning som ved fylkesvalg. Velgerne kan sette et kryss ved kandidater de ønsker å støtte. Om mer enn 8 prosent av partiets velgere krysser en kandidat, vil han eller hun rykke oppover på listen.

Noe overraskende gikk Fremskrittspartiet imot forslaget fra egen regjering om å gi velgerne større innflytelse over hvem som faktisk blir valgt inn på Stortinget. Ettersom Arbeiderpartiet også stemte mot endringene, ble de forkastet.

Regjeringen er nå bedt om å komme tilbake med et forslag hvor partiene gjennom forhåndskumulering i praksis kan nulle ut den økte vekten man eventuelt gir velgerne.

Mange går rundt i den romantiske villfarelsen at vi ved stortingsvalg i Norge kan stemme på de personene vi vil skal representere oss. Det er feil. Det er mellom én og to prosent av befolkningen som har noen som helst påvirkning på valget av personer, nemlig de som er aktive i partienes nominasjonsprosesser.

Av disse er det igjen en svært liten andel, gjerne den innerste kretsen i partiet, som har nesten all reell innflytelse over hvem som ender opp på stortingsvalglisten, og i hvilken rekkefølge de settes opp. Dette er uheldig, og kan bidra til å svekke Stortingets legitimitet i befolkningen.

Fremskrittspartiet mener at å gi velgerne større påvirkning kan åpne for «aksjoner», hvor enkeltpersoner, ut fra sin popularitet, blir valgt inn.

Men det er utrolig vanskelig å forstå at slike «aksjoner» er noe annet enn helt vanlige demokratiske prosesser. Bekymringen for at flere menn skal bli valgt inn, er også et skinnargument. Erfaringen viser at kvinner, unge folk og personer med minoritetsbakgrunn i noe større grad vinner frem når velgerne får mer å si.

I våre naboland har for øvrig velgerne langt større innflytelse over personsammensetningen, uten at det ser ut til å ha nevneverdige negative konsekvenser for nasjonalforsamlingene.

I et liberalt, representativt demokrati er det å stemme på personer til nasjonalforsamlingen helt grunnleggende. I fire år gir vi representantene fullmakt til å ta viktige avgjørelser på våre vegne. Men partiet for folk flest, som for øvrig støtter folkeavstemninger om alt fra OL til flyktninger, mener altså at velgerne må holdes i sjakk, slik at de ikke velger inn «feil» personer til Stortinget, sett med partielitens øyne.

Det har vært bemerkelsesverdig stille fra Høyre i denne saken. Det har knapt kommet et eneste utspill fra stortingsgruppen, mens det er Venstre som har forsvart regjeringens forslag i media.

Fremskrittspartiets motstand og Høyres stillhet er lite kledelig for presumptivt liberale partier, som i hvert fall av og til hevder at enkeltmennesket vet best selv.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 15.6.16.