Ansvarskultur brer seg fra toppen

Mange spør om ikke feil i forvaltningen bør få større konsekvenser for de ansvarlige. Men er det riktig å kreve økt ansvarliggjøring på lavere nivåer når politikerne selv ikke tar konsekvensen av at de gjør feil? Morten Kinander og Torstein Ulserød skriver på Minervanett.

Morten Kinander

Torstein Ulserød

Publisert: 23. desember 2014

Av Morten Kinander og Torstein Ulserød, Civita.

Kristian Siem skrev i DN for noen uker siden om konflikten mellom Egil Stray Spetalen og Arbeidstilsynet. Spetalen gikk til sak mot en ansatt i tilsynet for ærekrenkelser fremsatt i forbindelse med en tilsynssak på Spetalens eiendom, og fikk medhold i retten. Saken har avstedkommet en beklagelse fra Arbeidstilsynets direktør, Ingrid Finboe Svendsen, men først etter at saken var tapt i rettssystemet. Inspektøren som ble dømt for ærekrenkelser, sitter like trygt. Det samme gjør ledelsen i Arbeidstilsynet. Og Arbeidstilsynet dekker både erstatningen inspektøren ble idømt, samt saksomkostningene på rundt to millioner kroner. De enste som vil føle konsekvensene av lovbruddene er skattebetalerne, siden saken tilsynelatende ikke får noen konsekvenser for de ansvarlige. Arbeidstilsynets medarbeidere forblir økonomisk uberørt.

En beklagelse, og forsikringer om at man skal jobbe med å forbedre “systemer og rutiner”, slik Arbeidstilsynsdirektøren kom med etter Spetalen-dommen, ser ut til være akseptert som en tilstrekkelig innrømmelse etter at feil og lovbrudd er begått i det offentlige. Den samme rausheten utvises sjelden når private aktører begår feil.

Det er ingen mangel på saker som er egnet til å illustrere det Siem beskriver som et tosporet system.

Tidligere i høst rettet Oslo Børs skarp kritikk mot Finanstilsynet for forskjellsbehandling av offentlige og private aktører som bryter verdipapirhandelloven. Finanstilsynet hadde konkludert med at den såkalte «Faggruppen for tildeling av grønne løyver», som er underlagt Næringsdepartementet, hadde brutt loven ved at innsideinformasjon var gitt uvedkommende i forbindelse med tildeling av konsesjoner i oppdrettsnæringen. Finanstilsynet nøyde seg med å gi den offentlige faggruppen en advarsel. Som Oslo Børs peker på i sitt brev til tilsynet, reageres det med anmeldelse og bøter når private begår tilsvarende regelbrudd.

Andre eksempler som viser en lignende forskjellsbehandling mellom private og offentlige aktører, er skole og sykehjem. Vi nøyer oss her med stikkordsmessig å nevne den såkalte Adecco-saken i 2011 (private sykehjem) og John Bauer-skolene. Reaksjonene på avdekkede lovbrudd i disse private virksomhetene var tiltale, utestengelse fra anbudskonkurranser (Adecco) og krav om tilbakebetaling av statsstøtte, med konkurs som resultat (John Bauer). Dette er selvsagt ikke ment som noe forsvar for lovbrudd og dårlig drift hos private. Men, som alle vet, er det nok av eksempler på saker som tyder på at offentlige skoler og sykehjem drives dårlig, og noen ganger også åpenbart i strid med lovverket. Når hørte vi sist om en skandale ved en offentlig skole eller et offentlig sykehjem, som har hatt like dramatiske konsekvenser for virksomhetene og de ansvarlige?

Problemet er ikke først og fremst at det slås for hardt ned på feil og lovbrudd i det private. Dårlig drift, og alvorlige brudd på lover og konsesjonsregler, bør naturligvis få konsekvenser for de ansvarlige. Det betenkelige er at slike konsekvenser virker fraværende i det offentlige. Det kan snarere se ut som det i det offentlige eksisterer en ansvarsforståelse der alvorlige feil gjerne forklares med at ”systemet” sviktet, mens ingen personer kan holdes ansvarlige.

