IS: Et globalt ansvar
NSF bør være ærlige og erkjenne sin posisjon, som i praksis betyr at av to onder, militær bistand eller ikke (og her er fred intet alternativ) velger de å la kurderne kjempe på egenhånd. Med NSFs oppskrift vil Kobane falle og Kurdistan lide, skriver Bård Larsen i VG.
Publisert: 11. november 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Jeg har fått to svar på min kronikk «Postulater og bomber» (VG 31.10). Her er mine svar.
Hedda Bryn Langemyr fra Norges Fredsråd og Nina Skranefjell fra Norges Sosiale Forum (NSF) hevder i sitt svar (1.11) at man ikke kan bombe seg til fred i Midtøsten. Jeg ser ikke at dette har noen særlig relevans for min kronikk, da jeg ikke argumenter for å bombe Midtøsten til fred, men for å bruke militære midler for å stoppe grotesk krigføring mot sivile og for å bistå en dårlig utrustet kurdisk hær. Det betyr selvsagt ikke at man kan bombe seg til en permanent løsning – eller fred – i Midtøsten. Det er det knapt noen som vil hevde.
Men å forhindre etnisk rensing, folkemord eller humanitære katastrofer generert av en krigende part er et globalt ansvar. Det er også nedfelt i det folkerettslige prinsippet Responsibility to Protect, som ble enstemmig vedtatt av FN i 2005. Mitt anliggende var å kritisere NSFs hovedparole under forrige søndags markering på Youngstorget, som altså lød «STOPP ISIS – STØTT KOBANÊ.»
Kobane er et eksempel på nødvendigheten av militære operasjoner for å forhindre sivilisasjonssammenbrudd og etnisk rensing. Uten flystøtte fra USA ville Kobane vært utslettet og langt flere kurdere i området fordrevet eller myrdet.
Dette nevner ikke NSF, antagelig fordi de ikke støtter slike vestlige aksjoner. Her bør NSF være ærlige og erkjenne sin posisjon, som i praksis betyr at av to onder, militær bistand eller ikke (og her er fred intet alternativ) velger de å la kurderne kjempe på egenhånd. Med NSFs oppskrift vil Kobane falle og Kurdistan lide. Derfor er NSFs parole som å kaste blår i øynene på folk.
Det andre svaret, fra forsker Henrik Thune (VG 4.11), hvor han gir utrykk for at konflikten i regionen ikke kan løses med militærmakt alene, grunner muligens i at jeg har utrykt meg uklart.
Mitt poeng var ganske enkelt at den såkalte Islamske staten (IS) ikke kan stoppes fra å begå grove og akutte forbrytelser mot menneskeheten, uten militær bistand fra Vesten, slik Thune også tar til orde for, i og med at han støtter norsk militær deltagelse i Irak og amerikansk flystøtte ved Kobane. Å nedkjempe radikal islamisme generelt, og den islamske stat spesielt, er langt mer komplisert sak. Derfor ga jeg vel ganske klart utrykk for at jeg er pessimist i så måte. At en mulig fredsprosess må ta flere midler i bruk, også dialog i den grad det er mulig, er nok ikke Thune og jeg uenig i. Jeg deler nok ikke Thunes forhåpninger (hvis jeg oppfatter ham rett) om en dialog med IS, men tror heller, slik Thomas Friedman skrev i New York Times (28.10), at IS så langt det lar seg gjøre, må stoppes fra å ekspandere. Deretter må en gå til konfliktens kilde hvor en forsoningsprosess mellom moderate sunni- og shiamuslimer er avgjørende.
Innlegget er på trykk i VG 11.11.14.