Innvandring

Innvandring og flyktninger – og det liberale

Enkelte har i Minerva etterlyst Civitas meninger om flyktningkrisen. Her er et liberalt svar. Marius Doksheim på Minervanett.no:

Marius Doksheim

Publisert: 12. november 2015

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita

Enkelte har i Minerva etterlyst Civitas meninger om flyktningkrisen. Her er et liberalt svar.

Det er hyggelig at våre synspunkter er ønsket. Selv har vi vært av den oppfatning at debatten allerede er fullspekket av spådommer, ønsketenkning og problembeskrivelser, og at det etter hvert er nødvendig å komme til løsninger. Her håper jeg Civita kan bidra etter hvert.

La meg likevel komme med noen mer overordnede perspektiver om hva jeg ser som viktige prinsipper når vi skal tenke om innvandring.

Først en liten presisering: Civita er en liberal tankesmie, som har som formål å bidra til kunnskap og oppslutning om liberale verdier og løsninger. Men det liberale tankegodset er mangfoldig, og vi er ikke et politisk parti. Civitas medarbeidere har derfor ikke én felles mening om alle saker. Det er ulike meninger om innvandring, slik det også er om blant annet skatt og velferdsstat.

Liberalismen kan ikke spores tilbake til én bok eller én tenker som står som et klart forbilde for tenkningen. Liberalismen inneholder, tvert imot, et stort mangfold av ideer og holdninger. Men noen overordnede prinsipper finnes. Først og fremst: Alle mennesker har en ukrenkelig frihet, og alle begrensninger av menneskers frihet må begrunnes. For en moderne liberaler må dette også gjelde over landegrensene. I utgangspunktet har mennesker frihet til å vandre. Det er derfor begrensninger på migrasjonen som må begrunnes.

En annen sentral verdi i liberalismen, nemlig åpenhet for det ukjente eller fremmede, støtter opp under en politikk der innvandrere ønskes velkommen. Liberale tror åpenhet, ofte i form av konkurranse, gjør verden bedre. Åpenheten for handel mellom landene, og konkurransen og omstillingen som denne medfører, var det viktigste for de første økonomiske liberalistene, og det har vært helt sentralt i liberalismen siden. Tidlige liberale skrev mindre om innvandring, men effektene av migrasjon kan ofte sammenlignes med effektene av handel eller annen åpenhet for verdier, ideer og innsikter utenfra – og konsekvensene disse kan ha for et samfunn.

Samtidig kan det også i liberalismen finne begrunnelser for regulering av migrasjon. Verken åpenhet eller enkeltmenneskets frihet er enerådende eller entydige verdier, så man må finne den rette balansen. Liberale, som for eksempel Venstre i Norge, var gjerne ivrige forkjempere for nasjonalstaten. Liberale er også for en sterk stat, selv om den skal være begrenset. En stat som ikke har oversikt eller kontroll over hvem som er dens innbyggere, kan heller ikke opprettholde innbyggernes frihet.

Et annet viktig moment er at de fleste liberale på høyresiden selvsagt også er påvirket av konservative og hayekianske innsikter. Spesielt viktig er betydningen av gradvise tilpasninger og fordelen med trege prosesser. Det er ingen tvil om at dagens flyktningkrise er nettopp en krise, også for mottakerlandene. Den er kaotisk, og løsningene fremstår som tilfeldige og ofte dårlige. For rask innvandring gjør det vanskeligere å integrere på en god måte. Et sted går det en grense for hva som er mulig. Det er derfor all grunn til å forsøke å løse eller bremse krisen, og få migrasjonen inn i mest mulig ordnede former, der flyktningstatusen reserveres for dem som trenger det mest og der de som ikke er reelle flyktninger, finner andre løsninger. På kort sikt er dette nå det viktigste. Uten en kontroll på dagens situasjon vil det bli vanskeligere å få til gode, rettssikre systemer for fremtidig migrasjon.

Frps Hårek Hansen har altså noen poenger. Samtidig er en stat noe mer enn dens innbyggere – den er nettopp kontinuasjonen av de verdier som ligger til grunn for den. Derfor er det noen nyanser Hansen hopper over når han, med henvisning til Christopher Caldwell, mener at en stat ikke kan være den samme med en annen befolkning. En stat kan og må bestå, selv om folket forandrer seg, enten det er fordi det kommer flere til, eller fordi de som en gang var innbyggere forandrer seg (slik for eksempel Norge har forandret seg fra et kristent, konservativt, egalitært samfunn til et moderne, liberalt og mer mangfoldig samfunn). Så er spørsmålet om staten kan opprettholdes, selv med høy innvandring. Det avgjørende da er at de verdiene staten er bygget på, kan opprettholdes.

