Maktens tragiske dilemma
Det er gode grunner til å intervenere militært mot den såkalte Islamske staten (IS). Det mest åpenbare er det folkerettslige prinsippet om at det internasjonale samfunn er pliktet til å handle under folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, skriver Bård Larsen i VG.
Publisert: 12. juni 2015
Av Bård Larsen, historiker i Civita
Situasjonen i Syria er den største humanitære katastrofen siden Andre verdenskrig. Den er menneskeskapt, men den kan, i alle fall delvis, forhindres fra å bli enda verre. 11 millioner mennesker er på flukt, de fleste muslimer. 300.000 mennesker er drept, både i borgerkrigen og av IS’ genocidale fremferd. Minoriteter som Jesidiene males sakte, men sikkert (og i full åpenhet) i stykker. Kurderne fører en håpløs kamp.
Om få år kan to tusen år gamle kristne sivilisasjoner forsvinne fra regionen. Hvis ikke Den islamske staten stoppes, står Midtøsten i fare for å bli totalt ødelagt av sekterisk vold. Etter hvert må vi kanskje stille oss spørsmålet om hvordan verden vil bli om en «halv verdensdel» blir ubeboelig og ytterligere titalls millioner drives på flukt.
Hva kan vi eventuelt gjøre med dette?
Gode grunner for å intervenere
Barack Obama og David Cameron hadde en gylden mulighet til å gripe inn i Syria på et tidlig tidspunkt, men de trakk seg. Vesten har også bidratt til å skape konflikt i regionen, gjennom helt eller delvis å forsøk å få til et regimeskifte gjennom militære midler. Det var nok en stor feil å gå inn i Irak, men det var også feil at man trakk seg ut og etterlot en nasjon uten en fungerende sentralmakt. Det var som kjent maktvakuumet i Irak som gjorde det mulig for IS å etablere seg.
Det er fullt mulig å nøytralisere IS og skape sikre lommer i regionen for dem som blir forfulgt og massakrert. Med en kombinasjon av luftherredømme og tropper på bakken vil IS være et lett bytte for et moderne krigsmaskineri. Selvsagt er det lettere sagt enn gjort, men det er altså mulig.
Det er gode grunner til å intervenere. Det mest åpenbare er det folkerettslige prinsippet Responsibility to protect (R2P), hvor det internasjonale samfunn er pliktet til å handle under folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
Nøytralisering av IS kan også stagge den voksende islamske hybrisen blant særlig unge europeiske menn, som sitter foran PC-skjermene og drømmer om å bli fremmedkrigere (men dessverre også oppildner andre).
Syria er dessuten ikke bare et problem for syrerne. Jo lenger vi lar være å intervenere, jo verre kan det bli: Med økende resignasjon i Midtøsten kan IS paradoksalt nok øke oppslutningen. Over tid vil IS profesjonaliseres, noe som også kan innebære terroranslag mot Europa og USA.
Vesten må også gjenreise troen på at vi er the good guys. Dette er det grunnleggende: Liberale demokratier sitter ikke og ser på at hundretusener blir sendt til slakterhuset.
Store utfordringer
Men utfordringene står mildt sagt i kø. Militær intervensjon kan slå begge veier: Muslimer kan oppfatte det som nok en vestlig krigserklæring mot islam, men også omvendt: At Vesten denne gangen intervenerer for å beskytte muslimer, slik de gjorde det i Bosnia.
Den helt nødvendige flyforbudssonen over Syria vil ganske sikkert oppfattes som en krigserklæring mot Assad (man må kanskje ta ut Assads luftstyrker). Det vil koste vestlige piloter livet. Det er store muligheter for at bakkestyrker mot IS vil innebære at de må settes inn mot syriske styrker også.
Noen hevder at bakkestyrker mot IS i Irak er langt mer realistisk, siden vestlig nærvær er ønsket i Bagdad. Men konflikten mellom sjia- og sunnimuslimer gjør dette vanskelig.
Bakkestyrker i Syria og/eller Irak vil altså koste. Avveiningene er mange. Vi kan ikke med sikkerhet vite hvordan resultatet blir. Ikke minst er faren for regional destabilisering stor. Blant politikere og forsvarsanalytikere er meningene delte om hvilke muligheter som finnes, om noen i det hele tatt.
Blant «realistene» argumenteres det med at Midtøsten ikke er vårt problem, og at militære eventyr er kostbare. Det verste en proteksjonist hører, er mantraer om at «noe må gjøres». Men det er derfor vi har klausuler om humanitær intervensjon i folkeretten. Noen ganger må noe gjøres, selv om det innebærer risiko og kostnader.
Dilemmaet står altså mellom å intervenere eller å la konflikten gå sin gang. Et fåtall vil allikevel mene at det ikke finnes et smertepunkt før verdenssamfunnet i en eller annen form vil se seg nødt til å gjennomføre en humanitær intervensjon. Vi er åpenbart ikke der ennå. Sikkerhetsrådet har myndighet til å autorisere de tiltak som er nødvendige, herunder bruk av militærmakt, for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Men der kan altså Russland, med sin støtte til Assad-regimet i Syria, sette bremsen på.
Rå makt
Den amerikanske kommentatoren Robert Kagan er talsmann for at demokratiske nasjoner bør opprette Ligaen av demokratiske stater, en kompletterende organisasjon til FN, som kan gripe inn der andre systemer svikter. Kanskje er tiden moden for å lufte ideen på nytt?
Kagan har også tatt til orde for «boots on the ground» i Syria. I Wall Street Journal beskriver han hvordan både Europa og USA flykter fra byrdene av maktbruk og søker «pusterom fra den menneskelige eksistensens tragiske realiteter» gjennom overdreven tro på myk makt. Ikke minst etter dårlige erfaringer i Irak og Afghanistan er viljen til krig desimert og erstattet med troen på myk makt. Men Kagan viser til at Den islamske staten er et bevis på at rå makt fremdeles er (og alltid har vært) et nøkkelelement i internasjonal politikk.
Kagan trekker historiske linjer tilbake til tiden etter Første verdenskrig og ønsket om å unngå ny krig. Mange forstilte seg at krig var irrasjonelt og at ingen nasjoner logisk sett ønsket krig. Resultatet av dette var ettergivenhetspolitikken. Liberale krefter prøvde å snakke fornuft med nazistene, selv om det innebar at man ofret tsjekkerne. Det virket som en rimelig pris å betale for å unngå en annen katastrofal krig. Dette var realismen i 1930, skriver Kagan. Men det viste seg raskt at ikke alle delte liberale forestillinger om fremgang og fornuft, men heller dyrket romantiske lengsler etter tapt heder og renhet. Det ble som kjent en bratt og kostbar læringskurve.
Kagans advarsel mot ettergivenhet er klar. Synker vi dypere ned i vår versjon av 1930-tallet, kan vi bli ganske sjokkert, akkurat som våre forfedre ble, over hvor fort ting faller fra hverandre: «Det finnes ingen militær løsning», er ifølge Kagan det konstante refrenget. Men hvis IS ikke blir møtt med tilstrekkelig respons, vil de bevise at, ja, det finnes noe slikt som en militær løsning.
Innlegget er publisert i VG fredag 12. juni 2015.