Oljepenger er feil medisin mot ledigheten

Regjeringen har lagt frem et forslag til statsbudsjett hvor oljepengebruken er på rekordhøye 195 milliarder kroner. Haakon Riekeles i E24 om hvorfor det ikke kan forsvares:

Haakon Riekeles

Publisert: 5. november 2015

Av Haakon Riekeles, samfunnsøkonom i Civita

En stor del av begrunnelsen for at budsjettet er såpass ekspansivt er at økonomien er i en nedgangskonjunktur og arbeidsledigheten er økende.

I et notat for Civita har jeg sett på om situasjonen i arbeidsmarkedet kan rettferdiggjøre denne oljepengebruken.

Det er tre grunner til at jeg mener den ikke kan det:

For det første, selv om arbeidsmarkedet er dårlig er det langt fra i krise
For det andre, finanspolitikk har relativt begrenset innvirkning på ledigheten
For det tredje, en så høy oljepengebruk er ikke bærekraftig og kan derfor ikke være et svar på en arbeidsledighet som kan bli værende høy over flere år.

Med nesten 130.000 ledige i tredje kvartal 2015 ifølge SSB, er det lett å forstå at politikere leter etter tiltak som kan få ned ledigheten. Man må helt tilbake til 1993 for å finne et høyere antall ledige.

Ser man derimot på mer enn bare antallet ledige, så fremstår situasjonen noe mindre dramatisk.

Økningen i ledigheten etter oljeprisfallet høsten 2014 har ikke betydd at færre er i jobb. Faktisk har antall sysselsatte vokst med rundt 20 000 det siste året. Her skiller nedgangen vi nå opplever seg klart fra tidligere lavkonjunkturer. Både under finanskrisen og under lavkonjunkturen i 2002-2003 gikk antall sysselsatte ned.

AKU-ledigheten (ledigheten registrert i SSBs arbeidskraftsundersøkelse) var i august på 4,6 prosent av arbeidsstyrken. Det er klart høyere enn det svært lave nivået vi har opplevd de siste årene, men det er kun halvt prosentpoeng høyere enn snittet for de siste 25 årene, og lavere enn nesten alle andre land vi kan sammenligne oss med.

Ser man på andre mål på hvordan arbeidsmarkedet har utviklet seg, gir det et mindre dårlig bilde enn AKU-ledigheten gjør alene. I mange land er det vanlig å også se på brede definisjoner av ledige, som inkluderer personer som jobber mindre enn de ønsker, såkalt undersysselsatte, og personer som ønsker jobb, men på grunn av blant annet manglende jobbsøkeaktivitet, ikke regnes som del av arbeidsstyrken.

Antall undersysselsatte har ikke økt, og andelen utenfor arbeidsmarkedet som ønsker arbeid gjorde et hopp i andre kvartal, men er i tredje kvartal tilbake til mer vanlige nivåer.

Det er også verdt å merke seg at NAVs ledighetstall hittil ikke har økt like mye som SSBs tall.

Det er flere forklaringer på det, som jeg drøfter i notatet. Men denne sprikende utviklingen i tallene gjør hvert fall at vi med større sikkerhet kan si at den reelle situasjonen ikke erverre enn det AKU-ledigheten viser.

Det er vanskelig å gi et klart svar på hvor stor effekt en økning i offentlig pengebruk har på arbeidsledigheten. Professor Steinar Holden ved UiO og Victoria Sparrman fra SSB, har i enanalyse basert på 20 OECD-land i perioden 1980-2007 kommet frem til at en økning i offentlig pengebruk tilsvarende én prosent av BNP gir 0,3 prosentpoeng lavere ledighet.

Analyser gjort av forskere i SSB i forbindelse med finanskrisen fant at en økning i pengebruken på litt over en prosent av BNP ga mellom null og 0,4 prosentpoeng lavere ledighet (alt ettersom hvordan pengene blir brukt – offentlig forbruk ga størst effekt).

Et unntak fra dette bildet var dersom hele summen ble brukt direkte på økt offentlig sysselsetting.

Da kunne effekten være så høy som 1,6 prosentpoeng lavere ledighet. Det er imidlertid ikke realistisk å øke offentlig forbruk på en slik måte at alt går til å betale for flere offentlige ansatte. Det er sannsynligvis ikke ønskelig heller, ettersom det er vanskelig å reversere en slik økning.

I realiteten er økt offentlig pengebruk alltid sammensatt av mange typer utgifter, med forskjellig innvirkning på ledigheten.

Disse anslagene viser at det er fullt mulig å redusere arbeidsløsheten gjennom ekspansive budsjetter, men det krever store summer for å få en vesentlig effekt: én prosent av fastlands-BNP er i 2016 lik 27 milliarder kroner.

Regjeringens forslag til statsbudsjett innebærer en økning i oljepengebruken på 0,7 prosent av BNP (dette er endringen i det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge for å være helt presis; også kalt bare «budsjettimpulsen»), mens snittet de siste årene har økningen vært på 0,3 prosent.

Selv med et forholdsvis høyt anslag for hvor effektivt offentlig pengebruk er for å begrense ledigheten (for eksempel 0,5 prosentpoeng per prosent av BNP) gir den ekstra oljepengebruken til Regjeringen bare rundt 5000 færre arbeidsledige.

Til sammenligning har SSB anslått at fallet i kronekursen i løpet av 2015 har ført til om lag 16 000 færre arbeidsledige.

Rett før sommeren leverte Thørgersen-utvalget en offentlig utredning om handlingsregelen og innfasing av oljepenger. De anbefalte, som en av flere mulig tilleggsregler, at man bør begrense økningen i oljepengebruken med mellom 0,1 og 0,2 prosent av BNP i et normalår,blant annet for å få en jevnere økning av oljepengebruken og for å unngå at de store kostnadene forbundet med eldrebølgen kommer samtidig som vi må redusere oljepengebruken hvert år.

Regjeringen bruker rundt 20 milliarder mer enn det rådet skulle tilsi. Nå ser 2016 ut til å være vesentlig dårligere enn et normalår, noe som tilsier noe høyere oljepengebruk.

Men det er vanskelig å se hvordan en så stor avstand til det Thøgersen-utvalget anbefaler, og til det som har vært vanlig oljepengebruk, kan forklares av motkonjunkturtiltak alene.

For å få en oljepengebruk som over tid lå på nivået Thøgersen-utvalget anbefaler, ville man i et år som var bedre enn snittet måtte redusert oljepengebruken som andel av BNP. Det er ikke troverdig at regjeringen ville vært så tilbakeholdne i gode tider. Dermed kan de heller ikke ta seg råd til å være så ekspansive i dårligere tider.

Thøgersen-utvalget advarer om at dersom oljeprisen blir lav over flere år samtidig som avkastningen i fondet er svak, så vil en impuls på 0,5 bety at vi når toppen i oljepengebruk allerede om seks år.

Da vil vi være i den ulykkelige situasjonen at vi får stadig strammere budsjetter i akkurat de årene hvor utgiftene til eldrebølgen blir størst, og hvor vi har størst behov for å omstille oss fra en oljeavhengig økonomi.

Det er ikke usannsynlig at arbeidsløsheten vil holde seg på omtrent dagens nivå, eller høyere, i flere år. Hvis det samtidig betyr en økning i oljepengebruken på det nivået regjeringen nå har lagt opp til, så kan vi nå punktet da oljeformuen faller fortere enn noen aner.

Innlegget var publisert på E24.no torsdag 5. november 2015.

Publisert: 30. august 2022