Det sentrale skillet mellom de som er mest bekymret, og de som er noe mindre bekymret for migrasjon, er kanskje hvor annerledes man mener nykommerne er. Her tror jeg de som frykter innvandringen mest, både undervurderer de innfødtes vilje til å opprettholde de verdiene staten er bygget på, og overdriver innvandrernes vilje til å rive dem ned. Både Ove Vanebos lesning av Hayek og Hårek Hansens bekymringer baserer seg på at menneskene som kommer, er fundamentalt forskjellige fra de som er her fra før. Bekymringene er ikke ukjente blant liberale og sto for eksempel sterkt blant de amerikanske grunnlovsfedrene, da de etablerte prinsippene for sin nasjon og ønsket å begrense innvandringen av blant annet nordmenn.

Selvsagt gjør innvandringen at nye utfordringer dukker opp, og at noen verdikamper må kjempes. Mange stater er dysfunksjonelle, og andre kulturer er ofte mindre liberale eller moderne enn vår. Samtidig: Våre samfunn har en appell for de som kommer, og det bør bety at det finnes et grunnlag man kan bygge på for å opprettholde verdiene, selv om menneskene kommer fra en annen kultur. Da må vi imidlertid også være mest opptatt av det viktigste, nemlig de fundamentale verdiene som ligger til grunn for et pluralistisk samfunn, som for eksempel ytringsfrihet, religionsfrihet og rettsstatsprinsipper. Her må vi stå hardt på prinsippene. Religion, klesdrakt eller matvaner er verdt å diskutere og finne akseptable praktiske løsninger for, men de er underordnet grunnprinsippene. Det var nok mange som fryktet at kristendommens svekkelse ville rokke ved fundamentet for den norske staten. Det gjorde den ikke.

Innvandringsliberale har nok likevel et spesielt ansvar for å ta tak i de brudd på liberale rettigheter som kommer med innvandringen. Vi har alle et ansvar for å opprettholde og forsterke de verdiene liberale samfunn er bygget på. Her er det heldigvis slik at mine medarbeidere i Civita har stått i fremste rekke, enten det er for å forsvare ytringsfriheten, rettssikkerheten, den frie økonomien eller velferdsstatens bærekraft.

Den andre hovedbekymringen blant innvandringskritikere er den økonomiske bærekraften av migrasjonen. Tallene er usikre, og mange spekulerer om fremtiden, men for verden som helhet, og i rene økonomiske termer, er det trolig slik at migrasjon er positivt. Mennesker som beveger seg fra arbeidsløshet til et sted med arbeid, eller fra et sted med lav produktivitet til et sted med høy produktivitet, gjør den totale kaken større.

Men det er større usikkerhet om fordelingen av kaken, og ikke minst om hvordan migrasjon kan kombineres med en stor velferdsstat. Her har man ikke funnet den rette balansen ennå. Økonomer er gjerne positive til migrasjon, men økonomer er også kjent for å legge mange forutsetninger til grunn. Det er disse forutsetningene vi må oppfylle, dersom vi skal gjøre innvandringen til et lønnsomt prosjekt for offentlige kasser. Dagens flyktningkrise har lite med økonomisk effektivitet å gjøre, men det betyr ikke at vi ikke bør forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen: Innvandrere bør derfor komme i arbeid og ikke gå på trygd. Arbeidstakere som allerede er her, må omstille seg og komme i arbeid, ikke gå på trygd. Det må være en viss omfordeling fra de gruppene som tjener på innvandringen (gjerne ”folk flest”) til de som taper eller ikke tjener like mye. Innvandrere må i størst mulig grad gis den utdanning, den kompetanse og de arbeidsforholdene som gjør at vi har høy produktivitet i Norge. Markedet må få fungere, slik at lønninger knyttes til produktivitet.

Derfor er det uheldig at noen av innvandringens fremste forsvarere er imot reformene og omstillingene som trengs for at det skal gå bra. Det er ikke snakk om å legge ned velferdsstaten. Det er flikking og sparkling som trengs (og det trengs for øvrig også, selv om vi stenger grensene helt). Reduserer vi kostnaden for mottaket av hver enkelt, er det lettere å ta imot flere. Får vi høyere arbeidsdeltakelse blant asylinnvandrere og i befolkningen for øvrig, for eksempel opp til islandsk nivå, er mye av velferdsstatens forventede underskudd fjernet. Om innvandrernes etterkommere blir omtrent som resten av oss, vil de bidra med fremtidig arbeidsinnsats og finansiering av fremtidens velferdsstat.

