Religion eller trusler?

Ytringsfriheten rekker langt, og med god grunn.Vi må få vite hvor folk står, vi kan imøtegå uttalelsene, og muslimer som føler seg urettmessig plassert i samme bås kan reagere og vise sin avsky. Men dette kunnskapsbehovet må ikke få lov til å trumfe folks sikkerhet, slik Krekar-intervjuet har medført. Der går grensen, skriver Morten Kinander hos NRK Ytring.

Morten Kinander

Publisert: 3. mars 2015

Av Morten Kinander, jurist i Civita.

På fredag ble Mulla Krekar varetektsfengslet for fire uker. Oslo tingrett mente at varetektsfengslingen ikke var et uforholdsmessig inngrep for å forhindre at Krekar gjentar truslene han kom med i intervjuet i Dagsrevyen.

Det viktigste rettsgrunnlaget for fengslingen, var at Krekar med skjellig grunn kan mistenkes for å ha overtrådt straffeloven § 140, som forbyr oppfordring til straffbare handlinger. I tillegg ble han også med samme grunn mistenkt for å ha overtrådt § 227, som straffer den som kommer med uttalelser som er ”er skikket til at fremkalde alvorlig Frygt”. § 140 har en strafferamme på 8 år, mens § 227 kan medføre straff i inntil 3 år.

Krekar sa en rekke ufyselige ting i intervjuet, men det var særlig uttalelsene om kurderen Halmat Goran som ble ansett for å utgjøre kjernen i fengslingsgrunnlaget. Goran lever i dag på skjult adresse, grunnet Krekars tidligere trusler mot ham. Krekar gjentar altså det hele, denne gang ikke bare på et chattested på internett og ved personlige telefonoppringninger, som forrige gang, men på selveste Dagsrevyen.

Det har ikke vært en storm av protester mot fengslingen av Krekar, forståelig nok.

Uttalelsene er ikke bare avskyelige, men særlig det at Krekar utlovde en dusør til den eller de som klarte å ta livet av Goran, gjør at dette treffer kjernen i oppfordringsbestemmelsen i straffeloven. Forumet er også viktig; det er stor gjennomslagskraft i Dagsrevyen, noe som gjør at uttalelsene er særlig «skikket til å fremkalle frykt».

Temaet har imidlertid en forhistorie.

I 2014 ble lederen for Profetens Ummah, Ubaydullah Hussain, frikjent for å ha kommet med oppfordringer om terror, som inkluderte hyllingen av alt fra 9/11, og In Amenas-hendelsen til terroren på det kenyanske kjøpesenteret Westgate.

Oslo tingrett mente at uttalelsene måtte anses for å være vernet av ytringsfriheten. Hussain ble frikjent, selv om uttalelsene ble ledsaget av formuleringer «Måtte Allah swt belønne våres brødre med den største og beste Paradiset og drive fiender av Islam ut av våres land og utslette dem».

Selv om det ikke ble sagt direkte i dommen, er det rimelig å anta at dersom Hussain ikke hadde uttalt et ønske om at det var Allah, men andre, etter hans mening troende muslimer, som skulle «utslette» fiendene av islam, hadde utfallet blitt annerledes.

Det var altså dette Krekar gjorde; han krysset en grense ved å gi uttrykk for et håp om at straffen ikke bare ville komme fra Allah, men fra fysiske personer. At uttalelsene er forkastelige og krenkende overfor etterlatte etter In Amenas-terroren, betyr altså ikke at de også er straffbare. Og slik må det være, dersom ytringsfriheten skal ha en funksjon.

Det kan være grunn til å minne om at ytringsfriheten også beskytter muslimer som kommer med krenkende og dypt støtende uttalelser. Og omvendt; de som ikke forsto hvorfor mange muslimer ikke omfavnet ytringsfriheten i forbindelse med den siste tidens hendelser, bør heller ikke ha problemer med at Hussain ble frikjent for dette.

Mer kontroversiell er imidlertid den andre dommen mot Hussain, hvor han ble straffedømt for en rekke konkrete uttalelser, rettet mot enkeltpersoner. Dette inkluderte trusler mot journalister og offentlige tjenestemenn, hvor Hussain åpenbart krysset nevnte grense, og ble konkret. Men på ett punkt ble han frifunnet, nemlig uttalelser om at forfatteren Amal Aden, en somalisk lesbisk kvinne, burde steines til døde.

