Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita
Jeg har vært gründer og startet ett av de mer enn 28 000 AS’ene som hvert år etableres i Norge. Jeg sa opp en sikker jobb, og jeg måtte forsikre meg om at jeg kunne leve uten lønn i en relativt lang oppstartsperiode. I tillegg måtte jeg hente inn kapital og skaffe meg kompetanse om markedet jeg skulle inn i. I en lang periode var det mye jobb og lite lønn. Bedriften jeg startet hadde på det meste rundt 15 ansatte. Jeg hadde vekstambisjoner, men endte til slutt med en liten virksomhet, som jeg til slutt solgte.
Dette er en vanlig gründerhistorie. Mange starter, men bare noen få lykkes, og enda færre legger grunnlaget for store bedrifter.
Det er nystartede bedrifter som skaper flest nye arbeidsplasser og som står for mye av dynamikken i en omstillingsfase. Unge bedrifter er avgjørende for tilveksten av arbeidsplasser i Norge. Tall fra SSB viser at bedrifter som hadde eksistert i mindre enn fem år bidro med en positiv netto endring på 248 000 arbeidsplasser i perioden 2002-2007. I samme periode stod eldre selskaper for et netto frafall av 181 000 arbeidsplasser. Den samme trenden kan sees i OECD. Unge selskaper er avgjørende for å skape nye arbeidsplasser når gamle arbeidsplasser forsvinner. Menons analyse av alle virksomheter som ble startet i 2003 viser at bare 50 prosent var aktive ti år etter, og kun én av ti har vokst til å bli viktige verdiskapere og sysselsettere.
Norge trenger gründere av småbedrifter, men vi trenger også gründere som klarer å skape nye, store selskaper. Min kollega Villeman Vinje og jeg har noen forslag til hvordan en politikk for gründere kan utformes:
- Staten bør i større grad stimulere til private investeringer i oppstartsbedrifter.
- Man bør innføre «Gründerpenger» – ny offentlig støtteordning til utvalgte oppstartsbedrifter med stort potensial, under oppfølging og kontroll av en mentorkomité.
- Man bør styrke tilgangen av statlig kapital for bedrifter i oppstarts- og tidlig vekstfase.
Det store flertallet bedrifter er privateide. Men ser man på samlet kapital investert i næringsvirksomhet, endres bildet. Da er det en stor ubalanse mellom offentlig sektor og norske privatpersoners eierskap av innenlands næringsvirksomhet. Det offentlige eier næringsverdier som er om lag tre ganger større enn det direkte privateide norske eierskapet. Skattesystemet bør innrettes slik at det gis bedre insentiver enn i dag til å investere i risikoprosjekter, som nyetableringer og innovative foretak, ved at estimert risiko etter skatt reduseres.
Til tross for mangfoldet i offentlige støtteordninger, er det ingen av ordningene som direkte matcher den fordelen det kan være for en oppstarts- og innovasjonsbedrift å få inn en privat, kompetent medeier, som kan bidra både med kompetanse og kapital. I Civita-notatet Politikk for entreprenørskap foreslår vi at det innføres en ny støtteordning – «Gründerpenger» – en ordning som vil kombinere mange av de gode sidene private eiere bringer, med nødvendige kontrollmekanismer som sikrer kvaliteten og hvem som mottar den offentlige støtten.
Det er gründerne selv som gjør jobben, skaper arbeidsplassene og har ideene. De trenger økonomisk trygghet i oppstartsfasen, men minst like viktig er et godt nettverk som kan bidra med kompetanse. Rammebetingelser som gir økt privat eierskap virker. Det vil utløse både kapital og kompetanse.
Innlegget er publisert på Fastings blogg tirsdag 4. august 2015.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
Innspill til ny stortingsmelding om industri
Produktivitet: Regjeringen avslører oppsiktsvekkende lave ambisjoner