Om postulater og bomber

Det er fint nok å demonstrere mot IS, men å stoppe IS er altså en helt annen og langt mer ubehagelig affære, som fordrer en vanskeligere moralsk avveining enn selvfølgelige postulater om IS’ grusomhet. En får inntrykk av en manifestasjon som gjør det enklere for de som er til stede kunne leve med slakteriet slik det utvikler seg, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 31. oktober 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

I morgen markerer miljøer tilknyttet Norges Sosiale Forum den globale aksjonsdagen mot den såkalte Islamske staten. Men hvis man ikke er for å bruke militærmakt mot IS, finnes det heller ingen umiddelbar løsning på konflikten.

I morgen er det «Den globale aksjonsdagen mot ISIS (IS)». I Oslo arrangeres støttemarkering i regi av Norges Sosiale Forum (NSF), som i disse dager avholder (anti-) Globaliseringskonferansen, og andre tilsluttede organisasjoner. NSF er en paraplyorganisasjon dominert av venstreradikale, som arbeider «for en rettferdig verden og mot den nyliberale økonomien og politikken som dominerer i verden i dag».

NSF huser medlemmer som SV, Sosialistisk Ungdom, Norges Kommunistiske Parti, Rødt, Rød Ungdom, AUF, Internasjonale Sosialister, Attac Norge, Motmakt, Radikal Portal, Latin-Amerikagruppene og Palestinakomiteen, samt en rekke solidaritetsgrupper og fredsorganisasjoner.

Hovedparolen er «STOPP IS – STØTT KOBANÊ». På arrangementets Facebook-side kan vi lese: «Kurderne i Rojava, syrisk Kurdistan, fører nå en kamp på liv og død mot terrorgruppa IS. Kampene står først og fremst om byen Kobanê ved den syrisk-tyrkiske grensen.» Flere kurdiske organisasjoner er påmeldt, noe som er lett å forstå. De trenger all den støtte de kan få. Litt underlig er det at Fremskrittspartiets Ungdom også er påmeldt. Det kan de sikkert svare for selv.

Men hvordan kan egentlig den såkalte Islamske staten «stoppes»? Det er bare kurderne, med solid back-up fra NATO, som kan klare det. Enten fra lufta eller med bakkestyrker, eller begge deler. Hvordan stiller Norges Sosiale Forum seg til det? Det er grunn til å anta at det er laber stemning der i gården for å stoppe IS med bomber, bakkestyrker og artilleri. SV har sagt klart fra at dette er helt uaktuelt. De vil heller at kurderne skal ta støyten.

Hvis man ikke er for militærmakt, finnes det heller ingen umiddelbar løsning på konflikten. Det er bare å håpe at den faser ut av seg selv, over tid. Totalitær ekstremisme gjør gjerne det. Internasjonale sanksjoner mot IS er rimelig fånyttes, de stjeler våpen og ressurser fra irakiske og syriske styrker og kommer ikke til å gi seg på grunn av resolusjoner eller demonstrasjoner fra land de aldri har hørt om. Dessuten er IS suicidale, og kurdiske styrker er ute av stand til å beseire IS alene. I tillegg gjør Tyrkia – som har interesse av et svekket Kurdistan – sitt for at kurdiske styrker blir isolert.

Det ville forundre om vi får høre krav om militære aksjoner på lørdag. Det er fint nok å demonstrere mot IS (hvem er ikke mot IS?), men å stoppe IS er altså en helt annen og langt mer ubehagelig affære, som fordrer en vanskeligere moralsk avveining hos de tilstedeværende enn selvfølgelige postulater om IS’ grusomhet. En får inntrykk av en manifestasjon som gjør det enklere for de som er til stede kunne leve med slakteriet slik det utvikler seg. I etterkant kan det stadfestes at man var mot det. Men er ikke det en smule patetisk? Noe i retning hva den danske journalisten Martin Krasnik en gang omtalte som «moralsk selvfedme»?

