Sosialisme og sosialdemokrati

Frihet fra likhet

Hadia Tajik kobler frihet for tett til likhet og evner ikke å se at også staten kan være en ”struktur som begrenser frihet.” Lars Gauden-Kolbeinstveit i Aftenposten:

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 23. januar 2016

Hadia Tajik kobler frihet for tett til likhet og evner ikke å se at også staten kan være en ”struktur som begrenser frihet.”

Hadia Tajik har i Aftenposten 15. januar en kommentar om det moderne sosialdemokratiets syn på frihet. Tajik innrømmer at Arbeiderpartiet historisk har vært for ivrig til å styre folks liv og skriver:” Kritikken mot Arbeiderpartiet har ofte vært at vi i iveren etter å fjerne urettferdige forskjeller, går for langt i å styre folks liv. Det finnes historiske eksempler på det.”

Her tar Tajik delvis feil. Problemet til Arbeiderpartiet er ikke at det vil gjøre noe med urettferdige forskjeller. Det burde det være stolt av. Problemet er snarere at Arbeiderpartiet sliter med å godta forskjeller og ulikheter som langt på vei er rettferdige. Det er bekymringen for rettferdig ulikhet Tajik bør ta et grundigere oppgjør med, hvis hun ønsker å utvikle et mer liberalt Arbeiderparti. For eksempel bør ikke Arbeiderpartiet være så redd for mangfold i og mellom skoler. Så lenge skolen er offentlig finansiert bør en åpne opp for mer liberal friskolepolitikk.

Tajik har et godt poeng når hun understreker hvor viktig like muligheter er for frihet. Men dette er i høy grad politisk felleseie i Norge. Et godt utbygd og offentlig finansiert utdannings- og helsesystem er noe alle partier er for, da det sikrer alle like muligheter, eller forebygger urettferdige forskjeller, for å bruke Tajiks ord.

Tajik er opptatt av samfunnsstrukturer ikke må få begrense enkeltmenneskets frihet. Det er en myte at liberale eller konservative ikke anerkjenner at samfunnsstrukturer kan være til hinder for enkeltmenneskers frihet. Det vi er skeptiske til, er at politikere for ofte skal definere disse strukturene og hvilke tiltak som kan frigjøre enkelmennesker fra dem. Her blir politikere fort veldig ivrige og danner nye statlige strukturer som hemmer friheten enda mer. Som kulturminister var f.eks. ikke Tajik fornøyd med at ikke folk fra alle samfunnslag benyttet seg av ulike offentlig finansierte kulturtilbud. Tajik uttalte at hun i det neste kulturløftet ville «jobbe systematisk med å åpne opp kulturarenaene for et større publikum».

Problemet er bare at slik ”systematisk jobbing” som regel koster penger, krever flere byråkrater, høyere skatter og danner nye ”samfunnsstrukturer”. Kanskje trailersjåføren eller helsearbeideren heller får mer frihet, hvis skattene går ned og arbeidstidsreguleringene blir mindre rigide? Kanskje det er politisk skapte strukturer som først og fremst begrenser deres frihet mer enn at de ikke besøker noen av Operaens oppsetninger i 2016?

En forkortet versjon ble publisert i Aftenposten fredag 22. januar 2016.