Og altså ikke bare utsatt for trakassering, slik hun hadde blitt. Retten kom altså til at dette var snakk om teologi, og derfor vernet av både ytringsfriheten og religionsfriheten. Det er mulig at Aden måtte tåle dette i ytringsfrihetens navn, men det er oppsiktsvekkende at en verdensreligion med rimelighet kan avstedkomme slike teologiske posisjoner som medfører strafferettslige grenseoppganger.

NRK har fått kritikk for gjennomføringen av intervjuet, og at de har sendt programmet og derved også truslene i beste sendetid. Intervjuet var etter sigende flere timer langt, slik at NRK hadde nøye plukket ut disse hårreisende uttalelsene. Vi snakker om kommentarer som hadde blitt omgående fjernet dersom de hadde dukket opp i et kommentarfelt på nettet. Det er ikke etisk uproblematisk, verken pressefaglig eller ellers. Spørsmålet er imidlertid om det også er strafferettslig relevant.

At også journalist Anders Magnus eller NRK kan risikere straff, er imidlertid ikke så teoretisk som man kunne tro.

I den såkalte Jersild-saken i Danmark fra 1980-tallet, ble en dansk dokumentarjournalist dømt for å ha bidratt til spredning av hatpropaganda i forbindelse med et intervju av de såkalte «Grønnjakkene», en innvandringsfiendtlig organisasjon.

Saken er slående lik Krekar-saken. Jersild hadde oppsøkt medlemmer av organisasjonen, gjort et langt intervju og gjennom utdrag latt disse snakke fritt og – som er det viktige – uimotsagt. Jersild ble i dansk høyesterett for å ha spredd hatpropagandaen til et videre publikum. Det er hører med til historien at menneskerettighetsdomstolen frikjente Jersild i 1994, under sterk dissens fra blant andre vår egen Rolv Ryssdal, som uttalte at det var «absolutt nødvendig å legge til i det minste en klar avstandstaken til innholdet» dersom dette ikke skulle være straffverdig.

Ytringsfriheten rekker langt, og med god grunn. Kanskje på grunn av nettopp dette intervjuet får vi erfare Krekar i «fri dressur», og vi får tydelig vite hva han står for. Og vi kan imøtegå uttalelsene, og muslimer som føler seg urettmessig plassert i samme bås kan reagere og vise sin avsky. Slik de også har gjort.

Det samme gjelder det lengre intervjuet med nevnte Hussain i VG 16. august 2014, hvor også VG ble kritisert av Øyvind Strømmen for å ha vært et mikrofonstativ for ekstremisme. Men intervjuet var også den direkte årsaken til den store mønstringen av moderate muslimer mot ekstremisme få dager etter.

Slik fungerer ytringsfriheten, og derfor har vi den. Vi må få vite hvor folk står. Men dette kunnskapsbehovet må ikke få lov til å trumfe folks sikkerhet, slik Krekar-intervjuet har medført. Der går grensen.

Det spørs om også NRK blir tiltalt i denne saken, men det er på det rene at intervjuet er problematisk.

Det er også på det rene at Krekar ved å oppfordre til drap på konkrete personer ikke bør beskyttes av ytringsfriheten.

Innlegget er publisert på NRK Ytring 3.3.15. Se også:

Ytringsfrihet – 10 essays

Red. Lars Gauden-Kolbeinstveit

Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet i vårt liberale demokrati. Samtidig er ytringsfriheten omstridt, og med jevne mellomrom oppstår det debatter om dens begrunnelse og dens grenser.

Debatten om ytringsfrihet er sammensatt, og uklarheter omkring dens begrunnelse og mål bidrar noen ganger til en debatt hvor en snakker forbi hverandre. Samtidig tvinger uklarhetene frem tydeligere definisjoner av hva man mener når man snakker om ytringsfrihet.

Globaliseringen, et stadig mer flerkulturelt samfunn og det banale faktum at mennesker alltid har ulike meninger og oppfatninger, gjør det nødvendig med debatter om ytringsfrihet. Bidragsyterne til denne antologien har på forskjellige måter bidratt til en klargjøring av ytringsfrihetens begrunnelser, dens dilemmaer eller mangel på sådanne.

Boken kan bestilles her eller lastes ned gratis som pdf her: Ytringsfrihet

Publisert: 3. mars 2015