Ytringsfrihet og vold
Tilhengerne av full ytringsfrihet har fått et hegemoni i norsk offentlighet, og det er bra. Slik skal det nemlig være i et liberalt demokrati, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Dagbladet.
Publisert: 2. juni 2015
Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita
Tilhengerne av full ytringsfrihet har fått et hegemoni i norsk offentlighet, og det er bra. Slik skal det nemlig være i et liberalt demokrati.
En av ytringsfrihetens fremste forsvarere, Kenan Malik, ser likevel skyer i horisonten og advarer i VG 26.5 mot liberale på venstresiden som er for ytringsfrihet, med et forbehold i form av et «men». I Dagbladet 28.5 argumenter Aksel Braanen Sterri mot Malik, og sier det blir galt når Malik «hevder at de som misliker ytringer som «kan forårsake straffbare handlinger – eller at minoriteter blir krenket», utgjør en like stor trussel mot ytringsfriheten som full sensur.»
For det første skriver ikke Malik at det «utgjør» en like stor trussel, men at det «kan være det». En detalj, men mer problematisk er resten av tolkningen av Maliks poenger. Maliks poeng – som er helt sentralt for å kunne si noe meningsfullt om det ulne begrepet «ytringsansvar» – er at det å krenke noen ikke er det samme som å oppfordre til vold. For alt snakket om «ytringsansvar» oppstår først og fremst når svaret på ytringer er vold. «Ytringsansvar» er ikke det sentrale i opphetede debatter om kjønnskvotering, nasjonal transportplan eller reservasjonsrett.
Man må skille mellom det å oppfordre til vold og det å krenke (i den grad krenkelse er et meningsfullt begrep). Etter det grusomme og dødelige angrepet på journalistene i Charlie Hebdo i Paris var det få av dem som snakket om «ytringsfrihet, men» eller «ytringsansvar» som mente å kritisere forherligelse av hat mot vestlige verdier eller ytringsfriheten. Kritikken var uverdig nok rettet mot ofrene for volden, og ikke dem som kunne tenkes å ha motivert drapsmennene med å snakke svært nedsettende og hatefullt om Charlie Hebdo og alt det magasinet står for.
Vi kan gjerne ha en debatt om ytringskultur, respekt og ytringsansvar, og i den debatten har nok Sterri mye interessant å si, men det at noen svarer på ytringer med vold kan aldri aksepteres eller «forstås» med at voldsutøverne er «krenket», «føler seg marginalisert» eller hva det måtte være. Der hvor ytringsfriheten trenger et «men» er hvor noen direkte oppfordrer til vold eller andre straffbare handlinger. Slike begrensninger har vi i vår lovgivning, og det er helt ukontroversielt. Vi har imidlertid også rettslige begrensninger på ytringsfriheten i form av straffebud mot bestemte former for «krenkelser». Det er problematisk. Ikke fordi det er et mål å krenke. Men slike ytringer bør møtes med debatter om respekt og ytringskultur, ikke rettslige sanksjoner.
Innlegget var publisert i Dagbladet tirsdag 2. juni 2015.