Syria og Irak er et nitrist kapittel, og mange mener nå at det er mest realisme i å la konfliktene brenne ut av seg selv, særlig fordi nok en vestlig innblanding vil gjøre vondt verre. Av to onder er ikke-handling bedre enn handling. Greit nok, selv om jeg ikke deler det synspunktet. Men jeg hadde gjerne gått demonstrasjon for større militær innsats mot IS (og mot Assad), og for det kurdiske folk og andre utsatte folkegrupper.

Det ville ikke kommet mange hvis det ble satt makt bak kravet om å stoppe IS. Muligheten er vel heller slik at en markering, som virkelig oppfordret til å stoppe IS slik de stoppes kan, ville blitt møtt av en langt større gruppe motdemonstranter.

Og blant motstanderne ville det være mange av de samme som deltar på morgendagens markering.

Det er ikke nødvendig å raljere over for mye over forestillingen på lørdag, for her går vi rett inn i en problematisk kontekst – for ikke å si en moralpolitisk utfordring – som gjelder for langt flere enn våre hjemlige venstreradikale. Det som gjenspeiles er den nederlagsstemningen som har vokst frem etter ganske mislykkede vestligledede kriger i regionen, samt fremveksten av en grotesk islamisme hvis brutalitet er noe av det mest skremmende vi har sett på denne siden av nazistenes einzatsgruppers fremferd under andre verdenskrig.

IS er som et dystopisk spøkelse fra et undergangsscenario. Folkemordet i Rwanda, det mest «effektive» i historien, varte i 100 dager og tok livet av 800 000 mennesker, men endte ganske kort tid etter i en relativt imponerende forsoningsprosess. Da nazi-Tysklands nederlag var avgjort og Hitler hadde tatt livet sitt i bunkeren i Berlin, gikk det tyske sivilsamfunnet forbausende raskt over i normalitet.

Men er det mulig å forestille seg noe lignende med IS og tilsvarende bevegelser? Ifølge religionsskeptikeren Sam Harris, er den radikale islamismen noe ganske annet, og farligere, enn Hitlers og Stalins verdslige paradisforestillinger. Islamistene ser på døden som en begynnelse: «Islamisme er ikke bare en ny moteretning innen totalitarisme. Det er forskjell på nihilisme og begjæret etter gevinst i det hinsidige», mener Harris. Islamistene kan smadre verden til atomer og fremdeles ikke gjøre seg skyldige i nihilisme, «fordi alt i deres forestillingsverden er transfigurert gjennom lyset fra Paradis.»

Hvordan beseirer man en blodskult med eskalerende rekrutteringsgrunnlag, væpnet til tennene og operativ i en region preget av sivilisasjonssammenbrudd? Som vil kjempe til siste mann og ikke eier grenser for voldsbruk overhodet? Det er god grunn til å være pessimist.

I konflikter som i Syria står verdenssamfunnet overfor et tragisk dilemma. Handling eller (i praksis) laissez-faire: en valgsituasjon det er umulig å komme ut av med rene hender. Men fravær av handling ser bedre ut på papiret (Irak-krigen huskes bedre enn ikke-intervensjonen i Rwanda), koster mindre og setter ikke den geopolitiske balansen på prøve.

Det er flere moralfilosofiske begrunnelser for en intervensjon: dels at verdenssamfunnet er forpliktet til å gripe inn når en sivilbefolkning utsettes for ekstreme ugjerninger, dels det moralsymmetriske prinsipp om at konsekvensene av ikke å handle er uholdbare, dels at man noen ganger må gripe til onder for å forhindre større onder. Vi vet ikke hva som skjer om vi griper inn, og det er fare for utilsiktede konsekvenser. Det er en risiko. Men uten handling vil mest sannsynlig titusener av kurdere og andre sivile fortsette å dø.

Men altså – stoppe IS? Også radikalere må noen ganger stikke fingeren i jorda. Selv om det er mest nærliggende å tro at den venstreradikales begrunnelse for ikke-intervensjon mot IS er sedvanlig antiamerikanisme, er posisjonen deres i praksis den samme som vi finner blant vestlige politikere i dag.

Innlegget er på trykk i VG 31.10.14.