IMF forkaster ikke neoliberalismen
Ostry og hans kolleger finner mye å glede seg over i liberal økonomisk politikk. Men de mener også at dereguleringen av kortsiktige kapitalbevegelser har gått for langt, og at noen land har strammet for kraftig til i offentlige budsjetter. Steinar Juel på Minervanett.no.
Publisert: 3. juni 2016
Ostry og hans kolleger finner mye å glede seg over i liberal økonomisk politikk. Men de mener også at dereguleringen av kortsiktige kapitalbevegelser har gått for langt, og at noen land har strammet for kraftig til i offentlige budsjetter.
”Neoliberalisme øker ulikheter og begrenser økonomisk vekst sier IMF”, var overskriften på en artikkel i den britiske avisen Independent i slutten av mai, en overskrift som har vakt en del oppsikt. Men overskriften er feil, det er ikke dette IMF sier. Artikkelen i Independent refererer til en artikkel i IMF-tidsskriftet ”Finance & Development”, skrevet av tre økonomer i IMFs forskningsavdeling, Jonathan D. Ostry, Prakash Loungani, and Davide Furceri. I artikkelen skriver de tvert imot at det er mye å glede seg over når det gjelder effektene av liberal økonomisk politikk. Frihandel har løftet millioner av mennesker ut av fattigdommen. Bedrifters direkte investeringer i andre land har vært en viktig kilde for teknologioverføring, og privatisering av offentlige virksomheter har gitt økt konkurranse, mer effektiv ressursbruk, og gjort at en har fått mer ut av skattepengene.
Hvordan kan Independent da lage en slik overskrift? Jo, IMF-forskerne trekker frem to områder hvor de sier at liberaliseringstankegangen kan ha gått litt for langt. Det er dereguleringen av kortsiktige kapitalbevegelser, og det andre er kravet om tilstramninger i offentlige budsjetter nesten overalt.
De mener veksteffekten av kortsiktige kapitalbevegelser over landegrensene er liten, og at slike kapitalstrømmer ofte er kilde til finansielle kriser. Når det gjelder innstramminger i offentlige budsjetter, pekes det på at kriselandene i Sør-Europa ikke har noe valg, de må få ned den offentlige gjelden og redusere underskuddene på statsbudsjettet. Men det er ikke nødvendig for USA å kutte underskuddene raskt, og solide land i Europa kunne nå tillatt seg å ha større budsjettunderskudd. Det er trolig Tyskland det her særlig siktes til.
Kortsiktig kapitalflyt kan være farlig
Forfatterne har rett i at historien er full av eksempler på land, spesielt fremvoksende økonomier, hvor det har gått galt etter at de har latt en boom i økonomien bli finansiert med kortsiktige kapitalinngang fra utlandet. Et kjennetegn ved boomer er at de tar slutt, enten fordi inflasjonen tar av, gjeldsnivået blir for høyt, eller det blir foretatt for mye investeringer i et område. Da strømmer den kortsiktige kapitalen ut av landet igjen, og forsterker en økonomisk nedgang som var i emning. Dette var karakteristisk for Asia-krisen i 1998, har vært typisk for mange av krisene i latinamerikanske land, og er noe Tyrkia har opplevd.
Noen lærer av slike kriser, andre ikke. De asiatiske landene lærte, også Kina, som var tilskuer til det hele i 1998. Etter Asia-krisen satset Kina sterkt på å bli finansielt uavhengig, det vil si å finansiere utviklingen av landet med egen sparing, og ikke med kapital fra utlandet. Latinamerikanske land har derimot gått i den samme fellen mange ganger.
Mener IMF at kortsiktige kapitalbevegelser må reguleres? Ikke generelt. Men forfatterne viser til at IMFs generelle holdning er at full liberalisering av kapitalbevegelser ikke alltid bør være et mål, ”and that further liberalization is more beneficial and less risky if countries have reached certain thresholds of financial and institutional development.” Ja, det er fornuftig. Det kreves god styring og gode institusjoner for ikke å bli fristet til å ekspandere kraftig på kortsiktige lån fra utlandet.
Noen har bremset for kraftig
Hva så med offentlige budsjetter? Mener forfatterne at land bare kan kjøre på med underskudd og ikke ta hensyn til den offentlige gjelden? Overhode ikke. De bare peker på at noen land har større handlefrihet i budsjettpolitikken enn andre, at de ikke bør sette på bremsen kraftig når verden har behov for stimulanser.
Solide land som USA og Tyskland, som har et relativt høyt gjeldsnivå i offentlig sektor, bør imidlertid, i følge IMF, ha en mellomlangsiktig strategi for å dempe gjeldsveksten . I USA vil utgiftene til de rettighetsstyrte sosiale ordningene begynne å vokse sterkt utover på 2020-tallet. Når det gjelder Tyskland, er det mange som ikke er bevisste på at det er et av de landene i verden hvor aldringen av befolkningen går raskest. Om tretti år vil Tyskland være blant de tre landene i OECD med flest personer over 80 år, femten prosent, mens andelen i Norge antas å ville være åtte-ni prosent. Hvis tyske politikere ikke tenker langsiktig, kan landet om vel tjue år være der Japan er i dag – med store offentlige underskudd og svært høy og økende offentlig gjeld som skal bæres av en befolkning som blir mindre og mindre. Soliditet er noe som er lett å miste.
Så i sum forkaster ikke IMF neoliberalismen, men myndigheter har kanskje vært litt for ivrige på noen områder. Man har kanskje tatt litt for mye Møllers tran.
Innlegget var publisert på Minervanett.no fredag 3. juni 2016.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
