Gjør som svenskene
Norsk økonomi er avhengig av at det bli mindre risikabelt for dem med høyest vekstambisjoner å starte nye bedrifter. Det skjønner ikke politikerne. Lars Peder Nordbakken i Bergens Tidende.
Publisert: 23. februar 2016
Gründerånden i Norge har over flere år vist en negativ trend. Det bør være en varsellampe for politikere og andre som ønsker å styrke vekstkraften i norsk økonomi. Ikke minst bør temaet oppta mange på Vestlandet, i lys av den senere tids aktivitetsnedgang innen oljerelatert næring.
Norge ble med i det internasjonale forskningssamarbeidet Global Entrepreneurship Monitor (GEM) i 2000. Siden har vi vært det nordiske landet som har hatt den høyeste andelen av befolkningen som i løpet av det siste året enten har deltatt i oppstart av en ny virksomhet, eller som er eier og leder av et nystartet foretak som er yngre enn 42 måneder (det såkalte TEA-målet).
Oppsiktsvekkende nok har dette landsrepresentative målet på gründeraktivitet i Norge vist en klart fallende tendens over flere år, og det er også bemerkelsesverdig at det norske TEA-nivået har falt så mye fra 2000 til 2014, fra rundt 12 prosent til under 6 prosent.
Når man sammenstiller denne trenden med det faktum at antall nyetablerte bedrifter i Norge pr. år har ligget temmelig konstant på rundt 45.000- 50.000 de siste ti årene, ser vi at antall personer som i snitt har stått bak hver oppstartsbedrift også har vist en fallende tendens over tid. Det er klar sammenheng mellom antallet som er involvert i oppstarten av et selskap og vekstambisjonene. Derfor er det rimelig å tolke disse utviklingstrekkene som tegn på et svakt fallende ambisjonsnivå blant norske gründere i denne perioden.
Dette bekreftes også i flere detaljerte funn i GEM-undersøkelsene. Andelen som ved oppstart har ambisjon om å ha minst fem ansatte innen fem år, har sunket jevnt over perioden – fra 28 prosent i 2001 til 15 prosent i 2014. Det antyder at vekstambisjonene nesten er halvert siden tusenårsskiftet, men i virkeligheten er de mer enn halvert siden andelene skriver seg fra en synkende total gründeraktivitet i befolkningen i samme periode.
Påfallende er det også å registrere en markert nedgang i ambisjoner over tid når vi måler andelen av gründerne som har lansert et nytt produkt. Pilene har også pekt nedover for andelen av gründere som orienterer seg internasjonalt fra dag én.
Det er derimot interessant å registrere at gründerånden i Sverige har vist klare tegn på fremgang de senere årene. Sverige gikk for første gang forbi Norge målt i gründeraktivitet i 2014. Det skjedde parallelt med en liten nedgang i antall nystartede bedrifter i Sverige i perioden etter 2010, hvilket tyder på at svenske gründere har vist høyere vekstambisjoner i den senere tid. Også denne antakelsen støttes av detaljerte GEM-funn.
Sverige skiller seg vesentlig ut fra Norge på ett viktig område som betyr mye for gründere med vekstambisjoner: Tilgangen til risikokapital i tidlig fase, målt som investering av oppstartskapital som andel av bruttonasjonalproduktet, lå ifølge OECD på det dobbelte sammenlignet med Norge i 2014.
En av grunnene er utvilsomt at svenske myndigheter over flere år har gitt tydelige skatteinsentiver til privatpersoner som investerer i gründerbedrifter. Sverige er også blitt det landet i Europa med størst tetthet på slike forretningsengler. Ikke nok med det. I Sverige finnes allerede offentlige utredninger som forslår en ny stor venturekapitalreform, som bygger på viktige erfaringer fra blant annet USA og Israel. I Norge finnes det ingen tilsvarende konkrete forslag, samtidig som det er ytterst vanskelig å få øye på en eneste stortingspolitiker som har kompetanse og forståelse for disse viktige sammenhengene.
To viktige lærdommer kan trekkes ut av de nevnte funnene. Utviklingen innen norsk gründerskap har over flere år gått i motsatt retning av hva som har vært ønsket politisk. Varsellampene bør derfor blinke for våre politiske beslutningstakere, alle former for skjønnmaling av virkeligheten bør avvises. Utviklingen viser at vi står overfor minst to hovedutfordringer i arbeidet med å legge forholdene bedre til rette for gründere i Norge: En breddeutfordring og en eliteutfordring. Breddeutfordringen handler om å gjøre det mer attraktivt for flere å bli gründer.
Eliteutfordringen handler om å gjøre det mer attraktivt og mindre risikabelt for potensielle elitegründere – de med de høyeste vekst- og innovasjonsambisjonene – å ta skrittet til å starte en ny bedrift.
Begge utfordringene er viktige for landets evne til å skape nye jobber og økt verdiskaping. Det store paradokset er hvor liten oppmerksomhet som vies til eliteutfordringen i Norge. Det er alvorlig, for det er eliteutfordringen som er den aller viktigste i arbeidet med å skape en sterkere entreprenørskapskultur og en sterkere motor for innovativ og produktiv omstilling i norsk økonomi.
Det er god grunn til å ringe inn til entreprenørskapets time i vår økonomisk-politiske debatt.
Innlegget var publisert i Bergens Tidene mandag 22. februar 2016.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
Innspill til ny stortingsmelding om industri
Produktivitet: Regjeringen avslører oppsiktsvekkende lave ambisjoner