Ansvarliggjøring av ledere og andre enkeltpersoner dreier seg om mange ulike forhold, og både om formelle og uformelle sanksjoner. Men grunnleggende sett handler det om kultur. Og ansvars- og ledelseskulturen brer seg fra toppen. I denne sammenheng er det vanskelig å se bort fra det som skjedde etter at Gjørv-kommisjonen la frem sin rapport om den mest dramatiske svikten i offentlig forvaltning i Norge i nyere tid, nemlig 22. juli-hendelsene. Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon var, som de fleste nå vet, at deler av angrepet kunne vært forhindret, og at flere liv kunne vært spart, hvis politiet hadde vært bedre ledet og hatt større evne til å gjennomføre allerede vedtatte tiltak. Likevel er det ingen med ansvar som har gått av på grunn av 22/7-hendelsene.

Nylig har vi vært vitne til at de samme politilederne som satt med ansvaret for svikten i beredskapen 22. juli 2011, nok en gang har beklaget feil og forsømmelser, etter sikkerhetsskandalen i Oslo rådhus i forbindelse med årets utdeling av Nobels fredspris. Men det er også alt som har skjedd, heller ikke denne gangen ser det ut til at svikt i politiet får konsekvenser for noen med lederansvar. Fraværet av sanksjoner av noe slag mot ledere som ikke greier å sørge for at etatene de leder gjør jobben de er satt til, er uttrykk for en forvaltningskultur der ansvar er ”noe uforpliktende, noe ullent, som handler om alt og ingenting”, som Hanne Skartveit skrev i VG på lørdag. Denne ansvarskulturen ble knesatt på øverste nivå i norsk forvaltning i forbindelse med oppgjøret om beredskapssvikten 22. juli.

Etter at kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde behandlet Gjørv-kommisjonens rapport, samlet Stortinget seg om et felles vedtak, som slo fast at «myndighetene» hadde sviktet. Det var visst ikke mulig å plassere ansvaret mer presist enn dette. Hverken daværende statsminister Jens Stoltenberg, daværende justisminister Knut Storberget, eller noen andre ledere, kunne holdes ansvarlige på noen annen måte enn at de beklaget feilene og fikk fortsette i sine posisjoner. Heller ikke regjeringen kunne kritiseres eksplisitt.

Så lenge en slik ansvarsforståelse eksisterer på toppen i forvaltningen, er det vanskelig å se for seg at man med rimelighet kan kreve økt ansvarliggjøring av ledere og ansatte på lavere nivåer. At vi i norsk offentlig forvaltning nå har en kultur der lederansvar innebærer lite annet enn noen retoriske øvelser i mediene etter en skandale, er på mange måter noe norske politikere i fellesskap har sørget for gjennom sin unnvikende behandling av Gjørv-rapporten. Dermed er det, typisk nok, tilsynelatende heller ingen som har ansvaret for denne forvaltningskulturen. Men i virkeligheten er det selvsagt noen som har et større ansvar enn andre for måten dette ble håndtert, selv om mange har gjort en stor innsats for å tåkelegge dette ansvaret. Den svake ansvarskulturen i norsk forvaltning står igjen som en sentral del av arven etter Jens Stoltenberg.

Innlegget er publisert hos Minerva 22.12.14. Se også:

Ansvar – 15 essays

Du har ansvar. Ansvar er uløselig knyttet til det å være menneske. Ansvaret følger med den friheten vi alle verdsetter. De fleste i vår del av verden har fått stadig større frihet til å velge sine liv, men dermed har vi også fått et større ansvar for hvordan livene våre blir.

Alle har ansvar på ulike områder, avhengig av yrke, relasjoner til andre og livssituasjon for øvrig. Eksempelvis har en statsminister ansvar for forvaltningen, en næringslivsleder har ansvar for bedriften han eller hun leder, og foreldre har ansvar for sine barn. Personer har ansvar, men det har også samfunnsinstitusjoner. Staten har et annet ansvar enn sivilsamfunnet eller næringslivet. Mediene har ansvar for å bidra til en god debatt og journalistikk.

Vi kan også velge å ta ansvar, men da dreier det seg fortrinnsvis om noe vi ikke allerede har ansvar for, i hvert fall noe vi ikke har mer ansvar for enn alle andre. Klimatrusselen er et slikt eksempel.

Hvem som har ansvar, hvem som eventuelt burde ta ansvar, og hvilke konsekvenser som følger med ansvar, er helt sentrale spørsmål på alle områder i samfunnet. Denne essaysamlingen belyser disse spørsmålene på noen viktige samfunnsområder hvor vi mener ansvarsbegrepet er spesielt interessant å diskutere.

Bestilles her. Selges også i bokhandelen.

Publisert: 16. januar 2024