Vi har ytringsfrihet, men…
Det er lov å uttrykke seg slik at man krenker andre, sier Støre – men han vil åpenbart ikke anbefale det, og det må det jo være en grunn til. Er det fordi han synes synd på dem som blir krenket, eller er det fordi vi kanskje kunne unngått terror? Kristin Clemet skriver i Dagsavisen.
Publisert: 19. februar 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Dagen etter terrorangrepet i København møtte Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide til debatt i NRKs «Politisk kvarter». Det ble en påminnelse om noe som ble sagt i København rett før terrorangrepet startet.
Møtet på Krudttønden i København handlet om ytringsfrihet. Den siste som talte før skytingen startet, var Inna Shevchenko. Det siste hun rakk å si, var at debatter om ytringsfrihet alltid avstedkommer et «men».
Hvorfor sier vi alltid «men», spurte Schevchenko – før hun ble avbrutt av en skuddsalve.
Det er et godt spørsmål, for etter et «men» kommer ofte det reelle meningsinnholdet i det man ønsker å si. Man er for ytringsfrihet, men – ikke helt likevel. Man vil, ved å si «men», ta et lite forbehold, slik også Støre og Hareide gjorde i «Politisk kvarter».
Forbeholdet Støre og Hareide gjerne vil ta, kretser rundt hensynet til religiøse mennesker – i dette tilfellet muslimer.
De sier at det riktig nok er lov til å krenke andre, men – og her kommer det altså et men – de vil ikke oppfordre noen til å gjøre det, kanskje snarere tvert om. Støre sier at det er umulig å vite hva en krenkelse er, fordi opplevelsen er subjektiv. Men samtidig sier han at han ikke vil oppfordre noen til å krenke noen og at han vil oppfordre folk til å tenke seg om før de ytrer seg.
På et moralsk nivå er dette ikke problematisk. Dannelse, kultur og medmenneskelighet er verdier som alle bør etterstrebe i omgang med andre mennesker.
På et juridisk og politisk nivå er det mer problematisk. For det Støre og Hareide her diskuterer, er ikke idealer for mellommenneskelige relasjoner. Det de diskuterer, er ytringsfrihetens kår i et liberalt demokrati som nylig er rammet av meningsløs terror.
I en slik kontekst er det flere problematiske sider ved det å «forstå» dem som blir, eller sier at de blir, krenket av andres ytringer.
For det første er det en høyst diskutabel påstand at det aldri bør være et mål å krenke andres religiøse følelser. Millioner av mennesker i verden blir hver dag utsatt for krenkelser, diskriminering og regulære brudd på menneskerettighetene i ulike religioners navn. For få dager siden kunne vi lese i Aftenposten om noen av verdens mest kvinnediskriminerende og kvinneundertrykkende lover, hvorav de fleste kanskje alle – på en eller annen måte er begrunnet med religion. Men friheten til å krenke mennesker i religionens navn kan ikke være viktigere enn friheten til å ytre seg krenkende om en religion. Tvert om kan det, i slike tilfeller, være svært viktig at man har mot til å krenke dem som krenker.
Den andre grunnen til at Støre og Hareides forbehold er problematisk, er at det appellerer til en form for diffus selvsensur. Vi vet riktig nok ikke, sier Støre, hvor grensen går for hva som er en krenkelse og når noen vil føle seg krenket – men vi skal likevel tenke oss om og, slik jeg forstår det, forsøke å unngå å krenke. Men ytringsfriheten kan ikke begrenses av dem som føler seg krenket, eller av at de som vil ytre seg, skal prøve å forestille seg når noen kan komme til å føle seg krenket. Hvilke forsiktighetsregler skulle vi i så fall følge? Har vi fantasi til å forestille oss hva andre mennesker kan bli krenket av?
Eller for å være helt konkret: Jeg visste egentlig ikke – før karikaturstriden i Danmark – at det var så kontroversielt å tegne Muhammed. Hvordan skal vi egentlig «tenke oss om» når vi ikke engang vet hva vår neste kan bli krenket av? Er ikke det en oppskrift på en form for selvsensur som ikke følger av respekt, men av frykt?
Den tredje grunnen til at Støre og Hareides resonnement er problematisk, er at det, på en nesten subtil måte, flytter ansvar fra terroristene til dem som for eksempel har tegnet en tegning eller ytret seg slik at noen følte seg (eller lot som om de følte seg) krenket. De etterlater nemlig inntrykk av at konsekvensene kunne blitt mindre dersom vi hadde tenkt oss om før vi ytret oss og altså unnlot å krenke andre.
Det er lov å uttrykke seg slik at man krenker andre, sier Støre – men han vil åpenbart ikke anbefale det, og det må det jo være en grunn til. Er det fordi han synes synd på dem som blir krenket, eller er det fordi vi kanskje kunne unngått terror?
Satt på spissen reiser det et meget ubehagelig spørsmål. For vi mener vel ikke at terroristene i Paris og København ga uttrykk for en form for berettiget harme?
Artikkelen er på trykk i Dagsavisen 19.2.15.