Tiltak for å få innvandrere og andre som står utenfor arbeidsmarkedet, i arbeid, er avgjørende for at de mest pessimistiske kostnadsberegningene skal vise seg feilslåtte. Jeg og kolleger i Civita har tidligere foreslått en del tiltak for integrering av arbeidsinnvandrere. Med flyktningkrisen er utfordringene noe annerledes, men en del prinsipper er de samme. Vi bør se på kostnader ved mottak, integreringsordninger og på hva kommuner som får innvandrere i arbeid, gjør riktig. Vi bør vurdere lønnstilskudd eller, i en startfase, tillate lønninger som er noe under dagens tariffer, men høyere enn dagens offentlige utbetalinger. Vi bør også se på noen av ordningene som gjelder alle, som sykelønnen, den offentlige pensjonsordningen, prosessene for uføretrygd og rammebetingelsene for jobbskaping i næringslivet. Ingen av dagens ordninger må nødvendigvis fjernes, men alle bør støtte opp under et ønske om høyere arbeidsdeltakelse.

Det er, også i en velferdsstat, mulig å kombinere innvandring og økonomisk gevinst. Samtidig virker det sannsynlig at dagens flyktningkrise vil innebære en kostnad som er større enn inntektene, spesielt hvis innvandringen er så høy at integreringen går dårlig. Men vi kan gjøre mer for å gjøre kostnaden mindre. Hårek Hansen spør om liberale reformer blir enklere med en innvandring som gir økte utgifter. Kanskje ikke. Men partiet og Regjeringen Hansen arbeider for, planla en stor utgiftsøkning på statsbudsjettet allerede før de så konsekvensene av flyktningkrisen, slik også tidligere regjeringer har gjort. Kanskje har den økte oppmerksomheten om velferdsstatens bærekraft den siste måneden gjort at flere er blitt mer opptatt av utfordringene og behovet for reformer.

Til sist er det flere som advarer mot at innvandringen kan gi økt høyreekstremisme, høyrepopulisme eller overdrevne nasjonale følelser. At høy innvandring kan gi negative reaksjoner i et land der store deler av befolkningen er under press, virker riktig. Men at Norge, med en arbeidsledighet på tre-firetallet og en økonomisk fremgang de siste tiårene nesten uten sidestykke i historien, skulle være mest utsatt, virker rart – selv om nær fortid har vist at ingenting kan utelukkes. Men dette kan like gjerne være et argument for at Norge bør bidra til å avlaste land som Ungarn, Hellas, Italia, Libanon eller Libya, for der er trusselen større.

Tiden fremover må brukes til å forsøke å få på plass felleseuropeiske løsninger og samarbeid med avsenderland. At man sender tilbake asylsøkere uten beskyttelsesbehov, er få imot. Enda viktigere er det at man har klare regler om hvem som fortjener beskyttelse, som er forståelige både for migranter og befolkningen. Jo flere vi skal ta imot, jo mer aktuell blir diskusjonen om hvilke rettigheter de skal ha. I Norge bør vi også finne ordninger for å legge til rette for bedre og raskere integrering i arbeidslivet.

Ingenting av det jeg har skissert over, er selvsagt eller enkelt. Flyktningkrisen er svært vanskelig å håndtere, og ingen vet hvilke fremtidsspådommer som er riktige. Sannsynligvis blir resultatet et annet enn vi ser for oss i dag. Men for en liberaler er i hvert fall utgangsposisjonen denne: Også flyktninger er mennesker. Mennesker er frie, og de tar stort sett valg de mener er best for dem selv. Det gir et potensial for gevinst, begge veier. Men det krever åpenhet og noen vanskelige fighter, og krav til innvandrere om å vise den samme åpenheten som vi viser dem.

Tidlige liberale tenkere var bekymret for stor emigrasjon. Dagens liberale må løse utfordringene knyttet til immigrasjon. På kort sikt trengs kanskje en innstramming, for å kunne legge til rette for bedre, mer liberale og mer funksjonelle systemer senere. Men tross alt: Også for en nasjonalt orientert liberaler må det være bedre at folk vil inn, enn at de vil ut.

Innlegget er publisert på Minervanett.no torsdag 12. november 2015.

Publisert: 24. november 2023