Lys og mørke i jammerdalen
I norsk politikk gjøres små uenigheter til spørsmål om liv og død. Men politikken i et liberalt demokrati handler oftere om reelle dilemmaer enn om det gode mot det onde, skriver Bård Larsen i VG.
Publisert: 20. februar 2015
I norsk politikk gjøres små uenigheter til spørsmål om liv og død. Men politikken i et liberalt demokrati handler oftere om reelle dilemmaer enn om det gode mot det onde.
Ordet «manikeisme» stammer fra forestillingen om at lys og mørke – godt og ondt – står i et evig motsetningsforhold. Manikeisme har tradisjonelt stått sterkt i religiøse miljøer. Blant politiske mennesker er den også vanlig, spesielt på venstresiden, kanskje utledet av det gamle munnhellet om at høyresiden ser på venstresiden som naive (les: de kan ingenting om penger) og at venstresiden ser på høyresiden som slemme (les: egoister).
Oversatt til relativt kattemyke Norge burde man gå ut fra at politisk manikeisme har dårlige kår. Men slik er det ikke. I stedet oversettes små uenigheter til spørsmål om liv og død.
Sist ut var lyriker Jan Erik Vold, som på Dagsnytt 18 sammenlignet norsk asylpolitikk og tiggerdebatten med forholdene i Det tredje riket. Justisminister Anders Anundsen er ifølge Vold en rasistisk minister i en norsk variant av Hitler-Tyskland. Programleder Sigrid Sollund etterlyste en begrunnelse for den ramsalte sammenligningen. Denne kokte ned til at vi «burde gjøre litt mer» for flyktninger og romfolk. Noen måtte si det, mente Vold. Sollund lurte på hva slike spissformuleringer gjør med debattklimaet, men Vold fremsto uforstående.
Volds historieleksjon kom i forlengelsen av tiggerdebatten som har ridd fedrelandet som en mare. Regjeringens forslag om å forby «bistand» til tigging var både dårlig tenkt og juridisk overflødig. Her innbød man til å bli tolket i verste mening, en mulighet som selvfølgelig ble grepet begjærlig (og bedre ble det ikke av flere rotete uttalelser fra regjeringens talsmenn). Det skal «ikke være kriminelt å gi folk en kopp kakao», sa Jonas Gahr Støre ved første anledning. I pressen dukket martyrene opp, de som ville gå i fengsel for de utstøtte.
Men Støre og mange andre kritikere vet bedre: At lovforslaget var rettet mot organisert tigging og menneskehandel og ikke at man skal straffes med bøter eller fengsel for å gi bort kakao. Det fascinerende er at Støre får gehør for å gjenta påstandene. Til alt overmål har tiggerretorikken slått rot i utenlandsk presse, og gir et inntrykk av Norge i utlandet som neppe blir rettet opp igjen.
Norsk asylpolitikk får så ørene flagrer. Skribenter, politikere, filantroper og meningmann står i kø for å erklære asylpolitikken umenneskelig. Ifølge Per Fugelli er folkesjelen «hard, nesten ond», og vi blir «selv umennesker». Arbeideparti-politikere angriper regjeringen for mye av den samme politikken de selv har myntet. KrF og Venstre vil ikke være dårligere. Fra Aftonbladets Ehsan Fadakar får vi høre om et Norge i «medmenneskelig fritt fall», som «behandler de fattigste som dyr».
Ordene mister injurierende kraft. Hvis Norge behandler mennesker som dyr, hvordan behandlet Einzatsgruppene mennesker på østfronten under den andre verdenskrig. Finnes det ord igjen som kan beskrive det?
Fra manikeikernes katedral fremførte biskop Tor B. Jørgensen sine tanker om lys og mørke i foredraget «Kirken, økonomien og nestekjærligheten», hvor budskapet var at ikke bare asylpolitikk og tiggerforbud er umennesklig, men også at skattepolitikken, trygdeordningene, konkurranseutsettingen, privatiseringen og arbeidsmiljøloven forvaltes på en ukristelig måte av inneværende regjering. Få promiller skiller altså mellom frelse og fortapelse.
Men, det er minimal forskjell på regjeringens asyl- og innvandringspolitikk og øvrige partienes. Regjeringen har etter press fra KrF og Venstre foreslått å ta imot dobbelt så mange som de rødgrønne. Men ingen har grunn til å slå seg på brystet av den grunn.
Å avvise eller utvise asylsøkere og deres barn vil alltid fremstå som grusomt, ikke minst for dem som opplever det. Tar vi imot 1000 – eller 10.000 – vil Norge vil like fullt være stengt for millioner. Også manikeikerne – hvis lønn og bolig og sommerferier må finansieres – er helt avhengig av at velferdsstaten består. Det er denne nødvendige kynismen mange ikke vil erkjenne. Hvem vil vel være ond? Det er i det hele tatt behagelig å stille seg på siden av ubehaget – all realisme og skitten virkelighet – men særlig redelig er det ikke.
Undertegnede er ikke fremmed for å ta imot flere flyktninger, men ettersom det alltid vil være noe brutalt over asylpolitikken, åpner ikke små tall i en altfor stor sammenheng for den voldsomme retorikken. Det vil fremdeles være en bunnløs tilgang på sørgelig og ubehagelig nyhetsstoff.
Nåværende nasjonalbibliotekar og forhenværende leder av Litteraturhuset – Aslak Sira Myhre – sa så sent som i 2014 at «vi lever i et brutalt, uverdig og barbarisk samfunnssystem»? Tror virkelig Myhre – og hans publikum – på sin egen polemikk? I så fall står vi foran sivilisasjonssammenbruddet.
Den danske journalisten Martin Krasnik skrev om forskjellen på idealisert moral og praktisk moral i Weekendavisen for noen år siden. Bakteppet var at 100 kjente dansker hadde signert et opprop hvor de erklærte at de ville huse irakiske flyktninger uten opphold. Ikke helt overraskende var det ingen av dem som faktisk gjorde det. Ved å erklære at man vil bryte loven, har underskriverne, ifølge Krasnik «erklært et permanent moralsk mistillitsvotum mot dem man er uenig med».
Alle liker oversiktelige fortellinger, hvis dramaturgi gjerne er manikeisk i formen. For eksempel fant Per Fugelli det riktig å gjentolke Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte i sin kritikk av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens ønske om en mer praktisk orientert høyskoleutdanning. Nærmere bestemt passasjen der Karl og Jonathan ledet kampen mot den onde Tengil og dragen Katlas ild i landet Nangijala.
Det finnes historiske eksempler på kamper mellom lys og mørke. Andre verdenskrig er nok blant de siste. Men som regel finner vi disse kampene i fantasy-bøker, som Harry Potter og Ringenes Herre. Noe av grunnen til at disse fortellingene fascinerer oss, er at verden sjelden er så oversiktelig som i bøkene.
Men politikken i et liberalt demokrati handler oftere om reelle dilemmaer enn om det gode mot det onde.
Innlegget er publisert i VG 20.2.15.