Friest, likest, rikest og tryggest

Norge er et av verdens rikeste land. Av nærmere 200 land plasserer Norge seg stort sett blant de ti rikeste landene, hvis vi måler den samlede verdiskapingen pr. person. Norge er også et av verdens likeste land.

Ideen om likestilling og likebehandling står sterkt, og den økonomiske likheten er høy. Av 34 OECD-land, som med få unntak er de likeste landene i verden, er Norge vanligvis blant topp fem.

Nummer én av 142

Norge er dessuten et av verdens frieste land. På en av de grundigste undersøkelsene som finnes, får Norge plass nummer én av i alt 142 land. Hvis vi bare ser på graden av økonomisk frihet, ligger vi også helt i øvre sjikt – blant de 10-15 prosent frieste landene.

Norge er i tillegg et av verdens tryggeste land. Vi har svært høye tillitsnivåer, hvilket vil si at vi har høy tillit, både til mennesker vi ikke kjenner og til institusjoner, som for eksempel domstolen eller velferdsstaten. Det er en indikasjon på at vi, stort sett, er trygge på at både medmennesker, bedrifter og offentlige institusjoner er til å stole på. Og det sparer oss for mye bry.

I dag er det mange som mener at disse «toppnoteringene» er truet. Og det er mange fenomener som får skylden: Globaliseringen, kapitalismen, eldrebølgen, nyliberalismen, populismen, nasjonalismen, digitaliseringen og innvandringen er alle ganske gode kandidater – avhengig av hvilke øyne som ser. En populær påstand på venstresiden er for eksempel at økt økonomisk ulikhet svekker tilliten – mens deler av høyresiden mener at innvandring fra land med lavere tillit, kan svekke tilliten.

I teorien kan begge ha rett. For store økonomiske forskjeller eller for mange dårlig integrerte innvandrere fra samfunn med lav tillit, kan svekke tilliten også i Norge. Men de som ofte sier dette, blant annet som ledd i den politiske debatten, overdriver og skremmer: De siste 25 årene har vi hatt til dels sterk vekst i innvandringen til Norge, og den økonomiske ulikheten har også økt litt. Men samtidig har den generelle tilliten i Norge vokst sterkt.

Sammensatt årsakÅrsakene til at Norge er blitt et av de rikeste, likeste og frieste land i verden, er selvsagt sammensatt. Men betydningen av de høye tillitsnivåene og en solid rettsstat, kan ikke overvurderes. Det får også alt annet til å fungere godt – enten det er velferdsstaten, markedsøkonomien, samarbeidet mellom arbeidsmarkedets parter eller de politiske partiene. Velferdsstaten er jo på sett og vis en kontrakt mellom borgerne og staten, som fungerer fordi vi har tillit til at staten «leverer» det den har lovet. Og markedsøkonomien er en lang rekke kontrakter, som bare fungerer godt dersom vi kan stole på dem vi handler med.

Hva som skal til for at Norge skal kunne bevare sine toppnoteringer, er selvsagt også sammensatt, og vi står overfor en rekke dilemmaer og avveininger når det skal utformes politikk. Enkelte politikere snakker ofte som om enkelte tiltak bare har gode eller bare dårlige virkninger, eller at hele vår samfunnsmodell vil bryte sammen, dersom det fattes et vedtak de ikke liker. Men så enkelt er det selvsagt ikke.

Utdanning er viktigstLikevel tror jeg at én ting er viktigere enn alt annet, og det er utdanning.

At det er en sammenheng mellom utdanning og tillit, er empirisk bevist. Men utdanning er også viktig for økonomisk vekst, og det er det aller viktigste utjevningspolitiske virkemiddelet vi kjenner. I tillegg vil en høyt utdannet befolkning være mer oppmerksom på og opptatt av å ivareta de frihetsverdiene som er så viktige i et demokrati.

Tall for generell tillit og for utdanningsnivå i befolkningen i Europa viser at de nordiske land topper begge statistikker. Og der utdanningsnivået har steget mest på 2000-tallet, har også tilliten steget mest. Årsaken er at de som har mest utdanning, også har mest tillit til andre mennesker. Tall fra 2009 viser for eksempel at 61 prosent av dem som bare har grunnskole, har såkalt generalisert tillit i Norge, mens hele 86 prosent av de med høyere utdanning, har slik tillit. Påstanden de har svart positivt på, er at «de fleste mennesker er til å stole på».

Men det hjelper selvsagt ikke bare å gå lenge på skolen. Også innholdet i utdanningen må være slik at den gir muligheter for sosial mobilitet for barn som kommer fra familier med et dårlig utgangspunkt. Før var dette viktig for barn fra arbeiderklassen. Nå er det viktig for mange barn av flyktningene som kommer. Flyktningene har gjerne svake norskferdigheter, vet lite om Norge, mangler nettverk og kommer fra land der utdanningssystemet er dårligere enn hos oss. Oppgaven for den norske skolen blir å gi barna deres en mulighet til å «stige i gradene» og gjøre det bedre enn sine foreldre.

Jeg har tidligere, i denne spalten, reist spørsmål om hvorvidt Osloskolen er verdens beste. Enkelte på venstresiden, som var veldig opptatt av å kritisere Osloskolen da vi hadde et borgerlig byråd, harselerte med meg da. Men jeg spør igjen: Hvilke andre byer, på Oslos størrelse og med en like høy og voksende andel minoritetsspråklige elever, har en skole som gjør det så bra?

Osloskolen bidrar til sosial mobilitetEn viktig årsak til at Osloskolen bidrar til sosial mobilitet, er at den har satset veldig sterkt på å gi elevene gode grunnleggende ferdigheter, slik det er forutsatt i Kunnskapsløftet. Elever som kan lese, skrive og regne har nemlig de beste forutsetninger for videre utdanning og arbeid. Uten slike grunnleggende ferdigheter er man ofte hjelpeløs og fortapt i et moderne samfunn som det norske.

Nå har Regjeringen lagt frem en stortingsmelding som skal fornye Kunnskapsløftet. Fagene skal fornyes, og det skal introduseres tre tverrfaglige temaer i undervisningen, nemlig demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring. Dette er blitt godt mottatt av mange, og det kan bli bra.

Men hvis man slakker av på arbeidet med å trene de grunnleggende ferdighetene, gjør man elevene en bjørnetjeneste.

Innlegget var publisert i Aftenposten søndag 12. juni 2016.